Dette er historien om de 23 «andre»

«He’s scooping you, Tom»

Replikkene sitter løst og latteren runger. Journalistene i avgangshallen på Trudering flyplass har det åpenbart gøy der de underholder hverandre.

LES OGSÅ: 
Harry Greggs egne ord: Slik opplevde han München-tragedien
United-spillerne som omkom: De åtte som mistet livet 

Eric Thompson fra Daily Mail er aldri redd for å by på seg selv. Han oppdager at den svære frakken til storvokste Frank Swift henger over en stol.

Thompson tar på seg den altfor store frakken og med utstrakte, veivende armer både ser han ut som – og agerer som – en diger grizzlybjørn. De andre hyler av latter.

Swift vil ikke være noe dårligere. Den tidligere England-keeperen, som skriver for News of the World, presser den store kroppen sin inn i Thompsons vesle jakke.

Han tar på seg en forbløffet og skuffet mine og sier: «Oi, den må ha krympet.»

Ny brølende latterkule.

Pressekorpset er i strålende humør. De har vært i Beograd og utført et godt stykke arbeid med å dekke Manchester Uniteds kvartfinaleseier over Røde Stjerne i Europacupen.

De har mye å se fram til.

Allerede i kveld venter det årlige presseballet. Henry Rose fra Daily Express beklager seg over at han må innom kontoret før festen for å ta «Postbag», en populær spalte der han svarer leserne.

Plutselig kommer Tom Jackson småstressende.

Manchester Evening News-korrespondenten kikker seg omkring og spør med angst i stemmen: «Har noen av dere sett Alf?»

Jacksons konstante bekymring er at Alf Clarke fra konkurrenten Manchester Evening Chronicle får snusen i en bra sak som har gått han selv hus forbi.

«He’s scooping you, Tom», svarer George Follows fra Daily Herald.

Jackson går fem på og virkelig tror at rivalen har fått tak i et scoop. Follows skynder seg derfor å legge til:

«No, it’s allright Tom. There is no story.»

Det er ingen story…

63 år senere er det lett å se at Follows’ ord ikke kunne vært mer feil. Follows, Jackson og alle de andre var bare minutter unna fra å være med i den største storyen fotballverden hadde opplevd. Historien som for alltid endret Manchester United.

Der Duncan Edwards, Harry Gregg, Matt Busby og spilte hovedrollene, men en historie med også andre karakterer. Mennesker med familie og venner som også ble sterkt berørt av tragedien.

Dette var «de andre»

Hvem var de, alle de andre som ikke var en del av Uniteds tropp på 21 mann med spillere og ledere? United.no gir deg her oversikten og historiene om de 23 andre passasjerene på flyet den 6.februar 1958.

Flybesetning

Margaret Bellis (37), overlevde

Det var nærmest en tilfeldighet at Margaret Bellis ble med på reisen. I motsetning til andre flyvertinner i BEA (forløperen til British Airways), hadde Bellis riktig visum. Bellis satt rett på utsiden av cockpit, var heldig og fikk nesten ingen fysiske skader.

Det var Bellis som tok imot barnet som Harry Gregg hadde reddet inne i flyet. Hun opptrådte heltemodig, hjalp flere sårede etter krasjet, og fikk også takkebrev av kaptein Thain for sitt mot og sin innsats.

Bellis døde i 1998, 77 år gammel.

Tom Cable (42), døde

Tom Cable var stuert på flyet. Waliseren var stor United-supporter og hadde reist med United flere ganger tidligere. Han byttet vakt for å få være med også til Beograd.

Han hadde imidlertid søkt om overflytting til kontorjobb så han kunne få mer tid med sin nybakte kone og deres ti uker gamle baby. Etter planen var Beograd nest siste tur. Cable byttet sete med Bato Tomasevic før siste takeoff.

Tomasevic overlevde, Cable døde.

Tom Cables stakkars foreldre drev en aviskiosk i hjembyen, og fikk forsider om München-ulykken som vonde påminnelser hver dag i flere uker. Moren døde bare ti uker etter flytragedien, angivelig etter rett og slett å ha sørget seg i hjel.

Rosemary Cheverton (24), overlevde

Rosemary Cheverton jobbet som flyvertinne og slapp mirakuløst unna flykrasjet uten fysiske skader. Hun satt på et klappsete i cockpiten og var trolig første person ut av flyet da hun krøp gjennom et lite vindu.

Til tross for at hun fikk sjokk, løp den unge flyvertinnen uten sko (som hun mistet i krasjet) rundt i snøen og forsøkte å hjelpe overlevende. Høsten 1959 flyttet hun til USA, giftet seg med en amerikansk flyger og endret etternavn til Blakeney.

Hun sluttet i BEA, men fortsatte yrket som flyvertinne. Rosemary skal fortsatt være i live, og stilte i et avisintervju i 2018.

Ken Rayment (36), døde

Andrepilot Ken Rayment var den siste som døde som følge av skader fra flyulykken. 15. mars, fire dager etter sin 37-årsdag, sovnet han inn på Rechts der Isar-sykehuset i München.

I krasjet ble han fastklemt, og begge beina måtte amputeres. Rayment kom aldri til bevissthet etter krasjet. Etter en vrien brokkoperasjon like før jul 1957, hadde han bestemt seg for å gi seg som flypilot til fordel for et yrke som bonde. Rayment satt i «førersetet», det venstre i cockpit, til tross for at det egentlig skulle vært Thains. Dette etter en avtale mellom de erfarne flyverne om at Thain skulle fly til Beograd, og Rayment hjem.

Rayment var en rutinert flyger som hadde fraktet United tidligere, blant annet da United spilte i Madrid i 1957. Rayments siste ord før krasjet skal ha vært da han forskrekket ropte: «Christ! We won’t make it».

Bill Rodgers (35)

Hvis Harry Gregg er den kjente helten i München-ulykken, er Bill Rodgers den ukjente. Han opptrådte heroisk etter krasjet og reddet trolig flere liv ved å dra mennesker bort fra det brennende flyvraket.

I 1959 fikk han da også en spesiell utmerkelse av kongehuset for sin innsats. Rodgers jobbet som radiooffiser på flyet.

Familien fikk først en uoffisiell beskjed om at Rodgers var blant de omkomne, men rundt midnatt 6. februar kom det representanter fra BEA med den gledelige beskjeden om at Rodgers hadde overlevd.

Faktisk så hadde han bare fått noen skrammer og ble skrevet ut av sykehuset etter et par dager, og var tilbake på jobb kun to uker senere. Rodgers hadde vært på kampen dagen i forveien og kampbilletten hang i glass og ramme på veggen i alle år.

Han døde i 1997, 74 år gammel.

James Thain (36)

Flykaptein James Thain overlevde krasjet dagen før sin 37-årsdag, hans historie er likevel vond og lei.

Thain gikk aldri inn i en cockpit igjen.

Etter den første granskningen, der tyske flyplassmyndigheter fant Thain skyldig i ulykken, fikk Thain krav fra sin arbeidsgiver om å betale for kapteinluen som forsvant i krasjet. 1. juledag 1960 fikk han avskjedigelsen fra flyselskapet. Begrunnelsen var brudd på reglementet om å bytte sete med co-piloten.

Thain kjempet en lang og hard kamp for å bli renvasket. Harry Gregg sa til United-Supporteren at det hele var politikk. Bare 13 år etter krigens slutt, ønsket ikke England å skape ondt blod mellom dem og tyskerne.

Først i 1969, i den fjerde granskningsrapporten, ble det klart at ulykken skyldtes snø på rullebanen og ikke is på vingene, som tyske luftfartsmyndigheter lenge skyldte på. Tyske myndigheter innrømmet imidlertid aldri skyld, noe som falt Thain tungt for brystet.

I 1975 døde Thain bare 54 år gammel, bitter og blakk etter alle beskyldninger og påkostede rettshøringer.

Thains datter var syv år da ulykken skjedde, og har i voksen alder fortalt hvordan hun ble mobbet på skolen i flere år på grunn av beskyldningene om at faren var ansvarlig for ulykken.

Presse

Alf Clarke (alder ukjent), døde

Alf Clarke var sistemann om bord på flyet. Han var alltid på jobb og hadde ringt inn en rapport fra telefonkiosken i terminalen. Saken gikk på at Ken Morgan nesten sikkert var ute mot Wolverhampton førstkommende lørdag, mens Duncan Edwards og Harry Gregg sannsynligvis ville rekke kampen til tross for smeller mot Røde Stjerne.

Clarke var journalist i Manchester Evening Chronicle og hadde dessuten sin faste spalte i kampprogrammet United Review. Clarke var United tvers gjennom og var sågar visepresident i (den engelske) supporterklubben. Clarkes tittel etter kamp mot Huddersfield i 1953 var: «Busby’s Bouncing Babes keep all Town awake».

Det skal ha vært første gang navnet Busby Babes ble brukt.

Clarke spilte fotball selv og hadde faktisk amatørkontrakt (ingen A-kamper) med United.  Clarke var gift og hadde en voksen datter og en sønn som nettopp hadde begynt å studere da tragedien inntraff.

Clarke ble kremert og asken ble spredt utover Old Trafford-gresset foran Stretford End.

Don Davies (65), døde

Don Davies var født og oppvokst i Pendleton, Salford, der også Geoff Bent kom fra. Davies skrev for Manchester Guardian, noen ganger under pseudonym «Old International». Davies hadde vidunderlig penn og skrev fotballreferatene nesten poetisk.

Davies deltok i 1. verdenskrig og satt i tysk fangenskap i et år. Han var så medtatt at legene ga han seks måneder å leve da han ble satt fri. Davies var en kunstnersjel som leste Goethe og Baudelaire på fritiden, men var også god idrettsmann. Han var i ferd med å undertegne for Stoke da andre verdenskrig brøt ut. Han spilte for Englands amatørlandslag (derav psevdonymet), og spilte cricket for Lancashire.

Davies jobbet som rektor, men dekket fotball for Guardian så ofte han kunne. Davies var gift og hadde to døtre. Han skulle egentlig ikke reise til Beograd, men tok plassen i siste liten fra en skuffet reporter ved navn John Arlott.

Dagen etter tragedien fikk Arlott beskjed av redaktøren om å skrive Davies’ nekrolog.

Ted Ellyard (39), overlevde

Ted Ellyard var utsendt medarbeider for Daily Mail som telegrafist, ansvarlig for at artikler og bilder nådde hovedkontoret i London. Ellyard satt langt framme sammen med kollega Peter Howard.

De satt så nær den bråkete flymotoren at de ved takeoff angret på at de ikke hadde satt seg lenger bak i flyet. Sammen med Howard fikk han dratt journalist Frank Taylor unna flyet.

Ellyard trodde først han hadde blitt blind, men han hadde bare fått masse skitt i øynene. Ellyard fikk bare noen skrammer og hevelser etter krasjet, men de mentale arrene satt dypere.

Han døde av hjerteattakk i 1964, bare 45 år gammel.

George Follows (40), døde

George Follows var kvikk i hodet og rask med tungen og kunne kunsten med ord. Han hadde alltid en morsom replikk på lur og skrev godt.

Han hadde jobbet seg opp fra lokalavisen i Walsall til toppjobben som sportssjef i prestisjetunge Daily Herald (som siden skulle gå inn i The Sun) der han hadde sin faste spalte «Follow George Follows».

Med sine 40 år var han yngst av de åtte journalistene som døde. Han etterlot seg kone og en sønn på ti år. 10-åringen var ofte med pappa på jobb, og Busby og Jimmy Murphy tillot guttungen av og til å bli med på de lettere treningsøktene i gymmen på The Cliff.

Faktisk spådde pappa og United-fan Follows at junior med tiden skulle få kontrakt med United, men det skjedde aldri.

Peter Howard (37), overlevde

Peter Howard jobbet som fotograf for Daily Mail, og kom fra ulykken med minimale fysiske skader. Howard var åndsnærværende nok til å ringe nyhetsdesken på Mail-kontoret i London med rapport om ulykken så snart han fikk tilgang til en telefon på sykehuset.

Med tanke på at Howard var fotograf og ikke journalist, var rapporten som Mail trykket i kveldsutgaven imponerende nøktern og korrekt, ikke minst tatt i betraktning av hva Howard nettopp hadde opplevd.

Howard reddet sannsynligvis livet til journalist Frank Taylor ved å slepe den hardt skadde mannen vekk fra det eksplosjonsklare flyet. Howard kom hjem til sin kone og to barn allerede to dager etter ulykken.

Howard døde i 1996, 75 år gammel.

Tom Jackson (46), døde

Siden 1934 var Tom Jackson Manchester Evening News’ egen Manchester United-korrespondent, og altså mannen som David Meek måtte fylle skoene til.

Jackson skrev også i kampprogrammet United Review, en meget populær reporter. Over tusen mennesker dekket Manchesters fortauer for å vise sin respekt da MENs store United-reporter ble stedt til hvile.

I nekrologen skrev avisen blant annet: «Tom elsket sin familie og sin avis, men han levde for Manchester United. Ingen journalist har gjort mer for United enn Tom. Han var mer enn en reporter, han var Manchester Uniteds livslange venn.»

Tom Jackson var også med å kjempe for de allierte under andre verdenskrig. MEN har satt opp en minneplakett for Jackson ved avisens hovedkontor.

Archie Ledbrooke (alder ukjent), døde

Det var så vidt Archie Ledbrooke kom med på turen for å dekke Uniteds kvartfinale mot Røde Stjerne.

Ledbrooke hadde holdt på med en føljetong om Blackpools veteranmanager Joe Smith så lenge at han fikk et ultimatum av sin redaktør i Daily Mirror: Bli ferdig med den serien, ellers reiser kollega Frank McGhee i stedet.

Ledbrooke skrev så blekket sprutet og ble ferdig klokken ni på kvelden dagen før flyavgang til Beograd. Ledbrooke var en overklassemann som bodde i langt finere strøk enn Uniteds spillere og manager.

Han etterlot seg en kone og to døtre på 18 og 21 år. Han sendte et postkort til den yngste datteren som ramlet ned i postkassen dagen før begravelsen. Ledbrooke skrev: «På bildet ser du den berømte elven Donau, men det er ikke mye snø her.» Men i München var det snø …

Henry Rose (alder ukjent), døde

I dag er det vanskelig i tro, men ingen av de døde engelske United-spillerne trakk flere mennesker til begravelsen enn Henry Rose.

Fire tusen mennesker møtte opp for å vise sin respekt for Rose, mens Manchesters tusen sorte taxier som en hyllest utgjorde en kilometerlang kortesje bak likbilen fra Daily Express-lokalene i Manchester sentrum til Southern Cemetery. Rose var kontroversiell, men også Englands klart mest populære fotballjournalist.

Daily Express brukte å sette opp plakater utenfor det stadion Rose skulle dekke kamp med teksten «Henry Rose is here today» slik at alle forstod at dette var rundens viktigste kamp. Det ble også annonsert over stadion-høyttalerne at Rose var på plass, hvorpå Rose med en sigar i munnviken reiste seg og bukket til hyllesten.

Når Rose var på Old Trafford, sang United-fansen ordene fra plakaten «Henry Rose is here today». Rose kom fra overklassen og brukte å kjøre sin Jaguar til kampene i en tid der knapt noen spiller hadde egen bil.

Frank Swift (44), døde

Frank Swift er regnet som en av Englands beste keepere gjennom tidene. Swift var 25 år da andre verdenskrig brøt ut. Han mistet altså seks av sine beste år som aktiv, hvis ikke ville antall landskamper vært mye høyere enn 19.

Det samme med klubbkamper, der han stoppet på imponerende 375 – samtlige for Manchester City der han var med å vinne både ligaen og FA-cupen. Swift var i City lagkamerat med Matt Busby. Han spilte sin siste kamp tett opp mot sin 36-årsdag.

Etter endt fotballkarriere begynte han som fotballjournalist, hovedsakelig for News of the World. Det var også for den avisen han var på oppdrag for da han døde under flyulykken.

I motsetning til flere som omkom så døde ikke Swift momentant, men han døde på vei til sykehuset.

Han var gift og hadde i 1958 en datter på 21 og en sønn på 10 år.

Frank Taylor (37), overlevde

Frank Taylor dekket kampen for avisen News Chronicle, og var den eneste av de ni skrivende journalistene som overlevde.

I 1983 ga han ut boken «The day a team died», der han skriver at han aldri har forstått hva som fikk han til å sette seg langt framme og ikke bak med journalistkollegene som døde.

«Jeg er sosial av natur, er glad i å prate og fikk tilbud om et ledig sete, men bestemte meg for å vente til flyet var i luften før jeg ville gjøre de andre selskap.» Taylor fikk omfattende skader. I juli, som sistemann av de skadde, ble han skrevet ut fra sykehuset. Legene vurderte å amputere både venstre arm og høyre bein. Til tross for bare 50 prosent bevegelse i en arm og syv centimeter kortere bein, gikk han tilbake til journalistyrket.

Han dekket blant annet alle sommer-OL fra 1960 til 1982. Han ble også president i den internasjonale journalistorganisasjonen AIPS.

I 1978 fikk han OBE-utmerkelsen for sin innsats for journalistyrket. Han døde i 2002, 81 år gammel. Han fikk to sønner som begge er journalister.

Eric Thompson (47), døde

Eric Thompson fra Daily Mail var en mann som mente at journalistikk skulle være underholdning og ikke et våpen, og likte det når han fikk leserne til å smile.

Det gjorde de også ofte av Thompsons lette og fine ordvalg, og i tillegg hadde han en gave til: Han kunne tegne, og utfylte kamprapporten ofte med en matchende tegneseriestripe. På hans gravstein står det også Eric (Sketchbook) Thompson.

Mannen hadde stil og brukte alltid tversoversløyfe når han var på jobb. Egentlig skulle han ikke vært med på den fatale reisen. Turen til Beograd var tiltenkt journalistkollega Don Hardisty, men Mail fikk kort tid før reisen ny sjefredaktør som kastet om på omtrent alt og bestemte at Thompson, og ikke Hardisty, skulle reise.

Thompson begynte å skrive for Daily Mail som 20-åring og jobbet altså for dem i 27 år. Hans kone Marjorie skulle leve som enke i 34 år.

På gravsteinen står det: «Together again.»

Øvrige passasjerer

Bato Tomasevic (28), overlevde

1958 var midt i den kalde krigen, og United var nødt til å ha med en diplomat for å ta seg av alt det byråkratiske med eksempelvis politi, tollmyndigheter etc. i Beograd.

Tomasevic jobbet på den jugoslaviske ambassaden i London og takket umiddelbart ja da han ble spurt om å ta oppdraget som attaché slik at han kunne kombinere reisen med besøk hos sin familie.

Tomasevic fikk omfattende skader og lå fem uker på sykehus i München. Han delte rom med Bobby Charlton, Dennis Viollet, Ray Wood og Albert Scanlon. Tomasevic tok universitetsutdannelse i Beograd i journalistikk og diplomati, og flyttet siden til England for å studere engelsk.

Han var en sterk tilhenger av et samlet Jugoslavia og flyttet siden tilbake dit, men flyttet igjen tilbake til England.

Han døde i 2017, 87 år gammel.

Bela Miklos (alder ukjent), døde

Bela Miklos og hans kone er de to som det er veldig sparsomt med opplysninger om. Det vi vet er at Miklos var reiseleder på turen, og at United hadde benyttet han også tidligere.

Miklos kom til England som politisk flyktning fra Ungarn. Han satt langt fremme i flyet og døde i krasjet.

Eleanor Miklos (alder ukjent), overlevde

Eleanor Miklos var gift med Bela, reiselederen på turen. Eleanor satt i setet ved sin av sin mann, og overlevde.

Det er blitt fortalt at Eleanor vartet opp spillerne og de andre reisende som en snill mor med kaffe og sandwicher både på flyplassen i Beograd og i München.

Hun overlevde krasjet, men pådro seg stygge sår, hjernerystelse og sjokkskade. Vi har ikke klart å verifisere om hun fortsatt er i live.

Willie Satinoff (48), døde

Willie Satinoff var et velkjent fjes i Manchesters business-verden. Han tok over regntøy-industrien Aligator Rainwear etter sin far. Det var en suksess med industrilokaler i London, Leeds, Stockport foruten Manchester.

Det ble sagt om Satinoff at når han gikk inn for noe, var det med hud og hår. Et arbeidsjern som var godt likt av både ansatte og kolleger. Han var forsiktig med alkohol og visste å ta vare på kroppen sin med både fotball, tennis og ski.

Alltid perfekt kledd til enhver anledning. Satinoff var også stor United-supporter. Han var på bortekampen mot Arsenal seks dager før krasjet, og reiste på alle bortekampene i Europa. Han ble god venn med Matt Busby, og på turen til Beograd var han invitert med som gjest.

Det var ventet at Satinoff i løpet av få uker ville bli valgt inn i styret i Manchester United, en drøm for Satinoff som aldri ble realisert. Satinoff etterlot seg kone og to barn.

Supporterorganisasjonen MUST har satt opp en minneplakett til ære for Satinoff utenfor sitt hovedkvarter i Sir Matt Busby Way.

Verena Lukic (24), overlevde

Verena Lukic og hennes lille datter var de eneste på flyet som ikke hadde noe med Manchester United eller det chartrede flyet å gjøre.

Verena med datter var også de eneste som ikke var med på utreisen. Hennes mann hadde diplomatstilling som attaché for Jugoslavia i London, og av praktiske hensyn fikk hun være med dette chartrede flyet i stedet for å ta rutefly. Etter andre mislykkede takeoff, hadde nervene kommet og hun var fast bestemt på å ta med datteren i taxi til jernbanestasjon for å ta toget i stedet.

Journalisten Frank Taylor skal imidlertid ha oppmuntret henne til å gå om bord igjen. Verena ble hardt skadet, med blant annet stygge brudd i begge bein. Hun var også gravid i tredje måned, og fødte senere i 1958 en velskapt gutt som fikk navnet Zoran.

Verena lå fastklemt inne i flyet, men ble reddet av Harry Gregg. Lukic er muligens fortsatt i live.

Venona Lukic (1), overlevde

Venona, som også blir kalt Vesna, var 22 måneder gammel i februar 1958. Selv om hun hadde eget sete, satt hun (trolig) på moren sitt fang under takeoff. Bortsett fra et stygt kutt over det ene øyet, slapp Venona unna større fysiske skader.

Som voksen utdannet hun seg til lærer og bor nå i Beograd. Hun har stilt opp på intervju, blant annet for BBC, sammen med Harry Gregg.

Det var Venonas skrik etter krasjet som fikk Gregg til å innse at det var mennesker igjen inne i flyet, og fikk han til å krype inn og redde Venona og hennes mor.

Skulle vært med

Miro Radojcic (37)

Miro Radojcic var politisk journalist for avisen Politika. Han var imidlertid også meget sports­interessert og hadde selvsagt vært på kampen. Han kunne engelsk og fikk en god prat med Matt Busby på banketten med beskjeden «du er alltid velkommen til Manchester».

Senere på natten, etter godt selskap med Duncan Edwards, Tommy Taylor og Bato Tomasevic i baren Skadarija, fikk han en plutselig innskytelse: Hvorfor ikke reise med United tilbake til Manchester og lage en annerledes sak med helt ny vinkling på laget og klubben?

Han tok en hastebeslutning klokken tre på natten, dro hjem og pakket i full fart en reiseveske. Grytidlig neste morgen møtte Radojcic United-selskapet på flyplassen. Han fikk grønt lys til å være med, men ved innsjekk oppdaget Radojcic at han hadde glemt passet.

Han spurte om at flyet kunne vente så lenge som mulig, kastet seg i en taxi og hentet passet, men da han kom tilbake til flyplassen rakk han akkurat å se flyet ta av.

Radojcic døde i 2000, 79 år gammel.

Denne saken er hentet fra United-Supporteren nummer 4, 2021