Mine tanker etter Southampton

Nei, det var ikke en bra prestasjon, men det var en seier.

Det var tre poeng på en dårlig dag.

Men dårlige dager? Vi må da også tåle det, må vi ikke?

Jeg skjønner overhodet ikke de som klarer å være veldig kritisk etter en kamp som denne. Hvilken verden er det man da lever i?

Selvsagt skulle man ønske at United feide over det meste og vant overbevisende hver eneste gang, men alle vet da at sånn er ikke fotball-verdenen. Sånn var den ikke før. Sånn er den ikke nå.

Se på Real Madrid, verdens trolig beste lag, men et lag som allerede ligger sju poeng bak ligalederen i Spania. Se på Bayern München og Paris St. Germain, som begge ga bort poeng denne helga. Tenk tilbake til Liverpool, Chelsea og Arsenal som allerede har tapt ligakamper denne sesongen.

Troen på at alt alltid skal fungere – glem den. Gravlegg den. Det er ikke realisme. Det er utopi.

Sannheten er at marginene er såpass små, spesielt i Premier League, at prestasjon og resultater vil variere. Det er elleve menn mot elleve menn hver gang. Ja, vi har en tropp full av landslags- og stjernespillere, men de er faktisk ikke så «halvgærne» en del av dem vi møter, heller.

Så synes jeg det er ekstremt viktig å huske hvor vi har vært. Vi er ingenting uten historien vår. Og perspektiv er ekstremt viktig.

Tenk så på ligastarten.

Vi har tatt 16 av 18 poeng. Jeg gjentar 16 av 18 mulige poeng.

Det er strålende.

Vi har 17-2 i målforskjell på seks kamper. 17 mål fremover, altså, nesten tre i snitt. Og bare to baklengs på seks kamper.

David de Gea har holdt nullen i fem av seks ligakamper.

Vi er godt i gang i Champions League, etter å ha tatt en klar 3-0-seier der. Vi er videre i ligacupen, etter å ha scoret fire mål på motstanderen der

Vi var best eller klart best i alle de sju første kampene.

Så slet vi altså mot Southampton, men selv om vi ble presset bakpå, ble altfor dype og hang i tauene utover i 2. omgang så endte sjansestatistikken faktisk på 3-3. De hadde egentlig kun en halvsjanse før pause, etter corner, og vi visste at dette var et lag som slet med å score. Vi kan mene at vi ble for feige, at Mourinho valgte feil, at Martial burde vært byttet inn, at Smalling og Blind i alle fall ikke burde vært byttet inn, at vi burde stått høyere, at vi burde våget mer, at dette ikke var United verdig, men vi vant på en dårlig dag.

Det Mourinho gjorde, det ga full pott.

Hadde vi stått høyere, hadde vi ikke lagt oss så dypt, så kan det faktisk hende at vi hadde tapt poeng eller alle poengene.

Men jeg gjentar: Det Mourinho gjorde – det ga full pott. På en dårlig dag, en dag hvor han mente dette var rett medisin.

Sesongen, til nå, har vært glimrende. Intet annet.

Så er jeg ganske sikker på at om Real Madrid, Bayern, Liverpool og Arsenal kunne fått litt av vår defensive trygghet, vår (kanskje) nye evne denne sesongen til å vinne også på dårlige dager, så hadde de tatt det med begge hender.

Alle skjønner likevel at vi over tid må prestere bedre. Det vet spillerne og José Mourinho enda bedre enn du og jeg gjør det. De lever i dette. Det er de som presterer, det er de som gjør valgene, valg som altså har gitt kolossal fremgang.

Da kampen ble blåst av lørdag kveld så tuslet jeg en tur med hunden min, som jeg pleier å gjøre etter kamp. Det er greit å få tankene på rett plass, og det jeg endte opp med å repetere var:

Det er så uendelig mye bedre å vinne på en dårlig dag, som mot Southampton, enn å spille uavgjort etter en veldig god prestasjon, som mot Stoke, Burnley, Arsenal, West Ham, Stoke og Hull forrige sesong.

Det er uendelig mye bedre.

Jeg skulle selvsagt ønsket at vi rundspilte dem og vant, men jeg ville ikke spilt dem ut etter alle kunstens regler, bare for å måtte reise hjem med 1-1, som så ofte forrige sesong.

Jeg elsker denne sesongstarten.

Nå møter vi Crystal Palace hjemme til helga igjen. Da har vi en kjempesjanse til tre nye poeng, på et Old Trafford som igjen nå ser ut til å være det fortet det ikke var forrige sesong.

Forrige sesong tok vi 34 poeng hjemme – 17 færre enn Chelsea og 19 færre enn Tottenham. Vi scoret 1,34 mål per hjemmekamp da. Nå står vi med 3,33 mål per hjemmekamp i ligaen, altså to mål mer i snitt.

Og siden det er åpenbart at ikke alle har perspektivene sine på plass, siden jeg har sett at noen har et veldig negativt fokus selv etter en sesongstart som denne. Husker dere hvilken plass vi endte på forrige sesong? Vel, det var verken første, andre, tredje, fjerde eller femte plass.

Vi ble nummer seks.

Før det har vi blitt nummer fem, nummer fire og nummer sju siden Sir Alex ga seg.

Vet dere hvor lenge det er siden vi er blitt topp tre uten Sir Alex Ferguson? Jo, 34 år.

Og for å gjenta det åpenbare: Vet dere når vi sist ble ligamestere uten Sir Alex Ferguson? Jo, nå er det over 50 år siden.

Vi var 24 poeng bak ligavinneren forrige sesong. Vi var 17 poeng bak ligatoeren. Vi scoret 32 mål færre enn Tottenham. TRETTITO. Vi scoret 31 mål færre enn Chelsea, 26 færre enn City, 24 færre enn Liverpool og 23 færre enn Arsenal.

Vi var altså 32, 31, 26, 24 og 23 mål dårligere enn rivalene våre.

Slik var det forrige sesong. Det var utgangspunktet. Det var det vi måtte forbedre. Det er det vi så langt har forbedret, selv om Southampton-kampen ikke var fantastisk.

Nå har vi scoret nest mest og sluppet inn færrest.

Men vi har aldri vært fantastiske i hver kamp. Derfor blir det å vinne når man kanskje bare hadde fortjent uavgjort, eller spille uavgjort når man skulle tapt, så ekstremt viktig.

Selv ikke i sesongen 1999/2000, vår mest suverene sesong i ligaen med Sir Alex, gikk det på skinner. Da tok vi gull med 18 poeng ned til nummer to og scoret 97 (!!) ligamål, men vi avga poeng i fem av de første 12 kampene. To av dem ble tapt. Noen av dere hadde klikket i vinkel hvis vi hadde våget på noe liknende nå.

De færreste av dere har vel også glemt 1998/99-sesongen, treble-sesongen. En fantastisk sesong, kanskje den mest imponerende i Uniteds historie.

Likevel, i desember-måned den gangen spilte United åtte kamper. Hvor mange seirer tror du det ble?

Vel, før jeg nevner svaret så kan jeg si at det hadde blitt ramaskrik, krisestemning og det som verre er hvis det fantes sosiale medier og kommentarfelt på samme måte som nå den gangen, siden United vant én – 1 – av sine åtte kamper på en måned i vår kanskje beste sesong noensinne.

Sånt gir meg litt perspektiv.

Sånt synes jeg det er viktig ikke å glemme.

Tålmodighet er en ok ting. Å puste med magen selv etter en dårlig prestasjon er lov.

Så betyr ikke at det at jeg mener det er ulovlig å være kritisk eller skeptisk eller urolig. Jeg forstår at noen tenker at Everton-kampen ikke var bra, Southampton-kampen var ikke bra, og det er dermed to kamper uten Paul Pogba som ikke har vært helt bra. Er det et bevis på at han savnes? Ja, kanskje, men kanskje ikke.

Vi kan ikke akkurat si at vi lekte oss med Swansea (ketsjup på tampen) og Stoke (vårt eneste poengtap) med Paul Pogba, heller, så det er for tidlig å konkludere.

Akkurat som det er for tidlig å si noe om hvordan denne sesongen ender.

Det er imidlertid ikke for tidlig å fastslå at vi har hatt en strålende sesongstart, og at laget nå ser atskillig bedre ut på mange områder enn tidligere.

Det er aldri feil å tusle rundt som United-fan, men til en viss grad er det ekstra deilig akkurat nå. Hadde det vært krage på årets drakt så kunne vi tatt en Cantona i disse dager, brettet den opp og skjøvet brystkassa litt ekstra frem.

Phil Jones kan gå rundt med hodet sitt litt ekstra hevet de neste dagene, etter at han stod frem på strålende vis i 2. omgangen mot Southampton.

Jeg så at Henrikh Mkhitaryan endte nederst på lesernes spillerbørs, noe jeg synes er merkelig, da han var den mest aktive av alle våre offensive spillere da vi hadde et offensivt spill. Etter pause ble han, som Marcus Rashford, mer vingback enn noe annet, men de gjorde faktisk en grei nok jobb der, selv om det er rart å gi dem poeng for kun defensiv innsats i siste halvdel av kampen.

Ashley Youngs briljante innlegg og Lukakus enorme styrke da han gjorde 1-0 må belønnes, Marouane Fellaini og Nemanja Matic kjempet på, men jeg synes det er vanskelig å trekke frem så veldig mange andre enn Phil Jones som veldig gode i denne kampen, og Jones mest for 2. omgangen.

Kampen er imidlertid historie nå, og det jeg vil huske er Youngs innlegg, Lukakus mål, seier på en dårlig dag, at Jones stod frem, men at vi må bli mye bedre.

Det legger jeg til det jeg allerede vet om sesongen, at vi er blitt ekstremt vanskelig å score på, at de Gea er i veldig godt slag, at Matic er en klar forsterkning, at Mkhitaryan, Lukaku, Rashford, Mata og gjerne også Martial og Lingard stort sett har levert, at vi har vært best i sju av åtte kamper, at vi har scoret en masse mål, at det er livsfarlig å gi oss rom og at det ser veldig, veldig bra ut.

Selv etter en ganske dårlig kamp mot Southampton.