Mine tanker etter 2-1-seieren

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper. Her er hans vurderinger etter onsdagens kamp.

Mine tanker etter Palace borte:

En utrolig viktig seier. En utrolig deilig seier. En meget fortjent seier. Og en meget solid forestilling.

Palace ligger riktignok på nedre halvdel av tabellen, men de hadde scoret 15 mål på sine seks siste Premier League-kamper.

Mot oss var de ikke i nærheten av å skape en eneste sjanse før pause. Så fikk de to sjanser og scoret på én av dem etter hvilen.

Offensivt var vi selv ikke briljante, men vi kunne bokføre 2,5 bra målsjanser og ett mål før pause. Etter pause produserte vi 3,5 nye store sjanser, ble snytt for en soleklar straffe og fikk et feilaktig annullert mål.

Det var altså ikke spektakulært, men det var solid. Vi spilte uten flere av de beste spillerne våre den siste tiden, med en «helt» ny venstre- og høyre-side,  og vi gjorde det på bortebane i Premier League.

Da tar jeg en solid prestasjon med en fortjent seier som en god dag på jobben hver eneste dag i denne ligaen.

Paul Pogba ble kåret til banens beste, noe som var interessant all den tid noen i sosiale medier saget han i to for 1. omgangen sin. I alle fall frem til han scoret.

Jeg er helt enig i at noen av  pasningsfeilene til Pogba i denne kampen var ekstremt frustrerende. Det var kanskje en håpløs pasning rett til motspiller, eller en pasning mot bein til en medspiller som  gikk på løp. Det førte til brudd og overganger mot.

Samtidig var det Paul Pogba som la pasningen til Wayne Rooney da han hadde den største sjansen vår foruten målet før pause. Det var Pogba som gikk på løp i bakrom, da han ble funnet av Carrick og skjøt rett på keeper, på vår tredje beste mulighet i 1. omgangen. Og det var Pogba som scoret, på det som ble vår største sjanse før pause.

Han var altså involvert i alle de tre hendelsene som United skapte noe av i 1. omgang, og da er min mening at selvsagt tåler vi da også noen feilpasninger. Vi vil helst klare oss uten, men å ha en spiller som har et toppnivå som gjør at han kan utgjøre den store forskjellen tar jeg hver eneste dag i stedet for noe annet som ikke har den evnen.

Så la han selvsagt også pasningen til Zlatans seiersmål, men det var også Pogba som ikke fulgte James McArthur da han ble spilt gjennom til utlikningen. Kombinasjonen med Zlatan var et stort pluss, men opptredenen på baklengsmålet et klart minus.

Så er det mange som tenker på prislappen. Han er selvsagt ikke en 100-millioners spiller. Prislappen var sånn, men han er egentlig ikke det selv. I alle fall ikke foreløpig. Han er ikke en Ronaldo eller Messi, men han er 23 år, potensialet er ubestridt, han har fysikk og teknikk. Det er ikke så mange av de spillerne som faktisk er tilgjengelig, men Pogba var tilgjengelig for den prisen. United hadde også råd til å betale det, og hadde vi ikke gjort det så ville Pogba i dag spilt for Juventus. Derfor ble han så dyr. Ideelt sett hadde han vært en 100-millionersspiller allerede nå, men det er først når årene hans i United er omme at vi kan dømme om han var dyr eller ikke.

Min mening? Paul Pogba er en spiller vi kan vinne Champions League med, og jeg kan ikke si det samme om alle de andre offensive spillerne i dette United-laget.

Personlig gledet jeg meg også veldig over Zlatan Ibrahimovic.

I starten av sesongen var han ganske så uryddig. Flikkene gikk ofte til en motstander, og vi fikk overganger mot eller klarte ikke å flytte opp spillet selv om vi traff ham med en del pasninger. Nå er han blitt ryddigere, mer nøyaktig. Mot Palace satt flikkene oftere enn de ikke gjorde det, han tar mange initiativ og bruker styrken(e) sin.

Svensken sa vel at han ikke følte at de andre United-spillerne brukte ham på rett måte tidligere i sesongen, men jeg føler samspillet mellom United og Zlatan sitter atskillig bedre nå, og jeg digger det.

Han står nå med 14 mål på 24 kamper totalt, og ni mål på 15 kamper i ligaen. Det er gode tall.

Jeg digger like mye at 35-åringen vår kan spille hver eneste kamp, uansett hvor tett de kommer. Et fysisk beist, men et herlig fysisk beist. Vårt fysiske beist. Jeg liker å lese om hvordan han har funnet tonen med resten av spillerne. Spesielt de unge. Smilet mitt gikk helt rundt da jeg så Timothy Fosu-Mensah henge på ryggen hans da han satte inn 2-0-målet mot Zorya forrige uke. Etter Palace klarte jeg ikke å gjøre annet enn å glise da TV-reporteren ba ham å overlevere banens beste-prisen til Paul Pogba, bare for at han først svarte at «nei, jeg tror heller jeg beholder den selv». Zlatan vil alltid være Zlatan, og godt er der. For United betyr det nemlig mål.

Det er mange andre som fortjener skryt etter en prestasjon som denne, og det er umulig ikke å trekke frem Phil Jones og Marcos Rojo. Sistnevnte bør riktignok ikke fortsette med sine tofotede taklinger altfor lenge, men for meg er fokuset alt han gjorde utenom den taklingen. Han var glimrende. Igjen.  Phil Jones var også veldig god, og jeg elsker det. Det finnes en del med sterke meninger i fotball-verdenen, og noe av det jeg liker aller best er når spillere som folk har gitt opp faktisk spiller seg inn i varmen igjen.

Spillere som John O’Shea, Darren Fletcher og nå for eksempel Marouane Fellaini fortjener ikke det «hatet» de møtes med hos en del. Hvis Fellaini spiller for United så får man rette misnøyen sin mot mannen som faktisk vil bruke ham – Jose Mourinho. Han har faktisk godt over 20 spillere på ganske så høyt nivå å velge mellom, og om han da mener at Fellaini er rett mann å bruke så er det han du får være sur på.

Jeg misliker sterkt syndebukk-jakten som noen lever av nå for tiden, og jeg tror dessverre ikke at for eksempel Rojo er så mye mer enn én feil fra å bli korsfestet av mange. Uansett hvor god han nå har vært i en lang rekke kamper.

Så elsker jeg også Ander Herreras løpskapasitet, og evne til å vinne ballen. Bruddene han sikrer oss høyt i banen er uvurdelige.

Juan Mata har hatt atskillig bedre kamper enn mot Palace, og selv om Wayne Rooney kom til noen sjanser så var det vel i beste fall en kamp på det jevne fra hans side.

Likevel så betyr det mye at vi kan bytte ut fire ganske så sentrale spillere fra laget, og likevel dominere og vinne fortjent. 

Det føltes betydningsfullt da vi holdt unna til seier i stedet for uavgjort mot Tottenham sist. Det føltes også betydningsfullt onsdag kveld da vi så avgjorde i sluttminuttene.

Vi står nå med ni kamper uten tap. Vi har faktisk bare tapt én kamp med toppet lag siden september, og jeg må gjenta det jeg har skrevet i denne spalten før: Vi ser ut som et lag, et ordentlig fotball-lag. Det er (stort sett) en balanse utpå der, vi er (stort sett) best og vi skaper (stort sett) nok sjanser til å kunne ta fortjente seirer.

Jeg registrer selvsagt hvordan rivalene våre gjør det, men det er ikke fokus for meg. Nå er avstanden fortsatt 13 poeng opp til ligaleder Chelsea, mens det er seks poeng opp til topp-4. Tankene mine går heller på at hvis vi lar denne gjengen jobbe sammen videre så vil de (trolig) bli bedre. Kanskje får de også selskap av noe spennende nytt i januar – eller garantert til sommeren. Da blir det (trolig) enda bedre igjen.

Det er faktisk godt nok for meg akkurat nå.

Når man leser i sosiale medier får jeg inntrykk av at mange United-fans ikke har det så bra for øyeblikket. De er misfornøyd med det ene eller andre, og det er det de fokuserer på. Selv kjenner jeg meg ikke igjen i det.

For å avslutte med en gjentakelse: Jeg gleder meg nemlig til hver kamp nå for tiden, og jeg har en del av den samme godfølelsen som jeg hadde under Sir Alex – at vi alltid vinner.

I alle fall inntil det motsatte skjer.