– Duncan fikk bot for å sykle uten lykt

Wilf McGuinness humrer i godstolen hjemme i Sale, rett syd for Manchester. Kona Beryl har akkurat servert kjeks og te slik den gamle skolen i England gjør når det kommer besøk.

Denne gang er det United-Supporteren som er på visitt. Målet for besøket er å høre Wilf McGuinness fortelle om sin gamle venn Duncan Edwards, som brått ble revet bort som 21-åring i 1958. McGuinness var da 20 år gammel og hadde kjent mannen som fikk legendestatus i fem år. De er begge på en liten eksklusiv liste over spillere som har vunnet FA Youth Cup tre ganger. Edwards i 1953, 54 og 55 og McGuinness i 1954, 55 og 56. Sammen vant de altså den prestisjetunge juniorturneringen to ganger, og spilte senere sammen også på A-laget.

– Første gang jeg ble skikkelig kjent med Duncan var da jeg var 15 år gammel. Duncan var 16 og hadde allerede debutert på A-laget. Jimmy Murphy, Matt Busbys trofaste assistent, tok med Duncan og meg til kystbyen Bray i Irland.

81-åringen tror det var flere grunner til at Murphy inviterte nettopp de to til Irland.

– Han var der først og fremst på et speideroppdrag for United, men lot Duncan og meg få bli med. Vi delte rom på pensjonatet i noen dager. Jeg tror Jimmy delvis gjorde det for å friste meg til å skrive under for United siden flere klubber hadde meldt interesse.

– Dernest gjorde han det for at Duncan og jeg skulle bli bedre kjent siden Jimmy antok at vi i tiden fremover ville spille mye sammen på A-laget, og sist men ikke minst gjorde han det for teambondingens skyld. Han og Matt var veldig opptatt av at spillerne skulle føle samhold og gi oss familiefølelsen, og turen til Bray var et ledd i det.

De to guttene ble gode venner selv om de ifølge McGuinness ikke var spesielt like. Han selv var utadvendt og hadde lett for å komme i snakk med mennesker, mens Edwards var mer den stille typen.

– Jimmy lot oss få litt tid for oss selv og vi fant byens dansehall. Jeg kan ikke huske at vi danset, Duncan var sjenert, men vi ble da kjent med to lokale jenter. På sømmelig engelsk gentleman-vis fulgte vi jentene fem kilometer langt inn på den irske landsbygden. Vi sa høflig farvel ved porten og så var det ikke noe mer enn det, husker McGuinness og ler godt.

Sponset Raleigh-sykkel

Selv om Edwards var en stille gutt, var han ifølge McGuinness hyggelig selskap og hadde massevis av sjarm. Sjarmen viste han på et av stedene spillerne frekventerte den gangen, Manchester flyplass som da het Ringway.

– Det var en kafé der som vi likte å ta en kopp kaffe i, og det var der han møtte Molly Leach, som han forlovet seg med bare et par uker før flyulykken, tragisk nok. Et annet populært sted som vi brukte å besøke var Locarno i Sale, der det var dans og livemusikk.

Manchester-gutt god som noen bodde McGuinness hjemme hos foreldrene, mens Edwards bodde sammen med flere andre spillere hos vertsfamilien Watson. Det var på vei tilbake dit etter et besøk hos kjæresten at Edwards ble grepet av lovens lange arm som nevnt innledningsvis.

– Duncan var litt privilegert. Han hadde en sponset Raleigh-sykkel, ikke dårlig eller hva? En kveld han hadde besøkt Molly, jeg tror hun bodde i Sale eller Altrincham, ble han stoppet av politiet fordi det ikke var lys på sykkelen. Duncan kunne tatt den der «vet du ikke hvem jeg er»-holdningen siden han da spilte på Manchester Uniteds A-lag, men han var ikke den typen og bare aksepterte at han hadde gjort noe galt.

Manchester United-stjernen måtte pent møte på politikammeret dagen etter. Der fikk han dommen – 1 pund i bot. Matt Busby mente det var uheldig for klubbens renomme og trakk Edwards to ukers ukelønn. McGuinness tipper at A-lagsspillerne på 1950-tallet tjente om lag 25 prosent mer enn mannen i gata.

En spiller som aldri nådde A-laget var Alan Rhodes. Han var imidlertid den mest spenstige spilleren i troppen, og var derfor også på Englands turnlandslag.

– Alan kunne løpe og ta salto i fart uten springbrett. Han gjorde det en gang på trening bak Stretford End og da Duncan så det måtte selvsagt også han prøve. Han deiset i bakken først, men etter et par mislykkede forsøk klarte Duncan det. Til å være såpass stor og sterk var Duncan imponerende spenstig, forteller McGuinness.

I samme posisjon

En annen side som kjennetegnet Edwards var at han satte sin ære i å ha det ryddig rundt seg.

– Han kunne påpeke overfor de yngre spillerne at en ren og nystrøket drakt fikk en spiller til å føle seg vel og det var derfor også viktig for moralen.

Og det var med drakten på at Duncan Edwards trivdes best. Anekdotene om ham som spiller er mange. McGuinness tar en på strak arm.

– Det var før en juniorkamp. Jimmy Murphy sa til oss at bare fordi Duncan hadde debutert på A-laget betydde ikke det at vi skulle sende ballen til han hele tiden. «Se bare etter nærmeste mann», var beskjeden. Ved pause lå vi under 0-2. Jimmy kom inn i garderoben og sa: «Gi ballen til Duncan, uansett hvilken posisjon han er i. Det er det eneste dere behøver å tenke på.» Det ble 2-2 og Duncan scoret to, humrer 81-åringen som fikk 85 A-lagskamper for United før han måtte legge opp som 22-åring i 1960 på grunn av et stygt beinbrudd.

– Duncan og jeg spilte i samme posisjon på laget, venstre indre midtbane. Fordi jeg var ett år yngre og fordi han var så god, var det mange som sa at jeg aldri ville få sjansen og derfor anbefalte meg til å velge en annen klubb. Duncan var imidlertid så fantastisk god at han steppet inn uansett hvor på banen det var en skade, og derfor fikk jeg kamper jeg også.

– En mann forut sin tid

Flyulykken 1958 kostet 23 men­neskeliv. Duncan Edwards var den siste som måtte bøte med livet, 15 dager etter flykrasjet. Han hadde fått store skader på indre organer og gjennomgått en mislykket nyretransplantasjon. Da han døde sa legene ved sykehuset i München at det var bare en sunn, sterk mann som Duncan Edwards som hadde levd såpass lenge som han.

– Duncan var en mann før sin tid. Mens vi andre var under fysisk utvikling og vokste, var han som en stor og kraftig mann som 17-, 18-åring, minnes McGuinness.

Wilf McGuinness har fulgt Manchester United hele sitt liv helt siden han som ivrig fan begynte å gå på Old Trafford rett etter andre verdenskrig. Han spilte sammen med Bobby Charlton. Senere var han manager for blant andre George Best og Denis Law. Siden har han fra tribuneplass sett den ene stjernen etter den andre. Bryan Robson, Eric Cantona, David Beckham, Cristiano Ronaldo, Wayne Rooney og alle de andre. Likevel levner han ingen tvil.

– Duncan var den klart beste spiller som noen gang har spilt for Manchester United. Legg merke til at jeg sier «var» og ikke «kunne blitt» sånn noen gjør. Selv om han døde som 21-åring hadde han allerede vist så mye, konkluderer McGuinness.

– Hva med svakheter da? Alle spillere har svakheter…

81-åringen tenker seg om. Tar en kjeks til og nipper til sin te med melk i.

– Hvis, og jeg sier hvis, han hadde en svakhet så var det at han manglet en «nasty edge». Han ville alltid spille etter reglene. Jeg kan aldri huske at han var i trøbbel med dommeren. Han var knallhard, tok noen susende taklinger, men spilte fair.

Den tidligere Busby Babe kan erindre at sin gamle venn og lagkamerat kun ved to anledninger var nær ved å miste beherskelsen på banen.

– Først da en spiller på Real Madrid lå nede. Duncan mente han simulerte skadet, og fysisk dro spilleren av banen. Den andre gangen var da Aston Villas Roy McParland regelrett knocket vår keeper Ray Wood i FA-cupfinalen 1957. Det var en helt grusom rugbytakling som garantert hadde gitt rødt kort i dag. Ray lå der svimeslått med blod rennende. «Big Dunc» tok tre, fire bestemte skritt mot McParland. Et øyeblikk trodde jeg Duncan skulle slå ham rett ned, men han besinnet seg.

Kunne spilt fire VM

Flere mener at Duncan Edwards, og ikke Bobby Moore, som lagkaptein ville løftet Jules Rimet-trofeet etter VM-finalen 1966 hvis han hadde fått leve. McGuinness er imidlertid ikke sikker.

– Duncan var en leder, men på sin stille måte. Jeg er usikker på om han virkelig hadde hatt noe stort ønske om å være lagkaptein. Kaptein eller ikke, Duncan hadde garantert spilt i VM 1958, 62 og 66. I 1966 ville han vært 29 år og på høyden av karrieren. Ja, med den veltrente kroppen kan det hende at han til og med hadde spilt i VM 1970.