MERK: Denne saken stod på trykk i medlemsbladet United-Supporteren i 2006/07-sesongen.
Supporterklubben glemmer aldri det som skjedde 6. februar 1958, og gir hvert eneste år medlemmene eksklusive og unike saker om tragedien som forandret klubben vår for alltid. Bli medlem du også slik at vi kan fortsette å lage slike saker.
Matt Busby nær ved å slutte etter flyulykken
Av: Lars Morten Olsen
Annonse
I ukevis kjempet Matt Busby for livet etter flyulykken i Munchen. Da Busby omsider var utenfor livsfare fikk han vite omfanget av tragedien som forandret Manchester Uniteds historie for evig og alltid.
– Min far var fast bestemt på å ikke returnere til United eller fotball overhodet. Det var til slutt min mor som klarte å overtale den ellers så sta faren min, forteller Sandy Busby til United-Supporteren.
Dette er det andre – av tre deler – av det eksklusive intervjuet med Matt Busbys eneste sønn, som svært sjelden stiller opp på intervjuer. Her forteller han om flyulykken som for alltid skulle endre Manchester Uniteds historie. Og om laget som det synges om den dag i dag på Old Trafford; Busby Babes. Enkelte bøker hevder at Matt Busby selv ikke likte kjælenavnet.
– Bare tull, slår sønnen fast.
– Min far var stolt av at et slikt storlag fikk det navnet.
Mens det i dag (heldigvis) blir satset stadig mer på ungdomsakademier, var det en helt annen innstilling til å satse på ungdommen på starten på femtitallet.
Matt Busby hadde imidlertid vyer langt utover det vanlige, og ble i så måte en innovatør når det gjaldt å satse på ungdommen.
– Vi skal huske at den gangen var det helt uvanlig å hente inn unggutter på et lag. Lagene bestod ofte av menn i siste halvdel av 20-årene, men min far forstod at laget hans trengte nytt blod. På den måten startet han å forme laget som etter hvert ble kjent som Busby Babes, beretter Sandy.
Annonse
Talentspeidere var også sjelden vare for drøyt femti år siden. Matt Busby skjønte imidlertid at han umulig kunne dekke over alle kamper selv. Derfor begynte han å hente inn medarbeidere han visste han kunne stole på, og som samtidig hadde et godt øye for talenter.
– Min far ansatte speidere som i praksis dekket hele øyriket, opplyser Sandy Busby.
– Den første var Joe Armstrong, en magisk talentspeider. Min far hadde møtt ham på Maine Road, der Joe jobbet som vakt under kampene. Joe ble sjefsspeider for United, og dekket England og Wales. Det er viden kjent at Joe hadde sin egen metode med å imponere foreldrene til unge spillere han var interessert i. Joe hadde som regel en bukett blomster til moren og en flaske whisky til faren (latter). Sånn var Joe.
– Sjef for Skottland ble min fars stebror Jimmy. Min farmor giftet seg på ny etter at farfar døde så tidlig, og sønnen de fikk – Jimmy – ble United-speider for min far i Skottland. I Irland ble Billy Behan speider, mens Bob Bishop ble speider i Nord-Irland. De gikk alltid etter topp talenter. Bishop og Behan er nærmest legendariske. Bishop oppdaget blant andre George Best, Sammy McIlroy og Norman Whiteside, mens Behan fant talenter som Liam Whelan, Shay Brennan og Kevin Moran.
Sakte, men sikkert skapte Matt Busby dette laget bestående av unge, og for det meste, egenproduserte spillere. Det var noe nytt, og laget tok nasjonen med storm. Ungguttene varslet at noe var i gjære gjennom å vinne FA Youth Cup fem år på rad fra 1953. I 1956 vant Busby Babes ligaen. Bragden ble repetert i 57, og Sandy Busby sier han er overbevist om at United hadde blitt ligamester tre år på rad om det ikke hadde vært for Munchen-tragedien.
“Bob Paisley, Liverpools store manager, mente United ville vunnet absolutt alt i de neste ti årene hvis det ikke hadde vært for krasjet.”
Sandy Busby
Det å teste laget mot noe utover engelsk motstand var også noe Busby ivret for. Etter ligagullet i 1956 ble United invitert av UEFA til å delta i Serievinnercupen. Skrivebordspampene i FA frarådet United det, men Busby trosset FA og dermed ble United den første klubb i England til å delta i den gjeveste E-cupen. Og klubben gjorde ikke skam på seg. Både i 1956 og 1957 nådde klubben semifinalen.
– Bob Paisley, Liverpools store manager, mente United ville vunnet absolutt alt i de neste ti årene hvis det ikke hadde vært for krasjet. Jeg mener… når Bob Paisley sier noe sånt, hvem kan da si imot?, spår Sandy retorisk.
Flyulykken 6. februar 1958 snudde opp ned på alle planer. Ja, tragedien forandret klubbens historie fullstendig. Tydelig beveget forteller Sandy Busby hvordan han minnes tragedien som tok livet av 23 mennesker, inkludert åtte spillere.
Annonse
– Jeg fikk først vite om krasjet da jeg kom tilbake til Manchester fra trening med Blackburn. Vi passerte en avisselger, med en plakat hvor det stod «United in plane crash». Jeg tror jeg må ha gått åtte, ti meter før nyheten slo som et slag. Jeg løp til nærmeste telefonkiosk, og ringte hjem. Min tante svarte, og ba meg komme hjem umiddelbart.
Uvissheten i timene etter at nyheten ble kjent var noe Sandy betegner som forferdelig.
– Johnny Carey var manager i Blackburn da krasjet skjedde. Han kom hjem til oss den kvelden. Vi ventet og ventet på flere nyheter. Det grusomme var mangelen på informasjon. I løpet av natten tikket det inn brutale nyheter som fortalte om omfanget av tragedien. Hvilke som hadde mistet livet, og hvilke som ennå var i livsfare. Blant sistnevnte var Matt Busby. Sandy, søsteren og moren fløy til Miinchen morgenen etter.
Sandy glemmer aldri sitt første syn av sin far etter krasjet. Matt Busby var da 48 år gammel.
– Intensivavdelingen lå i 2. etasje. Vi spaserte ned gangen, og jeg husker at rommene hadde skyvedører. I øyekroken så jeg denne gamle mannen som lå i respirator, helt grå i huden. Så slo det meg: Det er pappaen min! Jeg fikk stoppet min mor, for hun hadde garantert svimet av om hun hadde sett ham slik.
Uniteds manager svevde mellom liv og død lenge. Tre ganger fikk han den siste olje, som er ritualet for katolikker som ligger for døden Brystkassen var knust, lungene punktert, pluss en rekke brudd i den ene foten. Skadene var dødelige, og det er blitt beskrevet som et mirakel at Matt Busby overlevde.
Men hans livsverk tå i ruiner. Et livsverk av kjøtt og blod. Derfor ble han da han omsider var utenfor livsfare i begynnelsen skånet for omfanget. Selv Duncan Edwards, som døde 13 dager etter krasjet, sovnet inn da Busby ble betegnet som sterk nok til å tåle å høre det.
– Min mor orket rett og slett ikke si navnene på de som var falt bort. Ok, sa min far. Jeg sier navnene. Du nikker hvis de er lever, og rister på hodet om de er falt bort». På den måten fikk han den grusomme beskjeden.
Matt Busby var nå i live, men samtidig så langt nede det går an å komme. Han var fysisk og psykisk knekt. Han hadde fått nok.
– Han hadde mistet enhver motivasjon til å gå videre. Han hadde mistet sine venner, og sitt livsverk. Han var fast bestemt på å ikke returnere til United eller fotball overhodet, forteller sønnen Sandy.
Det var til slutt Matt Busbys kone Jean som fikk overtalt ham.
Annonse
– Min mor sa: Jeg tror de guttene som falt bort faktisk hadde ønsket at du ville ha fortsatt.
– Den setningen ble avgjørende. Min far returnerte, men det var en lang og tung vei å gå.
– Hvordan opplevde din far 6. februar hvert år etter 1958?
– Han var alltid veldig stille 6. februar. Han gikk alltid i kirken på morgenen, og likte å være i fred og ha sine tanker for seg selv. Hans mentale arr var dype, ingen tvil om det, sier sønnen Sandy stille.
Og legger til:
– Men jeg tror lettelsen av å vinne Europacupen i 1968 fjernet mange av arrene, selv om enkelte arr var der helt til det siste.
Sandy Busby synes at man altfor ofte, når det er snakk om Munchen, bare stopper opp ved de åtte spillerne som mistet livet.
– Man sier at åtte døde, men laget ble mye mer rammet enn som så. Johnny Berry og Jack Blanchflower spilte aldri mer fotball. Kenny Morgans spilte igjen, men var aldri den samme lovende spilleren som før ulykken. Kenny hadde mistet all selvtillit. Albert Scanlon spilte videre, gjorde det brukbart, men heller ikke han var den samme.
Dermed startet den tunge jobben med å danne et helt nytt lag. Min far kjøpte et par, lånte et par, for han visste det var ikke tid til å få fram et kull med unge spillere. Det var noen få, viktige spillere igjen, som Bobby Charlton, Bill Foulkes og Greggy i mål, men stort sett ble det et helt nytt lag. At Jimmy Murhpy fikk dette laget helt til FA-cupfinalen 1958 er en meget undervurdert bragd.
– Min himmel er i Manchester
Manchester United var totalt uforberedt på en slik tragedie. Det var derfor heller ikke den økonomiske forsikringen som det kanskje burde vært for de som ble skadet eller pårørende for spillerne som døde. Sandy forteller at hans far brukte alle knep og metoder for hjelpe de økonomisk.
– Min far dro til Madrid med spørsmål om Real kunne spille gratis. Real gikk med det på, men det var dristig gjort. Real kunnd lett forlangt halvparten av billettinntektene.
Annonse
– Att du våger å komme hit og spørre om noe sånt! Etter hva du svarte meg i fjor da jeg tilbød deg paradis om du ville bli manager i Real Madrid, sa Santiago Bernabeu til min far.
Vi spør Sandy Busby hva det var Matt Busby hadde svart Reals mektige president?