– Mange som bør være flaue

Dette intervjuet gjorde vi i 2005, og Albert Scanlon døde i 2009, 74 år gammel.

Vi har bevisst ikke endret på noe av teksten, selv om klubben de siste årene, på ulike måter, har blitt flinkere til å markere München-tragedien, og selv om saken omtaler Scanlon som levende.

Hans historie er nemlig også en viktig del av München-tragedien.

Elendig behandlet av klubben

Av: Lars Morten Olsen

– Klubben håndterte ikke Munchen-tragedien i det hele tatt. Ja, den takles like elendig den dag i dag, sier Busby Babe Albert Scanlon. En levende legende i Manchester United.

Albert Scanlon, som i oktober fylte 70 år, var blant de overlevende som ble hardest skadet i Munchentragedien, 6. februar 1958.

Han pådro seg brudd på hodeskallen, en brukket skulder  og et komplisert beinbrudd. Da Scanlon omsider sjekket ut fra sykehuset siste uken av mars i 1958, var Matt Busby, Jack Blanchflower og Johnny Berry de eneste gjenværende der. De to sistnevnte kunne aldri mer spille fotball.

– Jeg husker godt den dagen da jeg endelig kunne forlate sykehuset, forteller Albert Scanlon, der vi sitter sammen i en hotellresepsjon i Manchester. Scanlon bor i Salford. I dag har han  «slått seg løs»; tatt en tur inn til byen for å shoppe litt.

– Se, jeg har kjøpt to DVD-er, smiler han, og viser stolt fram FA-cupfinalen 1990 og en gammel Clint Eastwood-film.

– Snøen lavet ned da jeg kom ut av sykehuset. Det var siste uken i mars.

– Jeg hadde tøfler, bukse, sykehusskjorte og en frakk. Det ene beinet var fortsatt i gips, så jeg gikk på krykker. Jeg måtte reise helt alene fra München, med ferge over kanalen og tog derfra via London til Manchester, beretter Sanlon, mens han fisker fram sigarettpakken.

– «Can I have an ashtray please, love,» ber Scanlon damen i hotellbaren, men får beskjed om at det er røyking forbudt nå.

Scanlon unnskylder seg og fortsetter:

– Faktisk møtte ikke noen representanter fra klubben opp før jeg ankom Piccadilly stasjon i Manchester. Det var Les Olive. Utenfor stod en taxisjåfør, klar til å kjøre meg hjem. Da jeg gikk ut av bilen, sa han: «Jeg er tilbake kl. 9 i morgen tidlig, i fall du vil til Old Trafford eller et annet sted».

Det viste seg at Manchester Taxi betalte hele regningen. Det hadde absolutt ingenting med klubben å gjøre.

«Du kan beholde taxien så lenge du ønsker, Albert», sa sjåføren.

Ifølge Albert Scanlon, gjorde klubben lite eller ingenting for spillerne og de pårørende. Den var totalt uforberedt da tragedien la Matt Busby og Jimmy Murphys mangeårige arbeid i grus. Det fantes ikke noe støtteapparat, og hjelpen var minimal.

– Saken er at klubben ikke håndterte ulykken i det hele tatt, sier Albert Scanlon bestemt, og utdyper:

– Det ble arrangert en såkalt inntekstskamp for oss etter flyulykken. Det ga oss 20 pund i uken. Ikke spesielt mye. Regningene strømmer fortsatt inn. Jeg elsker å snakke om spillerne.  Flyulykken og sykehuset gjør det meg heller ingenting å snakke om.

– Men måten klubben behandlet oss etterpå…, sier Scanlon hoderystende.

– De ville forresten at jeg skulle kvitte meg med taxien jeg fortalte om. De syntes kanskje det var pinlig at det var Manchester Taxi og ikke dem selv som var kommet på tanken.

Scanlon har en klar oppfatning av at ofrene behandles like dårlig den dag i dag. Ikke bare de som overlevde, men i minst like stor grad familiene til de åtte spillerne som la sine liv igjen den torsdagsettermiddagen i februar 1958.

– Jeg husker da jeg var på Old Trafford for sju eller åtte år siden. Ved siden av meg satt en stor, flott fyr sammen med en liten gutt. Det kom etter hvert fram at de to var henholdsvis sønn og sønnesønn av Mark Jones.

– Jeg har ofte tenkt på hva som skjedde med familiene til spillerne som omkom. Klubben har gjort skammelig lite for dem. Heller ikke har den gjort noe for å fremme samhørighet mellom oss.

De gangene Albert Scanlon er på Old Trafford i dag, skaffer han seg billetter «litt underhånden» som han selv sier, fordi det ennå er folk på billettkontoret som husker ham.

Busby Babe og United-supporter Albert Scanlon er på langt nær like stolt over klubben sin i alle henseende.

– Det gikk årevis før klubben gjorde noe som helst for oss som overlevde. Og nå? Det er over seks år siden jeg sist ble invitert til Old Trafford. Jeg ville ha satt stor pris på om klubben hadde tatt mot til seg og invitert Kenny Morgans, Harry Gregg, Bill Foulkes og meg samtidig til Old Trafford for å overvære en kamp – OG møte Glazer-familien. Men, det tror jeg aldri vil skje, sier Scanlon nærmest til seg selv.

Fingrene hans begynner igjen å tvinne rundt sigarettpakken. Vi har pratet sammen i halvannen time nå. Han trekker kragen opp, klar for å begi seg ut i Manchester-regnet enda en gang.

Det viser seg at Albert Scanlon ikke helt klarer å slippe taket på det dårlige ettermælet fra Munchen-ulykken.

– For å si det som det er, foretrekker jeg å ikke ta temaet opp med klubben. Det er folk der som ikke kan klandres for den dårlige behandlingen vi har vært utsatt for.

– Samtidig finnes det folk som kan lastes – den dag i dag. For dem må det være flaut. Veldig flaut.

Busby Babe og United-supporter Albert Scanlon er på langt nær like stolt over klubben sin i all henseende.

Om dagene på sykehus etter tragedien

– Vi fikk aldri beskjed!

– Alt skjedde så forferdelig fort. En eller annen ropte «jeg vil av», mens en skrek «dette går aldri bra». Det verste av alt var at vi ikke fikk beskjed om tragediens omfang, mener Albert Scanlon.

Han beskriver så godt han kan de 54 sekundene det tok fra flyet startet motorene for full maskin, fram til 22 av de 40 om bord lå døde på rullebanen i Munchen. I tillegg døde Duncan Edwards femten dager senere, den 21. februar.

– Siden vi aldri kom på vingene, forsto vi nok alle sammen at det ville gå galt. Flyet hadde for stor fart til å kunne bremse ned igjen. Siden ble alt svart, sier Scanlon stille.

Ironisk

Busby Babe’n har sikkert fortalt historien hundrevis av ganger. Allikevel gjør det inntrykk, både på ham og oss, når han snakker om den mørkeste dagen i klubbens historie.

– Da jeg våknet etter flere døgn i koma, ble det aldri fortalt hva som hadde skjedd. Ved siden av meg lå Dennis Viollet, mens Bobby Charlton, Kenny Morgans og Ray Wood lå på den andre siden av rommet. I hjørnet lå co-piloten, kaptein Rayment. Jeg var blitt operert i hodet, og hele kroppen var stort sett dekket av  gips.

Albert Scanlon stiller seg uforstående til at ingen av de overlevende ble informert om omfanget av tragedien.

– Det ironiske var at folk hjemme fikk kjennskap til omfanget lenge før oss. Vi så koner og foreldre passere ute i gangen, men etter hvert så du ikke mer til dem.

Harry Gregg og Bill Foulkes hadde bare mindre fysiske skader og ble sendt hjem etter en dag eller to. Dermed var det ingen igjen til å fortelle oss den  grusomme sannheten.

Omsider kom så dagen da det gikk opp for unge Albert Scanlon hva som virkelig hadde skjedd. Åtte av hans kamerater på – og utenfor – banen hadde mistet livet.

– En sykepleierske pleide å hjelpe meg opp trappene, slik at jeg fikk se til Jack Blanchflower. Han lå på samme rom som Frank Taylor og Matt Busby.

– Langt om lenge spurte jeg henne: «Kan jeg få hilse på de andre, please?».

– Hvor er Tommy, hvor er Billy og Eddie? Da først fikk jeg svaret. «Det er ingen flere. De overlevende er de du har sett her nå», svarte hun.

– Jeg glemmer aldri det øyeblikket, det grusomste i mitt liv.

Skyldfølelse

Siden kom en merkelig, men vond skyldfølelse. Skyld over at akkurat han – Albert Scanlon hadde overlevd. Ni av de 17 spillerne om bord i flyet hadde trukket det heldige loddet. Albert var blant dem.

– Å treffe de omkomnes nærmeste, var grusomt; rett og slett grusomt, forklarer han. Vi, de overlevende spillerne, var blitt invitert til middag på Old Trafford.

– Vi trodde det bare var oss, men da dørene ble åpnet sto alle de omkomnes slektninger der. Det var forferdelig. Jeg elsker å snakke om Busby Babes og om laget, fordi vi var en herlig gjeng og veldig nært knyttet.

– Men å møte slektningene, de som mistet sine, både var og er veldig hardt. Fremdeles husker jeg blikket til Dick Colman (Eddies far, red. anm). Det var som om han spurte: «Hvorfor er du her, Albert? Eddie er jo ikke her».