Den store nesten-festen

Han vant flere ligagull enn Frank Lampard, fikk flere United-kamper enn Ruud van Nistelrooy og scoret flere mål enn Stretford End-favorittene Lee Sharpe, Danny Welbeck og Andrei Kanchelskis.

Så hvorfor spør United-fansen seg likevel om hvor det gikk galt for Nani?

Merkelig Moyes-manøver

Mandag kom tv-bildene som viste en smørblid Nani på plass i Istanbul, den eneste byen i verden som strekker seg over to verdensdeler.
Og det kunne knapt vært mer en mer passende by å dra til for portugiseren. Nanis nye hverdag blir nemlig en helt annen verden enn den han forlot i Manchester. I Istanbul møtte han elleville Fenerbahce-fans som forgudet han lenge før han har sparket en eneste ball for dem. I Manchester reagerer man stort sett med et likegyldig skuldertrekk når Nanis navn blir nevnt.

For det er lenge siden United-fansen ga ham opp.

I løpet av sine ni marerittaktige måneder på Old Trafford foretok David Moyes mange merkelige valg. Han kvittet seg med Fergusons trenerstab. Sett i ettertid, en åpenbar feil avgjørelse, men som i juli 2013, til en viss grad, kunne forstås. Og der Moyes sin legendariske forgjenger understreket kvaliteten på spillerne han rådet over, klaget Moyes i stedet til stadighet over et tøft kampprogram.
David Moyes sin beslutning om å gi Nani en ny femårskontrakt, og samtidig løfte portugiseren opp i den øverste lønnsadelen i United, var derfor på ingen måte hans største tabbe som United-sjef.

Men det var likefullt en av de merkeligste manøverne Moyes foretok seg. Det var lite eller ingenting som tydet på at portugiseren ville få fart på karrieren igjen i United. I september 2013 var nemlig Nanis United-karriere utvilsomt på hell etter to oppløftende sesonger i 2010/11 og 2011/12. Da Ferguson formet sitt siste mesterlag, var Nanis rolle marginalisert. Syv ligakamper fra start og fire som innbytter, var det samme han fikk under Moyes.

For etter at den tidligere Everton-sjefen hadde rådet Ed Woodsward til å grave dypt i lommeboken for å innfri lønnskravene, scoret Nani ett (!) mål for United, borte i den smått surrealistiske 5-0-seieren over Leverkusen. De kampene Nani fikk fra start under Moyes endte stort sett med at han ble byttet ut.
Skadeproblemene hjalp definitivt ikke, men Nani hadde aldri tillit under Moyes.

Fattiggutten som ble stjerne

United hadde en gang en portugiser som kunne snu kamper på egenhånd for United. Nani skulle bli arvtakeren hans på kanten. Til tross for tidvise glimt, og enkelte strålende langskudd, var han aldri i nærheten av å nå det samme nivået.
Det er i grunnen vanskelig ikke å unne Nani alt godt. Før han fylte ti år opplevde Luis Carlos Almeida da Cunha, som er hans fulle navn, at foreldrene forlot ham og hans åtte søsken. Redningen for guttungen, som senere fikk kallenavnet Nani av en søster, ble en tante som oppdro ham sammen med sine barn.
Driblefanten, som ble kjent for sin spektakulære salto når han scoret, hadde i det hele tatt en barndom som gjorde at det var et lite mirakel at han endte opp som en stjerne i Premier League og på det portugisiske landslaget.

Nanis familie emmigrerte til Portugal fra Kapp Verde-øyene, men lykken i det nye landet ble kortvarig for familien. Først flyttet faren tilbake til Kapp Verde, og få år senere flyttet moren til Nederland.
I en ettroms leilighet i en av Lisboas forsteder, Amadora, vokste Nani derfor opp hos tanten Antonia.
Amadora var en av Lisboas tøffeste forsteder der kriminaliteten var skyhøy og mange unge og fattige barn tidlig ble rekruttert til en kriminell løpebane. Men der svært mange jevnaldrende gutter tidlig havnet på skråplanet, sverget Nani til fotball som sin billett ut av elendigheten.
Hver eneste dag, i flere timer spilte Nani fotball med sine venner, deriblant Manuel Fernandes som fikk flere sesonger i Valencia.

Han gikk og småløp de drøye fem kilometerne til og fra trening, og sov med fotballen ved hodeputen.
For Nani betydde fotballen alt, og da han etter sigende fortalte sine kompiser at han en dag skulle spille for den største klubben i verden, Manchester United, ignorerte de fleste ham. Resten bare lo.
De utallige treningstimene betalte seg imidlertid for Nani. Han ble tidlig oppdaget av lokale trenere og plukket ut på et lag for spillere som var eldre enn ham.
Nani fikk kontrakt med den lokale klubben Real Massama, før han ble hentet til storklubben Sporting Lisboa sin ungdomsavdeling.
Det gode forholdet mellom Manchester United og klubben etter Cristiano Ronaldos overgang, banet vei for at Nani skulle få oppfylt sin store drøm. Sommeren 2007 skrev Nani under en femårskontrakt med United.

Et stort fall

Nanis United-karriere gikk utvilsomt i bølgedaler, fra geniale scoringer og dribleraid, til håpløse utspill i media og enda mer håpløse kort. Men både Ferguson og Moyes håpet i det lengste at det skulle snu. At en opptur lå like rundt hjørnet, at han skulle bli en kreatv kraft på vingen som skulle løfte Uniteds-angrepsspill, og gi angrepet en ny dimensjon.

I 2010 møtte jeg ham i London i forkant av VM i Sør-Afrika.
– Jeg vil være med og bidra til at Manchester United skal vinne trofeer også i fremtiden. Jeg har vært med på å vinne Premier League, Champions League og Ligacupen. Det har bare gjort meg enda mer sulten på nye pokaler, sa Nani til meg.

Men det var noe med måten han sa det på. Uten overbevisning, uten en tilsynelatende tro på at dette faktisk kom til å skje.
Den irske komikeren Dara O´Briain sa for to år siden til meg at en god vits først og fremst handler om måten du forteller den på, ikke nødvendigvis selve poenget.
Med andre ord, det er ikke selve budskapet som er det viktigste, men måten du formidler det på.
De som har sett Cristiano Ronaldo bli intervjuet, ser en selvsikker og utadvendt spiller med en urokkelig tro på alt han gjør.

Nani ga meg et inntrykk av det motsatte.

Sant skal sies, ikke alle spillere liker media. De lar fotballen snakke for seg i stedet. Det tok flere år og kilometervis med avisspalter før Wayne Rooney var komfortabel med media. Til gjengjeld leverte han stort sett alltid varene på banen.
Det gjorde dessverre ikke Nani.

Han tok mål av seg til å bli verdens beste spiller, men Louis van Gaal kom til Old Trafford, så elefanten i rommet, og konkluderte sporenstreks med det de aller fleste visste, men nektet å innse. Det ikke var plass til Nani i troppen lenger.
Av dagens United-spillere er det bare Wayne Rooney, Michael Carrick og Jonny Evans som var i United da Nani kom. Om to år ville portugiseren være kvalifisert for testimonialkamp i United og han kom til United like før Ole Gunnar Solskjær fikk sin. Kontrasten mellom de to kunne knapt vært større. Solskjær er kanskje en av spillerne i historien som fikk mest ut av potensialet sitt i United, Nani kunne fått så uendelig mye mer ut av sitt.

United betalte det aller meste av, om ikke hele, lønnen hans i Sporting Lisboa sist sesong. Nå selger klubben ham for rundt 50 millioner kroner, før det har gått to av de fem årene kontrakten hans lyder på. Det viser med all tydelighet en spiller som en gang hadde fremtiden foran seg på Old Trafford, fikk sine sjanser, men som til slutt ble sett på som et problem heller en en berikelse.

Om Nani returnerer til Old Trafford med sin nye klubb, er jeg likevel sikker på at han vi få en varm mottakelse både av fansen og tidligere lagkamerater. Minnene fra glansdagene under Sir Alex Ferguson, med fire ligamesterskap, Champions League-seieren i regntunge Moskva, og to spektakulære mål i Community Shield oppgjøret mot Manchester City i 2011, vil leve videre.
Og Nani var, tross de mange nedturene, skadeproblemene og den ujevne formen, en del av epoken da United var et av verdens desidert beste lag.
Louis van Gaals prosjekt for gjenreise United til en sportslig stormakt i verdensmålestokk, skjer uten Nani som en av brikkene.