Mine tanker etter Watford

En første halvtime til å glemme.

En siste time til å gi helgen en perfekt avslutning. 60 minutter som gjør at vi kan tusle på jobb med hevet hode og snakke om Bruno Fernandes, Anthony Martial, muligheten for topp fire – og jeg synes også Daniel James fortjener en prat i samtalene med jobbkollegene og kamerater den neste uka.

Vi kan også blunke litt lurt hvis noen vil snakke med oss om VAR.

Takk, Bruno, takk!

Bruno Fernandes var kvalitet igjen.

Og hadde med seg Daniel James før pause.

Selv da vi ikke var et velfungerende kollektiv i starten av kampen så var det heldigvis to mann som holdt nivået.

Daniel James hadde sin beste kamp på lenge og stod bak alle Uniteds tre sjanser de første 45. Han la også pasningen før Bruno Fernandes ble felt og portugiseren selv satte straffesparket til 1-0.

Det jeg spesielt elsker med Fernandes er hvordan det lyser en vilje eller et ønske om å levere kvalitet i hver eneste involvering. Å motta ballen, nøle litt og kanskje eventuelt spille den fem meter tversover, det er ikke Bruno Fernandes.

Å motta den, å spille den videre med en eller annen del av foten og å se muligheter også langt frem i banen, og å oppsøke rom der han kan skape kaos, det er Bruno Fernandes.

Så langt synes jeg inntrykket av portugiseren er akkurat som det jeg skrev i min sak om hva vi kom til å få fra ham.

Noe av det aller beste jeg kan si om ham er at han spiller for oss som han gjorde til siste slutt i Sporting Lisboa. Han har altså tatt kvaliteten derfra og bare fortsatt med den hos oss.

Ett mål og to målgivende på tre kamper forteller den historien, altså at han leverer målpoeng jevnt og trutt.

Det er ekstremt imponerende i et nytt land, en ny kultur, i en ny liga, mot nye motstandere, i en ny klubb, med nye lagkamerater, selv om det selvsagt er veldig tidlig å konkludere med noe som helst annet enn at han heldigvis har fått en veldig bra start.

Del to av historien er også hvordan han påvirker resten av laget.

Etter 2-0-seieren over Chelsea snakket man om at dødballsfoten til 25-åringen og dødballstrusselen på hodet fra Harry Maguire kunne bli en formidabel duo for United.

Mot Brugge ble hele laget bedre i de ti-femten minuttene han kom innpå.

I dag søkte Fernandes etter hvert i 1. omgang utover på venstresiden, noe som ga mye bedre arbeidsvilkår for Daniel James.

Etter debuten hans, mot Wolverhampton, var det vel flere som la merke til hvordan han diskuterte og snakket og nærmest instruerte waliseren og akkurat som Fernandes og Maguire som var en formidabel duo mot Chelsea så var Fernandes og James en formidabel duo mot Watford.

Seks mann startet svakt…

Så fikk alle med seg at den første halvtimen var svak.

Starten på kampen, spesielt fra Victor Lindelöf aller bakerst, var horribel, og vi kan takke en nølende Troy Deeney og Luke Shaw for at vi ikke for andre kamp på rad slapp inn et utilgivelig mål tidlig.

Kollektivt var vi litt «all over the place» som det heter på engelsk de første 25-30 minuttene, noe som selvsagt er bekymringsfullt, men som også sier en del om hvor vi står som lag.

Vi kan være gode, men vi kan også være mindre gode eller direkte svake. Det er derfor det av og til går galt, også mot de svakere lagene.

Mason Greenwood var veldig svak før pause, nevnte Lindelöf var svak, og Maguire, Fred, Matic og Martial brukte alle den første halvtimen og 1. omgang til å spille seg ned på min spillerbørs.

Halve laget med svak start, altså.

Men: Dette ble en kamp hvor det er lett å fokusere klart mest på det positive.

…men alle spilte seg opp

I 2. omgang spilte absolutt alle seg opp, noe som også er en styrke selv om det nok hadde mye å gjøre med det mentale når vi økte ledelsen til 2-0 og også fikk VAR med på vår side en gang til.

Jeg kommer forresten ikke til å bruke tid på VAR her.

Jeg er ingen stor fan av gjennomføringen i Premier League, men i stedet for å irritere meg for mye over hvordan det er så er jeg opptatt av at det faktisk gjennomføres likt, og gjennomføringen er at kontakt mellom ball og arm offensivt automatisk betyr annullering når det ender med mål.

Det var forresten en snodig manøver, men jeg mistenker at Craig Dawson forsøkte å bryste ballen mot mål, men at han bommet med timingen. Kroppsrotasjonen hans rett etter armtreffet tydet på det.

Heldig for oss.

Jeg synes Nemanja Matic var spesielt god den siste halvtimen, og det er fascinerende at serberen, som jeg egentlig ikke syntes bidro med noe som helst offensivt før pause, faktisk var den United-spilleren som ifølge Opta hadde flest nøkkelpasninger i kampen. Også flere enn Bruno Fernandes (fem mot fire).

Victor Lindelöf hadde en forferdelig start, men i den grad man faktisk klarte å se forbi det førsteinntrykket så fikk man faktisk se en god svensk 25-åring i resten av oppgjøret.

Anthony Martial var ikke borti ballen før det 15. minutt, men for tredje kamp på rad henter han en helt fantastisk scoring ut fra registeret sitt.

Da leverer man som spiss, selv om Ole Gunnar Solskjær sa etter kamp at han hele tiden vil ha mer fra franskmannen (og de andre).

Det er forresten to og et halvt år siden sist Martial scoret i tre kamper på rad, så ta ikke dette for gitt.

Mason Greenwood gikk fra å være vår dårligste før pause, til å jobbe atskillig hardere og også levere et nytt kremmerhus av en scoring, etter at han selv hadde startet angrepet på nydelig vis.

Luke Shaw var for meg igjen den mest solide forsvarsspilleren, og det altså nå som ren venstreback. Jeg gjentar derfor det jeg skrev sist – hans formoppsving, i flere ulike roller, har vært svært imponerende.

Gode resultater, varierende prestasjoner

Vi har nå seks poeng av seks mulige etter vinterpausen, og 5-0 i målforskjell.

Vi ligger på 5. plass som kan gi Champions League-plass, og er bare tre poeng bak topp fire.

Prestasjonene i de tre kampene etter vinterpausen har vært variable, men med førstelaget så var vi tross alt ok før pause og bra etter pause mot Chelsea, og mot Watford gikk vi fra svake første 30 til bedring og så veldig bra utover i 2. omgang.

Noe bra prestasjonsmessig i begge kampene er positivt.

Resultatmessig er vi godt i gang. 2-0 mot Chelsea er bra, 1-1 mot Brugge borte med et redusert lag er akseptabelt og 3-0 hjemme mot Watford er bra.

Så igjen, en positiv start etter vinterpausen, når vi nå står foran en ekstremt spennende måned med ligakamper mot Everton, Manchester City, Tottenham og Sheffield United, innimellom Europa League og FA-cup.

Som jeg skrev om lørdag  – den måneden kan bli helt avgjørende – men vi er i alle fall i posisjon. Det er, i mine øyne, positivt slik denne sesongen en periode så ut til å bli.

Og en svært viktig utvikling

Da er det helt avgjørende at Scott McTominay gjorde comeback søndag, og noe av det mest interessante med comebacket er hva det gjorde med Solskjærs muligheter.

Plutselig følte nordmannen at han hadde dekning – selv om Andreas Pereira, Jesse Lingard, Diogo Dalot og Phil Jones var helt ute av troppen.

Nordmannen var også klar på at det var hans eget valg å vrake disse, altså, at det ikke handlet om skader, men at han hadde valgt de 18 som han følte var best og ga best dekning i troppen for å slå Watford.

Og da var altså Pereira, Lingard, Dalot og Jones ute.

Mange har lenge revet seg i håret over Solskjærs valg av noen av disse denne sesongen, men samtidig vet de fleste at hvis man ser bort fra U23-spillerne, som heller ikke har tatt vare på sjansene godt nok – og som har slitt med sykdom og småskader gjennom mye av sesongen – så har det vært ganske så få alternativer med alle skadene som har vært.

Med Bruno og Ighalo som nye og Bailly og McTominay tilbake – så har han altså omsider kommet i posisjon til å reagere mot enkeltspillere som ikke leverer eller som han egentlig ikke synes er gode nok.

Det er høyinteressant, og det skal bli interessant å se hvor mange sjanser disse får utover.

Jeg mistenker at det blir veldig, veldig mye mindre spilletid på de fleste av dem i sesongens siste måneder, noe som også er naturlig når troppen totalt sett er styrket og vi også husker på deres (svake) form gjennom det meste av inneværende sesong.

Om Mine tanker:

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Tidligere kommentarer kan lett finnes i menyen under sesongen og kommentarer, men som Langerød skrev etter Brugge-kampen: Heretter vil han kun fokusere på enkeltkampene, når det står i tittelen på saken at det er fokus. Det store bildet, Solskjær-prosjektet, generell respekt blant United-fansen etc vil han skrive om i andre sammenhenger.