Busby Babes’ farsfigur

Hans dør var åpen dag som natt. Den ene dagen var det Duncan Edwards som kom til middag, den neste kunne det være Bobby Charlton.

Med sine 63 år var Tom Curry eldstemann i United-selskapet som entret flyet 3. februar 1958 med nese for Beograd. Han hadde nesten 24 år bak seg som Manchester United-trener og så fram til denne kvartfinalen i Europacupen mot Røde Stjerne.

Men Curry, som også fungerte som massør og var den som lappet sammen spillerne når de var skadet, visste han hadde han jobb å gjøre når de var vel framme.

Den eventyrlige kampen mot Arsenal kvelden i forveien, der United hadde vunnet 5-4, hadde dessverre også et skår i gleden. Lagkaptein og nøkkelspiller Roger Byrne hadde fått en lei smell og kunne ikke annet enn anses som usikker.

Fikk aldri møte barnebarnet

Derfor hadde også Matt Busby hasteinnkalt reserveback Geoff Bent som cover for Byrne, men sjefen ville aller helst ha Byrne klar til dyst. Derfor var Curry klar over at en av hans mange oppgaver i Beograd var å gi lagkapteinen den beste tenkelige medisinske behandling som i all hovedsak bestod i god og riktig massasje.

Curry valgte å se optimistisk på det. Hvis folkene på Hotel Majestic, der laget skulle bo, kunne fremskaffe en bra varmelampe, skulle det nok gå bra, tenkte Curry.

Og apropos hotellet. Når de kom fram måtte han som alltid sirlig skrive ned i sin lille notisbok hvem som bodde på hvilket rom og hvem som skulle dele rom. Denne gang var de 17 spillere.

Hvem var det som skulle få enkeltrom denne gang, mon tro? Akkurat som han hver gang hadde ansvaret for å telle spillerne når de entret fly eller buss for å sørge for at alle som skulle være med kom om bord. Det var et par av oppgavene som «The Boss» hadde gitt ham, og som han syntes var ærefulle og viktige gjerninger.

Han smilte for seg selv der han satt høyt over skyene på vei mot Jugoslavia. Et land langt borte fra Manchester der hans kjære datter Betty lå på fødeavdelingen. Han hadde fått gledesbeskjed samme morgen.

Betty hadde født en velskapt gutt.

Han var blitt bestefar!

Siden han var på oppdrag for Manchester United, hadde han ingen anledning til å besøke Betty og den lille babyen. Men han hadde lovet både Betty og seg selv at det var det første han skulle gjøre når de var vel hjemme i Manchester 6. februar. Med blomst til Betty og kanskje en liten gave til den nyfødte hvis han fant noe i Beograd. Jo, han hadde mye å se fram til.

Tom Curry la hodet tilbake for å forsøke å få litt søvn før flyet skulle gå ned for landing.

Ville skjerme datteren

– Han hadde sagt: Jeg besøker dere med det samme jeg kommer hjem fra Beograd. Tragisk nok fikk han aldri sett barnebarnet sitt Peter.

Det er Jennie Dixon og Liz Esser som forteller dette. De to er søstre av storebror Peter og altså barnebarn av Manchester United-treneren Tom Curry som mistet livet i flyulykken 1958.

United.no treffer de to på The Quadrant, puben i Stretford der både deres bestefar, Matt Busby og Busby Babes ofte var innom.

Tom Currys barnebarn beretter at München-ulykken hadde en meget sterk innvirkning på hele slekten.

– Tragedien påvirket familien mye! Det som skjedde, var at moren vår var ganske dårlig etter fødselen. Legene valgte derfor at de skulle forsøke å skjerme henne fra den grusomme nyheten om at hennes far hadde mistet livet i München. De ville vente inntil hun etter deres mening var sterk nok til å takle beskjeden.

Kommunikasjonssvikt blant de ansatte gjorde imidlertid at det ikke gikk helt etter planen.

– En av sykepleierskene forsnakket seg og sa «har du hørt om den forferdelige ulykken?» Denne pleiersken visste ikke da at mammas pappa var blant de som hadde mistet livet, men de måtte uansett fortelle henne den tunge beskjeden der og da. Sykepleiersken ble helt knust fordi hun var ikke klar over at mamma ikke visste. Egentlig var det pappa som skulle være den som skulle komme med dødsbudskapet, men da han kom for å si det den ettermiddagen, hadde mamma altså fått beskjeden.

Det som skulle vært en lykkelig tid på fødeavdelingen mellom en mor og hennes nyfødte, ble i stedet noen døgn med sorg, savn og smerte.

– Det sier seg selv at for en kvinne som akkurat hadde født et barn, så var beskjeden om at hun hadde mistet faren sin i en flyulykke ekstremt tung å bære. Mamma var sterkt knyttet til faren sin, og det tok mange år før hun kom over tapet. I tillegg til den psykiske knekken, fikk hun en lei infeksjon etter fødselen og det gjorde at hun heller ikke kunne gå i begravelsen til faren sin, noe som også var vondt for henne å akseptere, forteller Jennie og Liz.

Kirkegjengere i Gorse Hill

Tom Curry og hans kone var kristne og gikk fast i Gorse Hill Metodistkirke i Stretford. Der ble det holdt minnestund i en smekkfull kirke da United-treneren døde.

– Han ble kremert på Southern Cemetery i Manchester og asken ble spredt i minnelunden. Siden ble også bestemor og våre foreldres aske spredd samme sted, opplyser de to.

Liz Esser og Jennie Dixon traff altså aldri sin berømte morfar, men de har mange fortellinger om ham og sitter på en imponerende samling av minneverdige gjenstander om Tom Curry.

– Av alle historiene om bestefar, er det én ting som peker seg ut: Han viste omsorg og medfølelse med alle rundt seg, og spesielt sine kjente og kjære.

Og Tom Currys kjente og kjære var ifølge barnebarna familien – og United-spillerne. Han fungerte som en far for dem, for de yngste spillerne til og med litt som en bestefar.

– Han var en veldig snill mann. Han var meget beskyttende, både med familien og spillerne. Hans dør var alltid åpen, dag som natt. Han tok spillerne under sine vinger. Han var som en pappa for dem. Mormor har fortalt hvordan hun, hvis hun hadde vært ute et ærend, kunne komme tilbake og titt og ofte finne en eller flere av spillerne i stuen sammen med bestefar. Noen ganger kom de innom bare for å slå av en prat, andre ganger søkte de råd om noe. Den ene dagen var det Duncan Edwards som kom på middag, den neste dagen kunne det være Bobby Charlton eller en av de andre spillerne.

De to damene mener at Tom Curry med glede tok på seg oppdrag som strakk seg langt utenfor hans egentlige arbeidsoppgaver.

– Han brydde seg virkelig om spillerne. Ikke bare på fotballbanen og på trening. Han var svært opptatt av å vite hvordan de hadde det hjemme. Hvordan de hadde det hos sine verts­familier for de som bodde sånn. Fikk de nok søvn? Fikk de nok mat og riktig kosthold? Oppførte de seg ordentlig? Uten å skryte tør vi påstå at han spilte en meget viktig rolle for spillerne fordi han var farsfiguren deres.

Streng, men rettferdig

Tom Curry ble ansatt som United-trener allerede i 1934 av daværende manager Scott Duncan.

Matt Busby hadde ingen betenkeligheter med å la Curry få fortsette i jobben da han tok over roret. Busby uttalte en gang at Curry var Storbritannias beste trener og en trener forut for sin tid.

Curry var som en snill og omtenksom pappa for spillerne, men det betydde ikke at han ikke kunne si fra hvis han mente det var nødvendig. Karakteristikken av Matt Busbys trofaste tjener er stille og sindig, men samtidig kunne han ha en sarkastisk humor.

– Bestefar hadde barbersakene sine stående på Old Trafford. Matt Busby brukte å si halvt i spøk at det var fordi bestefar var så glad i være på Old Trafford at han ikke ville kaste bort tiden med barbering hjemme. Men hvis spillerne hadde levert en dårlig kamp, viste han dem sine sylskarpe barberblad i garderoben og sa tørt «bare forsyn dere, gutter», sier Liz Esser og Jennie Dixon og ler høyt.

De mener bestefaren var streng, men rettferdig, og han behøvde sjelden å heve stemmen, men fikk likevel fram sitt budskap på en klar og tydelig måte.

– Hvis han hadde vært trener på 1960-tallet så ville du aldri sett noen bilder av George Best med langt hår. Antakeligvis hadde bestefar tatt nakkegrep på George og tvunget George til nærmeste barberer, humrer damene.

Nobby Stiles var nærmeste nabo

I oppveksten var Jennie og Liz ofte i huset i Stretford der det nå er en blå plakett til ære for Tom Curry.

– Vi tilbrakte mye tid sammen med mormor, og vi har mange kjære minner fra Bedford Road. Vi overnattet der og vi feiret bursdager der. Nobby Stiles var nærmeste nabo. For oss ble det helt naturlig at Manchester United-spillere og ledere kom og gikk i vår gate.

I 24 år levde bestemoren som enke inntil hun døde i 1982. Barnebarna forteller at Sir Matt Busby helt til det siste var flink til å ta godt vare på enken etter Tom Curry.

– Det var ikke uvanlig at Matt Busby satt i stuen da vi kom hjem fra skolen. Han hadde alltid med den største konfekteske vi noen gang hadde sett. Han var veldig snill mot bestemor.

Til tross for at Tom Curry ville fylt 64 år samme høst som han døde, og var desidert eldst i Uniteds trenerstab, hadde han ingen planer om å pensjonere seg etter 1957/58-sesongen.

– Det har i hvert fall aldri vi hørt. Han var rett og slett for glad i jobben sin.

Ingen hjelp av klubben

Vi har tidligere her i United-Supporteren skrevet om hvordan de overlevende og pårørende ble ynkverdig behandlet av klubben etter flyulykken.

På spørsmål om hvordan deres mormor ble behandlet av klubben etter at Tom Curry døde, svarer Liz Esser og Jennie Dixon at den lille hjelpen som kom, kom i deres tilfelle uansett for sent.

– Det er blitt skrevet i mange bøker at familiene ikke fikk kompensasjon eller støtte fra klubben. Klubben hadde i hvert fall ingen livsforsikring for dem. Etter at bestefar døde så slet faktisk bestemoren vår med å få endene til å møtes. Heldigvis hadde hun økonomi nok til å kunne bli boende i huset. Hun hadde huset til slutten av 1970-tallet da helsen hennes gjorde at hun ble sendt på pleiehjem, og i 1982 døde hun. Spillernes fagforening og Uniteds eksspillerforening hadde noe i forbindelse med 40-års­markeringen. Da var bestemor uansett allerede død, men hun klarte seg likevel uten noen hjelp. Både hun og bestefar hadde vokst opp i fattige kår i South Shields, like utenfor Newcastle. Foreldrene hadde vært gruve­arbeidere og det å kjempe for tilværelsen falt for dem naturlig. Mormor var en fighter og det var mamma også.

Også Tom Curry blir beskrevet som en tøffing som ikke ga opp så lett, men hans gode hjerte er likevel det som de to barnebarna fremfor alt vil fremheve hos sin bestefar som mistet livet i flytragedien som rammet både Manchester, Manchester United og de pårørendes familier sterkt.

– Han holdt sine vinger over familien og over spillerne. Familien og spillerne var det kjæreste han hadde. Med hånden på hjertet har vi aldri hørt ett vondt ord om han. Han var en sann gentleman. Selv om vi aldri møtte ham, er han en legende og vår helt, avslutter de to.