– Michael scoret i bøtter og spann

Merk: Denne saken ble skrevet for medlemsbladet vårt for et par år siden, men er bevisst ikke endret på før publiseringen nå i forbindelse med offentliggjøringen av Carricks testimonial. I ettertid har Michael Carrick for eksempel vunnet FA-cupen, som i saken er nevnt som en ting Carrick savnet.

Vidunderet i vesle Wallsend

Det er nesten to tusen år siden keiser Hadrian begynte på den omfattende jobben med å sette Wallsend på verdenskartet.
Det er mindre enn seks år siden Michael Carrick fullførte den.

En stormannsgal imperiumshersker fra Jesu-tid og en ballfordelende midtbanemotor hos Manchester United. Likhetstrekkene mellom de to virker kanskje ikke akkurat slående, men keiser Hadrian og Michael Carrick har i det minste én ting til felles. De har begge bidratt til å gjøre drabantbyen Wallsend utenfor Newcastle kjent langt utenfor Englands grenser.

Keiser Hadrians mur, som går tvers gjennom England , ender nemlig opp bare noen langpasninger fra det som senere skulle bli gressbanene der Michael Carrick slo sine første innsidepasninger.
Men om ingen kan si med sikkerhet nøyaktig når Hadrians Wall ble påbegynt, vet alle i Wallsend nøyaktig når Michael Carrick skrev historie med gullskrift i amatørklubbens historiebøker.

TALENTFABRIKKEN

21.mai 2008 ble nemlig en merkedag for talentfabrikken Wallsend Boys Club i Newcastle. Da Michael Carrick jublet hemningsløst sammen med lagkameratene i Moskvas endeløse regnvær, hadde amatørklubben omsider utført en bragd som neppe vil bli kopiert noensinne.

– Vi hadde tidligere hatt FA-cupvinnere og ligamestere fra våre rekker. Vi hadde fostret ligacupvinnere og ikke minst tidenes toppscorer i Premier League i Alan Shearer. Vi hadde produsert spillere som representerte England i VM- såvel som EM-sluttspill. Med Uniteds triumf i Moskva, hadde vi omsider en Champions League-vinner fra Wallsend, forklarer Michael McGill.

Ved siden av McGill, i den fasjonable hotellbaren midt i hjertet av Newcastle, sitter Vince Carrick. Han drar beskjedent på smilebåndet når han hører kameraten snakke varmt om Uniteds midtbaneanker.

– Kom igjen, du har lov å være stolt av det, fortsetter McGill.

– Wey Aye, samtykker Carrick med sin lett gjenkjennelige og karakteristiske Geordie-aksent.

Og Vince Carrick har god grunn til å være stolt. Ikke bare fordi klubben som han har brukt en så uendelig stor del av sin fritid på endelig fikk en Champions League-vinner i rekkene sine. Men også fordi Michael Carrick, som scoret i straffesparkkonkurransen mot Chelsea i 2008, som har vunnet nesten alt som er å vinne med Manchester United-spiller og som ble kåret til årets spiller i United sist sesong, er sønnen hans.

– Alt begynte her i Wallsend for Michael, akkurat slik det har gjort for så mange andre gode fotballspillere fra nord-øst-England. Wallsend Boyes Club var en helt spesiell klubb på så mange måter, forklarer Vince Carrick.

I likhet med foreldre flest, brukte Carrick senior mesteparten av fritiden på å følge opp sønnene på idrettsarenaen, men der de fleste unge fotballspillere ramler av lasset, hadde Michael Carrick talentet og innstillingen som skulle til for å nå helt til topps. Fra Wallsend til West Ham. Videre til Tottenham og så til Old Trafford og Manchester United for å overta både midtbanerollen og draktummeret til Roy Keane.

Sweet sixteen indeed.

Og det var først da Michael Carrick nærmet seg,  ja nettopp 16, at han dro fra barndomsklubben.

Det stod i tydelig kontrast til det store flertallet av andre kommende stjernespillere, som i den alderen forlengst er innrullerte i Premier League-klubbenes veldrevne akademier.

– Michael spilte for Wallsend nesten helt til han fylte 16 år, og det er spesielt, men hadde du spurt Michael om hva klubben betydde for ham da han var ung, ville han fortalt deg en historie om en disiplin og respekt for andre som formet ham både som spiller og menneske og som ga ham en viktig ballast i livet, sier Vince Carrick til United-Supporteren.

På akkurat samme måte som for en ung Michael Carrick, ble Wallsend Boys Club også en døråpner for flere av guttene som vokste opp i drabantbyen like øst for bykjernen i Newcastle.

Det var her Alan Shearer jublet for sine første fulltreffere.

Det var her tidligere United-kaptein Steve Bruce lærte å takle.

Det var her Peter Beardsley fintet sine første forsvarere på baken og det var her Uniteds tidligere keepertrener Eric Steele slet ut sine første hansker.

Men listen av spillere som har gått gradene i amatørklubben er mye lengre. Lee Clark, Steve Watson, Steven Taylor, Robbie Elliott, Michael Bridges spiller eller spilte alle for Newcastle. Alan Thompson dro nord for landegrensen til Skottland og ble helt i Celtic. Det samme gjorde kolossen av en keeper Fraser Forster.

Listen over andre spillere som har tjent til livets opphold i den engelske amatørklubben teller over 50 mann.

Men det stopper ikke der.

Wallsends aller største sønn, var en meget habil fotballspiller, men ble kjent som en av tidenes største britiske popstjerner. Og om navnet Gordon Summer, som sto på dommerkortet den gangen han var guttunge,  ikke sier deg all verden, kan du prøve et kjapt Google-søk på hans langt mer berømte artistnavn, Sting.

Artisten som har solgt like mange plater som det har vært tilskuere innom stadionportene på Old Trafford de siste 30 årene.

– Vi har vært velsignet med svært gode trenere i de ulike aldersgrupene, men Wallsend Boys Club var også et perfekt tilholdssted for unge gutter som ville spille nærmest døgnet rundt og som hadde trygge og gode sosiale rammer, forklarer Vince Carrick.

SPISSTALENT UTENOM DET VANLIGE

I disse trygge omgivelsene og sammen med sine barndomsvenner i Wallsend fikk en ung Michael Carrick en lysende start på karrieren sin. Talentet hans ble tidlig klart, men han skulle få en annen rolle enn det de fleste trodde.

– Michael var en glimrende spiss. Han scoret mål i bøtter og spann. Jeg var overbevist om at det var der fremtiden hans lå. Michael hospiterte hos Newcastle et par ganger, men ble hos Wallsend nesten helt til han fylte 16 år. Da fikk han tilbud fra West Ham. Jeg husker da han gledesstrålende fortalte om akademiet deres, om den jevnaldrende Joe Cole som var en glimrende spiller og om Frank Lampard og Rio Ferdinand som viste vei for unge spillere som ville inn på førstelaget. «Jeg liker stilen deres og jeg liker manageren Harry Redknapp. Selv om de vil bruke meg på midtbanen føler jeg meg hjemme her», sa Michael til meg.

Mange lurte på om det var et smart trekk av Michael å flytte de 500 kilometerne fra Newcastle til London, men jeg sa til Michael «Din mor og jeg vil støtte deg 100 prosent, men det er ditt valg. Dra dit du føler deg komfortabel». Jeg tror ballasten han tok med seg fra Wallsend gjorde det lettere for ham å være trygg på seg selv med de valgene han tok senere i karrieren, forklarer Vince Carrick til US.

Omskolert fra spiss til midtbane, brukte ikke Michael Carrick lang tid på vise seg frem i Premier League.

Newcastle-gutten ble en ettertraktet spiler og til slutt valgte Sir Alex ferguson å bla opp nesten 200 millioner kroner for Carrick. Etter en rekke solide sesonger i United kom kanskje høydepunktet ifjor vår da Carrick ble kåret til årets spiller i United av spillerne selv.

Carrick senior ser imidlertid en svakhet med sønnens stil.

– Jeg blandet meg aldri bort i hva trenerne sa til ham i Wallsend og jeg stolte på at de foredlet talentet hans på beste vis. Det eneste rådet jeg noensinne ga ham var at han aldri måtte være egoistisk om en lagkamerat var bedre plassert. «Det spiller ingen rolle hvem som scorer. De viktige er at laget vinner», sa jeg. Nå sitter jeg imidlertid foran skjermen eller på Old Trafford og roper «SKYT» når han har ballen utenfor 16-meteren. I stedet sentrer han til Rooney eller Van Persie.

– Michael skulle scoret flere mål, kanskje er det min feil at han ikke gjør det. Jeg pleier å si til ham at han må utnytte rommene foran ham bedre. «Pappa, dette har ikke du greie på. Min jobb er å ligge på linje med, eller bak ballen», sier Michael da, humrer Vince Carrick.

TI ÅRS ARBEID I BOKFORM

Men hva gjorde nettopp Wallsend Boys Club til en så spesiell blomst i faunaen av andre ambisiøse amatørklubber på de britiske øyer.

Til tross for flere tiår bak seg i ulike frivillige roller i klubben, var det akkurat det spørsmålet Vince Carrick og Michael McGill stilte for litt over ti år siden.

Da klubben i 2003 takket tre sentrale medlemmer for innsatsen deres i en årrekke, oppdaget styret i klubben at det var en møysommelig og tidkrevende jobb bare å sette sammen noen få biter til en tale om historien til den tradisjonsrike amatørklubben.

– Vi bør få laget en bok, lød forslaget fra styreformannen.

– Er det noen som melder seg frivillig, fortsatte han.

– De fleste så ned i gulvet, mens Vince og jeg, som på det tidspunktet var ganske ferske i styret, sa «Hvorfor ikke?», forklarer Michael McGill.

Han skjønte imidlertid fort hvorfor så mange av kollegene hadde nølt med å takke ja til formannens utfordring.

– Vi forstod nesten umiddelbart at det var et langt mer omfattende arbeid enn vi hadde forestilt oss i våre villeste drømmer. Historien gikk helt tilbake til 1904 og arbeidet med å skaffe dokumentasjon, gamle fotografier og intervjue de eldste medlemmene var særdeles omfattende og ikke minst svært tidkrevende, forteller Carrick.

Noe enklere var det å få sønnen i tale.

– Jeg ble medlem allerede da jeg var fem år og har fått se selv verdien av det arbeidet som klubben driver for å skape en positiv fremtid for den lokale ungdommen, skriver Michael Carrick i farens bok.

– Og akkurat den delen av historien som Michael forteller om er kjent. Wallsend som en klubb som utvikler talenter er den de fleste kjenner til, men for oss var det viktig å få frem historien fra den spede begynelsen og frem til fotballen fikk skikkelig fotfeste på 1960-tallet, sier Carrick senior.

Selve navnet Wallsend stammer som nevnt fra den romerske keiseren Hadrians 117 kilometer lange mur som hans flittige og velvillige medhjelpere bygget tvers gjennom England. Det krever neppe universitetsutdannelse for å gjette seg frem til navnet på stedet der murens endte opp i øst.

Men byen Wallsend, bare noen kilometere øst for bykjernen i Newcastle, var også kjent for sine skipsverft og det største av dem Swan Hunter dannet grunnlaget for den første Wallsend klubben i 1904, fordi eierne mente det var viktig for bedriften å gi noe tilbake til lærlingene og de unge i nærmiljøet. Løsningen ble å holde sine aktiviteter i en liten hytte som lå like ved de gigantiske heisekranene til verftet Swan Hunters.

I 1938 flyttet klubben noen hundre meter lenger opp i gaten og fikk sitt eget tilholdssted. Det var første gangen navnet Wallsend Boys Club ble tatt i bruk.

I 1959 ble det populære klubbhuset totaltskadet i brann. Til tross for harde økoniomiske tider i Newcastle-regionen donerte både skipsverftet Swan Hunter og lokalbefolkningen nok penger til å bygge opp et nytt klubbhus, og dette skulle gi grobunn til en talentutvikling utenom det vanlige.

– Det nye klubbhuset med tilhørende fasciliterer var et av Storbritannias flotteste anlegg i sitt slag. I tillegg fikk klubben knyttet til seg en rekke dyktige trenere som har utviklet de mange talentene fra området. Talenter som var så godt skolerte at de gikk til noen av landets beste klubber, forklarer Michael McGill og Vince Carrick.

VANSKELIG FREMTID

Det er ikke vanskelig å merke at de to snakker om Wallsend med en stolthet i stemmen, en stolthet innbyggerne i drabantbyen har hatt grunn til å føle i mange år. Amatørklubben har produsert noen av de beste engelske fotballspillerne de siste 25 årene, og godt hjulpet av det lokale skipsverftet gikk utvikling og suksess hånd i hånd i Wallsend.

Skipsverftet Swan Hunter, som i sin tid slo seg sammen med Wigham Richardson, ble verdensberømte for å ha bygget cruiseskipet «Mauretania» som satte ny rekord for hurtigste krysning av Atlanterhavet.

Det var en rekord Titanic-kaptein John Edward Smith hadde et brennende ønske om å slå, men da rekordforsøket i stedet endte i et isfjell ved New Foundland, var en annen av Swan Hunters stoltheter, skipet «Carpathia» det første skipet som kom til for å bistå i redningsarbeidet.

Swan Hunter kom altså de overlevende etter Titanic-forliset til unnsetning. Men skipsverftet kom også Wallsend Boys Club til unnsetning. Mange ganger. Men da de majestetiske heisekranene ble demontert og restene av verftet solgt til India i 2006 hadde den nære forbindelsen mellom Swan Hunter og Wallsend Boys Club allerede opphørt.

Branner og ulykker har, dessverre hatt en sentral plass i klubbens historie, men klubben har reist seg gang på gang. For omlag 18 måneder siden møtte imidlertid klubbformannen for alvor veggen.
Eller rettere sagt, det var nettopp det han ikke gjorde.

– Formannen låste seg inn på anlegget ved 9-tiden om morgenen og reagerte på at det var ganske så trekkfullt i lokalet. Det viste seg at den ene bærende ytterveggen hadde blåst inn og hele huset var i ferd med å kollapse. Klubbhuset ble stengt på dagen og måtte jevnes med jorden, fordi skadene var så omfattende at huset ikke kunne reddes, forklarer Carrick.

Nå arbeider klubben med å få bygget nye fasciliteter et annet sted, men både McGill og Carrick innrømmer at det er en tøff jobb.

– Vi må vente tålmodig på offentlige midler og det tar tid å samle inn penger. Det er også et problem for oss at storklubber som Newcastle og Sunderland i vårt nedslagsfelt, henter talentene yngre enn noen gang. Vi som farmerklubb har ikke blitt tilgodesett med et eneste pund for noen av de spillerne vi har utviklet.

Ei heller Michael Carrick.

Men når Uniteds midtbaneanker ikke er opptatt med gjøremål for United eller landslag tar han ofte turen hjem til Wallsend for å kaste glans over aldersbestemte arrangementer. Denne sesongen har det blitt ufrivillig mange turer ettersom Carrick har slitt med flere skader.

– Det pussige med Michael var at han praktisk talt aldri var skadet, men denne sesongen har han hatt trøbbel med hælen, lysken og hoften. Det er ikke lenge siden jeg sa til ham: «Du begynner å bli gammel sønn». Han bare fnyste av meg, ler Vince Carrick.

Nå er det bare et trofè som mangler på peishyllen hjemme hos Carrick junior. Det er ikke Premier League, for den har han vunnet fem ganger. Ei heller Champions League eller ligacupen som han også har vunnet. Fem vinnermedaljer fra Community Shield og et klubb-VM har han også vunnet. Men det er som sagt en ting han mangler.

– Michael har ikke vunnet FA-cupen, og det plager ham. Han var med på å tape den første finalen på nye Wembley mot  Chelsea, men flere FA-cupfinaler har det ikke blitt, verken på Michael eller United, forklarer Carrick senior. (red.anm: Denne saken ble altså skrevet før United og Carrick vant FA-cupen i 2016)

Og skulle Michael Carrick lykkes med å vinne verdens mest tradisjonsrike klubbturnering er ringen på mange måter sluttet, både for Carrick selv og for Wallsend Boys Club.

For det er høyst usannsynlig at engelsk fotball igjen vil se en spiller, som gikk gradene i en amatørklubb, vinne alt som vinnes kan på klubbnivå.
Til det er Premier League-klubbenes akademier blitt for mektige og amatørklubbene så altfor, altfor små.

Men om storklubbene tar talentene og FA tar eksistensgrunnlaget er det likevel en ting ingen kan ta fra Wallsend. Klubbens unike og stolte historie