Mine tanker etter Midtjylland

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker før og/eller etter de fleste United-kamper.

Her er hans vurderinger etter torsdagens tap.

Følelsen nå:

Å bli latterliggjort.

Det er det dette nå handler om.

Du kjente ganske sikkert på følelsen etter kampen i går, og har kjent på den før i sesongen også. Oppgittheten og frustrasjonen over at noe du ikke har tro på mislykkes igjen.

En ny skuffelse?

Jeg har nesten sluttet å bli skuffet. Skuffelsene overrasker i alle fall ikke.

Vi har vunnet ni av de siste 27 kampene i alle turneringer. To av de seirene er mot Sheffield United og Derby.

Tar du bort de to kampene, og ser på kamper mot «jevnbyrdige» lag i Premier League eller Europa, så har vi vunnet tre av de siste 15 i alle turneringer.

Tre.

Og det mot lag som vi stort sett skal være bedre enn.

Jeg hater hvordan mine egne forventninger til United er borte. Lista er nå senket så lavt at bare én målsjanse eller et sjeldent skudd på mål har gledet meg de siste månedene, og torsdag tok jeg meg selv i å tenke at «vi har da skapt noen sjanser» når Midtjylland egentlig kun var en Sergio Romero i praktslag unna å score tre eller fire mål mot oss.

Det ble ikke gjort.

Stilen var allerede omdiskutert. Den var hatet av noen, mens andre så muligheter selv om det ikke var «The United Way». Uten de beste spillerne så har imidlertid korthuset falt helt sammen.

Mange har skjønt det lenge, men de som tar avgjørelsene har ikke gjort det.

Dermed er vi nå blitt det laget andre fans ler av rundt om i Europa.

Det er flaut og skammelig at det er så elendig, at det får være så elendig. Vi har spilt ti kamper nå i 2016, og jeg vil påstå at i alle fall fire av dem har vært elendige prestasjonsmessige, det gjelder Sheffield United, Sunderland, Midtjylland og også Liverpool – selv om det var deilig at sistnevnte også hadde en svak dag på jobben da vi møtte dem.

Som jeg skrev, tre seirer på 15, altså.

Tap mot Bournemouth, Norwich, Stoke, Southampton, Sunderland og altså Midtjylland inni der.

Jeg hater også hvordan andre lags fans kan godte seg over det som nå skjer, hvordan de nå tusler rundt på jobbene sine og både sier til andre og skriver på sosiale medier at «Van Gaal gjør en god jobb med United. Han må få fortsette». Det er ydmykende.

Og det burde ikke få fortsette.

Hvorfor det har fått fortsette så lenge, vet jeg ikke. Det er mange ulike skriverier, og det er vanskelig å bli klok på det uten å sitte på ordentlig inside-informasjon.

Kanskje stemmer det at Ryan Giggs fikk sjansen til å overta, men nektet siden han kun da ville få lov til å lede skuta frem til sommeren? Giggs ønsker mer, og det kan jeg forstå. Kanskje handler det om at Jose Mourinho blir United-manager 1. juli, men at ingenting kan offentliggjøres før den tid grunnet klausuler med Chelsea? Kanskje er det en maktkamp internt og uenighet som handlingslammer de som skal ta avgjørelsen?

Jeg vet ikke.

At ingenting skjer bygger bare under den følelsen av at de som tar avgjørelsene ikke tar avgjørelsene for Uniteds beste.

Jeg kan skjønne den generelle innvendingen mot å offentliggjøre et managerbytte midt under sesongen, og jeg tror ikke nødvendigvis offentliggjøringen av Pep Guardiola hjelper City (heldigvis ikke), men for United ville det å offentliggjøre et skifte vært som balsam akkurat nå. Fordi Van Gaal nå er selve personifiseringen av alt som er galt.

Det å meddele et skifte, for eksempel fra sommeren av, burde være et minimum.

Men siden Van Gaal personifiserer det som nå er galt så hadde det aller beste vært å fjerne ham helt. Så langt har det gått. For hver gang han sees på trenerbenken så skaper det bare frustrasjon og motløshet blant fansen. Fordi man vet stort sett vet hva som kommer. Om Ryan Giggs ikke vil overta så er min mening at man heller får gå til Nicky Butt eller Warren Joyce, fordi det er så tydelig at en endring – bare i hvilket ansikt som sitter på benken – må til.

Aggressivitet, positivitet og stolthet, skrev jeg på et ark for et par måneder siden.

Det handlet om hva som kjennetegner United, eller rettere sagt: Hva som burde kjennetegne United. Mot Midtjylland torsdag kveld var vi lenger unna de tre karakteristikkene enn vi noensinne har vært under Van Gaal.

Danskene var greie nok, men jeg fryktet egentlig at de skulle være bedre. Likevel tapte vi. Likevel sviktet vi for andre kamp på rad da det gjaldt som mest, da vi gikk til pause på 1-1 og skulle bruke de siste 45 minuttene til å avgjøre.

Det burde også telle.

Lik eller mislik den ballbesittende stilen Van Gaal forsøkte å innføre, men måten United som lag har falt sammen på de siste 45 minuttene mot både Sunderland og Midtjylland er sjokkerende. Eller «lag» – det er vel egentlig en fornærmelse å bruke ordet «lag» om hvordan vi fremstod, spesielt defensivt, mot danskene. Det var som om vi hadde sendt utpå 11 mann som aldri hadde sett hverandre før. Vi var «all over the place» både kollektivt og individuelt.

Vi ser altså ikke ut sportslig, på noen måte, på eller utenfor banen.

Det sier sitt om situasjonen at vi mandag møter laget som ligger på 63. plass i det engelske ligasystemet, Shrewsbury, og faktisk er usikre på om vi klarer å slå dem.

Ed Woodward står uansett også igjen som taper.

Det eneste som kunne reddet ham var om det å beholde Van Gaal faktisk fungerte, at United begynte å vinne nok kamper til å komme seg inn i topp-4 og gullkamp.

I desember, mellom tapene mot Norwich og Stoke, da undertegnede fikk vite at Van Gaal faktisk kom til å få sparken, bare for at det ble gjort en helomvending dagen etter, lå United fortsatt likt med Tottenham i kampen om topp-4, og det var fortsatt 21 kamper igjen å spille.

Nå ligger vi seks poeng bak, og det er bare 12 kamper å rette det opp på.

Jeg tror dessverre, som tidligere skrevet, ikke at det går. Til det er det for mange skader og altfor dårlig samhandling. Over hele banen.

Men det går å rette opp det at vi faktisk nå fremstår som en vits i fotball-Europa. Da må Louis van Gaal fjernes som manager. 

MERK: Flere har bedt meg om å skrive hva jeg ønsker for fremtiden, men jeg har bevisst unngått å gå i dybden på det så lenge vi faktisk har en manager. Jeg har nevnt noen ord rundt Ryan Giggs, at jeg ville elsket at det faktisk fungerte, og Jose Mourinho, valget som ville spredt mest frykt blant motstanderne og kommet med størst resultatgaranti på kort sikt selv om jeg er usikker på om det er rett valg på litt lengre sikt, jeg har likt Mauricio Pochettino fra den første måneden etter at han overtok Southampton og jeg har i bisetninger alltid nevnt Bayer Leverkusens Roger Schmidt – fordi jeg fikk en slags forelskelse i måten hans Leverkusen fremstod på i de fleste kampene jeg så av dem over en lang periode (sett de lite i 15/16). Schmidt er nok uansett ikke aktuell, de tre andre nevnes av alle, men jeg venter foreløpig med å gå mer i dybden. Jeg lover imidlertid å komme tilbake til det så fort vi faktisk vet at en ny manager skal inn.