– Fortsatt United-supporter

– Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på det noen ganger. Det er spesielle tider.

Michael Keane er tydelig stolt når han snakker om sesongens store høydepunkt, A-landslagsdebuten på Wembley mot Tyskland – en merkedag som betydde langt mer enn bare oppmerksomhet og ære. Samtidig er det en slags forlegenhet å spore i den definerte Stockport-guttens ansikt når han forklarer hvordan han har blitt en av Premier Leagues mest attraktive midtstoppere.

– Jeg trodde alltid at jeg hadde en sjanse til å vise landslagstreneren hva jeg kunne hvis jeg fikk spille i Premier League. Heldigvis for meg startet jeg sesongen bra, sammen med resten av laget, og ble oppdaget ganske raskt. Det var virkelig en drøm som gikk i oppfyllelse da jeg ble tatt ut i troppen. Litt surrealistisk, oppsummerer Keane.

Defensiv kjærlighet

Vi befinner oss på treningsanlegget til Burnley, om lag 40 kilometer nord for Manchester. Hvis du trodde Carrington lå øde til, har du ikke vært på Barnfield Training Center. I enden av en smal traktorvei med tradisjonelle innslag av engelsk landsbygd på begge sider ligger herregården Gawthorpe Hall, som sammen med blant annet Tower Bridge og Palace of Westminster er listet som et av Storbritannias viktigste historiske bygg. En stikkvei til venstre leder deg til noe som kan minne om klubbhuset til et norsk 3.-divisjonslag. Der sitter Michael Keane, fullstendig klar over at flere av verdens største klubber vil betale hundrevis av millioner kroner for hans tjenester på fotballbanen.

I dette eksklusive intervjuet med United-Supporteren forteller Michael Keane om skeptikerne han overbeviste, nådeløsheten til Louis van Gaal, dramatikken på «deadline day» og hans kompliserte forhold til Manchester United.

Beskjedne omgivelser til tross – Michael Keane kunne ikke hatt det stort bedre i klubben han har opplevd både nedrykk og opprykk med siden han ble sendt på utlån fra Manchester United for snart tre år siden. At han skulle bli værende hos «The Clarets» var aldri en del av planen, men i dag er 24-åringen evig takknemlig overfor Burnley og spesielt manager Sean Dyche.

– Sean har vært fantastisk med meg. Han viste meg stor tillit ved å hente meg hit og gi meg spilletid, mener Keane.

Burnley-profilen er en stor skikkelse i det trange og primitive kontorlokalet vi befinner oss i. Han setter seg ytterst på stolsetet med hendene støttet til hvert sitt kne, før han utdyper.

– Han har jobbet mye med den defensive delen av spillet mitt. Du lærer selvfølgelig mye om forsvarsspill når du går gradene i Manchester United også, men der handlet det mye om den tekniske delen av spillet. Så Sean visste at jeg kunne spille ballen, men han ønsket at jeg skulle bli bedre på det defensive. Det er gjerne små ting som folk flest ikke legger merke til, ting som reaksjonsevne og hvordan du skal angripe ballen i lufta i stedet for å vente på at den kommer til deg. Han har rett og slett lært meg å elske forsvarsspill.

– Så suksessen min her takker jeg manageren og menneskene her for. Jeg føler at jeg har gjort meg mange nyttige erfaringer i løpet av tiden jeg har vært i Burnley, og jeg er definitivt en mye bedre spiller enn jeg var i United.

Det er det flere som vil si seg enig i, antageligvis også i gangene på Old Trafford. Denne fredagen kan du lese om ryktene som kobler Keane til en retur til barndomsklubben for 25 millioner pund i britiske medier.

I rommet ved siden av holder Sean Dyche sesongens siste pressekonferanse før hjemmekampen mot West Ham og forteller journalistene at klubben tar det som et stort kompliment at Keane skal være ønsket av flere toppklubber. Senere sitter tidligere United-keeper Tom Heaton i samme stol og roser lagkameraten opp i skyene.

Likevel virker det som Keane har beina trygt plantet på jorden.

– Jeg tror fotball handler mye om timing og litt flaks. Dersom du har ferdighetene, vil du skinne til slutt. Jeg sitter igjen med en følelse av at det var dårlig timing for min del at Sir Alex ga seg da han gjorde. Jeg hadde akkurat spilte noen kamper for ham og følte at jeg var i ferd med å slå gjennom. Det var en spesiell situasjon, og den nye manageren gikk for erfaring, noe som var greit nok, men jeg følte at det hele slo uheldig ut for min del. Jeg fikk ikke sjansen til å vise hva jeg kunne, men med fasit i hånd tror jeg at det som først virket som et kjempeproblem, viste seg å være en velsignelse. Jeg endte opp med å forlate klubben, men jeg har blitt en mye bedre spiller.

Gullgutten Will

Til United-Supporteren snakker Keane åpenhjertig og reflektert om følelsene for Manchester United. De stikker dypt, men fortiden og exiten gjør det komplisert. Sammen med tvillingbroren Will og deres to brødre hadde Michael en rød oppvekst i Heaton Moor sør for Manchester.

Passende nok ble tvillingparet født noen måneder før Sir Alex Ferguson vant sitt første ligagull med klubben. Moren er fra Stockport, mens faren, med irske aner, var til stede i Stockholm under Europa League-finalen mot Ajax som en lidenskapelig United-supporter. Gjennom hele barndommen kranglet Michael og Will om hvem som skulle få være med da Michael senior hadde en ekstra kampbillett på Old Trafford. Dermed var gleden stor i familien da tvillingene ble en del av klubbens akademi.

HER KAN DU LESE HVA MICHAEL SIER OM TVILLINGBROREN WILL OG HANS SKADEMARERITT!

Keane innrømmer imidlertid at forholdet til klubben i hans hjerte ble satt på prøve da Manchester United sommeren 2015 signaliserte at han ikke lenger var en del av planene på Old Trafford og slapp ham til Burnley.

– Jeg bar ikke nag, men jeg mistet på en måte litt av kjærligheten til United. Men etter hvert som tiden gikk, var den tilbake. Jeg fulgte United i årevis, det var jo hele barndommen min. Pappa har hatt sesongkort i 50 år, så det var kun Manchester United for meg. Jeg liker å si at jeg fortsatt er United-supporter.

– Jeg har vært på et par kamper, og jeg har elsket å spille mot dem på Old Trafford. Jeg føler at du verdsetter Old Trafford i større grad når du er der som motstander enn som United-spiller. Det er en fantastisk klubb med fantastiske supportere, og jeg håper alltid at de vil gjøre det bra, forteller Keane, som satt på tribunen da Marcus Rashford og Ander Herrera scoret målene i 2-0-seieren mot ligamester Chelsea i april.

Mimringen tilbake til United-tiden vekker tydeligvis gode minner hos Keane. 24-åringen smiler med et snev av lengsel i blikket når vi viser ham et bilde av guttelaget kledd i United-klær og capser på plass i en buss tidlig på 2000-tallet. Med på bildet er blant andre Jesse Lingard, en god venn Keane skal møte til lunsj senere på dagen. Sammen vant de Manchester Uniteds forrige pokal i den prestisjetunge juniorturneringen FA Youth Cup i 2011.

Men betydningsfulle stunder til tross, legger ikke en ærlig Keane skjul på at tenårene i barndomsklubben var utfordrende. Som lovende forsvarsspiller var han riktignok med på finalelaget i 2011, men det var en annen Keane som stjal oppmerksomheten. For mens Will var stjernen som scoret mål i begge finalekampene mot Sheffield United, måtte en sped Michael ta til takke med en heller anonym tilværelse som høyreback.

– Alle jeg spilte med på både junior- og reservelagsnivå var begeistret over hvor god Will var. Til og med førstelagsspillerne mente at han garantert kom til å slå gjennom i Manchester United, så det var utrolig synd at han ble skadet, forteller Keane, som beskriver brødreparet som uadskillige.

På fotballbanen var det likevel stor forskjell på de to. Will var det grasiøse og naturlige vidunderbarnet som var født for å score mål. Som tiåring fant han nettmaskene ikke mindre enn 12 ganger i en 15-0-seier, og allerede som 14-åring var han regnet som god nok for U18-laget. Talentet var udiskutabelt, og det var bare et spørsmål om når gullgutten var klar for førstelaget, ikke hvis.

Situasjonen til Michael var en helt annen.

– Michael var aldri stjernen i laget og hadde en mye tregere utvikling enn tvillingbror Will. Will var atletisk og teknisk, mens Michael ikke hadde den rette kroppskoordineringen og var litt stygg andunge, skrev tidligere juniortrener Paul McGuinness i sin spalte i sesongens sjette utgave av United-Supporteren.

Dedikert ekstratrening

Tvillingparets 16-årsdag ble et vendepunkt. Will ble tilbudt et fulltids skolestipend av Manchester United, mens Michael derimot bare fikk et deltidstilbud og ble oppfordret til å følge ordinær skolegang. Skriften på veggen kunne ikke vært mye tydeligere.

– Da vi fikk beskjeden var jeg selvfølgelig glad på vegne av Will som hadde fått en profesjonell kontrakt, men jeg var knust for at jeg ikke fikk det samme, for det var jo det jeg ønsket. Men det ga meg på mange måter en ekstra driv, og jeg bestemte meg for at jeg skulle vise at de hadde tatt feil av meg, sier Keane til US.

Keane ble sendt ned til alderskullet under, en nedgradering som gjorde underverker. Einstøingen spilte på seg både selvtillit og muskler, og den påfølgende sommeren var han tilbake på laget sammen med broren og de andre på hans alder.

– Jeg følte jeg hadde forbedret meg masse og mente jeg var bedre enn mange av de andre spillerne, så hvorfor skulle jeg gå tilbake på skolen og miste plassen min på laget?

Keane sluttet på skolen etter den første uka og begynte med privatundervisning i stedet. På den måten kunne han satse på fotballen i samme grad som Will, Jesse Lingard, Paul Pogba og de andre spillerne på laget. Keane kompenserte for et begrenset talent med ekstrem dedikasjon og en ekstraordinær vilje til å lære, forteller McGuinness, som var mektig imponert over unggutten. Hver ettermiddag etter undervisning møtte en disiplinert og motivert Keane til individuell trening med juniortreneren.

– Det kan være vanskelig å ha kontroll på alle kroppsdelene når du vokser, pleide Paul å si til meg. Vi jobbet med headinger, hvordan jeg skulle flytte beina, måter jeg kunne bryte et angrep foran spissen, hva jeg skulle gjøre for å score på dødball. Alle de små tingene som egentlig er helt grunnleggende for en forsvarsspiller – alt det jeg trengte dag inn og dag ut. Paul jobbet virkelig hardt med meg, og det er jeg veldig takknemlig for. Hvis han ikke hadde gjort det, er jeg usikker på om jeg hadde vært der jeg er nå, reflekterer Keane.

På 18-årsdagen fikk han endelig bekreftelsen han hadde jobbet for i form av en profesjonell kontrakt, ganske nøyaktig to år etter at klubben hadde signalisert at han ikke var god nok. Fem måneder etter seieren i FA Youth Cup, ble Keane belønnet med førstelagsdebut i en ligacupkamp mot Aldershot Town. Tenåringen fikk de siste 20 minuttene etter at Dimitar Berbatov, Michael Owen og Antonio Valencia langt på vei hadde sikret avansementet med hver sin scoring. Sesongen ble kronet med prisen for årets reservelagsspiller.

Skjebnekampen

Keane var med andre ord i ferd med å bli varm i United-trøya. 24-åringen forteller om en gnistrende prestasjonskultur under Sir Alex Ferguson og følte han hadde tillit hos den suksessrike manageren. Skotten hadde blant annet tilbudt seg å dekke alle kostnadene Keane hadde i forbindelse med privatundervisningen.

I Fergusons siste sesong på Old Trafford spilte han begge ligacupkampene mot Newcastle og Chelsea. Den innholdsrike fjerderundekampen på Stamford Bridge endte 5-4 til hjemmelaget etter to feil av stopperkollega Scott Wootton. Resten av sesongen ble tilbragt i Leicester, det første av til sammen fire utlån. Etter opphold i Derby og Blackburn, kunne Keane huke av et nytt mål på veien mot førstelagsspill på Old Trafford da han debuterte i Premier League mot Sunderland i august 2014, da med Louis van Gaal i sjefsstolen.

Men bare to dager senere var den daværende 21-åringens liv snudd på hodet.

– Etter kampen mot MK Dons visste jeg at jeg var ferdig. Jeg visste det fordi det var managerens karakter. Så nådeløs var han.

Keane er ikke bitter når han snakker om det pinlige firemålstapet mot laget fra League One, men legger ikke skjul på at han følte seg urettferdig behandlet av Louis van Gaal. Keane startet kampen som midtstopper sammen med Jonny Evans som ble solgt sommeren etter. Av de elleve spillerne som startet kampen er David de Gea den eneste som fortsatt er i klubben den dag i dag.

– Det var nesten bare unge spillere på laget, men allerede på bussen på vei hjem visste jeg at det var over. Jeg var selvfølgelig knust. Det var en dårlig kamp for alle involverte, men det er ikke alltid det går som planlagt med uerfarne spillere på banen, selv om alle forventet at vi skulle vinne. Med den manageren visste jeg at det ville være vanskelig å komme tilbake, men jeg trente fortsatt med førstelaget de neste dagene og forventet ikke å forlate klubben.

På «deadline day» ringte likevel telefonen. Manchester United hadde akseptert et bud fra Burnley. Plutselig sto han der med karrierens største dilemma i fanget, et potensielt skjebnesvangert valg som måtte tas i løpet av noen knappe timer. Skulle han gi opp drømmen om en karriere i klubben som lå hans hjerte nærmest etter alt han hadde vært igjennom?

– Jeg var i sjokk og ba dem om å fikse en utlånsavtale i stedet. Tanken var at jeg ville dra til Burnley for å vise at jeg var god nok, og når United så hva jeg kunne, ville de ha meg tilbake.

– Viste at de tok feil

Partene gikk med på forslaget, men etter noen gode måneder i Burnley ble overgangen gjort permanent. Drømmen om «Drømmenes Teater» ble lagt død, i alle fall for denne gang, men tilbake sto en rakrygget og fandenivoldsk Keane.

– Jeg var frustrert over at jeg ikke hadde fått flere sjanser. Jeg følte at jeg var god nok til å spille for United en dag, noe alle trenerne pleide å si til meg. De sa at spillere noen ganger ble sendt på lån for å få erfaring slik at de kunne selge dem videre, men at det i mitt tilfelle var for at jeg skulle komme tilbake og spille for United. Siden jeg fylte 18 har jeg alltid hatt troen på meg selv og ment at jeg var god nok til å klare det, så det var skuffende å ikke få en skikkelig sjanse.

– Men så fort jeg kom til Burnley elsket jeg å være der. Det har vært en fantastisk klubb for meg, og jeg har ikke sett meg tilbake. Da jeg var 16 og ikke fikk kontrakt ville jeg vise at de tok feil, og da United lot meg gå, ville jeg vise at de tok feil igjen. Jeg tror det er den «driven» som har gjort at jeg har spilt meg inn på laget til England, sier Keane.

24-åringen trekker på smilebåndet når United-Supporteren sammenligner ham med arbeidsmoralens far, Gary Neville, men erkjenner at det er dedikasjonen som har fått ham dit han er i dag.

– Jeg tror kanskje det er konkurranseinstinktet i meg. Ikke det at jeg nødvendigvis må slå noen andre, men jeg ønsker å bevise overfor meg selv at jeg kan klare det. Will er en fantastisk spiller og har alltid vært det siden han var åtte år. Da jeg var ung var jeg aldri i nærheten av nivået til Will, for å være ærlig. Jeg har alltid vært besluttsom, og jeg visste at jeg måtte jobbe dobbelt så hardt, om ikke enda mer, for å holde standarden til de andre, svarer Keane.

Perfekt miks

Nominasjon til prisen for årets unge spiller i Premier League, en statistikk som viser at ingen spiller i noen av de fem største ligaene i Europa har vunnet flere hodedueller denne sesongen og alderen på sin side. Mye tilsier at fremtiden inneholder flere oppturer enn nedturer for 24-åringen.

– Jeg vil være den perfekte miks av en forsvarsspiller. Det er ikke enkelt, men jeg ønsker å kunne spille ballen og også forsvare når det trengs. Jeg vil etablere meg på landslaget, spille VM og hjelpe England til å vinne titler. Når det kommer til klubbfotball håper jeg at jeg en dag vil spille for et topplag som vinner Premier League. Jeg sikter mot toppen, og det er der jeg ønsker å være, avslutter Michael Keane, den stygge andungen som måtte forlate barndomsklubben for å oppfylle guttedrømmen.

LES OGSÅ: Keane takker mentor Ferdinand for fantastisk støtte