Taktisk analyse av 1-0-seieren

Jeg må innrømme at jeg var litt overrasket over måten Arsenal valgte å løse inngangen til første omgang på. De valgte å gå ut i en renere 4-4-1-1 formasjon fremfor det de i stor grad har lyktes med hittil denne sesongen – en slags 4-3-3. Denne endringen tvang seg antagelig frem først og fremst som følge av at Wilshere ikke var i stand til å starte, men sannsynligvis også av et ønske om å ha en formasjon i forsvarspresset som skulle låse United mot én side og tvinge lengre pasninger opp mot spissene. Forsvarsmessig lyktes Arsenal delvis i første omgang, angrepsmessig led de voldsomt.

Denne endringen innebar å flytte Ramsey ut på høyre kant med Özil liggende i rollen bak Girud. Slik Giroud nå blir benyttet i Arsenal, så har han først og fremst vært en møtende spiss som har blitt brukt til å sette opp kombinasjoner med innvendige kanter og dype løp fra det som ligner på tradisjonelle indreløperposisjoner. Styrken til Arsenal i sin vanlige formasjon har vært at motbevegelsene til Giroud har vært kombinert med samtidige trusler inn i mellomrommet rundt Giroud men også mot bakrommet, fra samme nevnte posisjoner. Wilshere, og spesielt Ramsey har vært vanskelige å demme opp for i disse situasjonene.

Jeg tror faktisk at Arsenal hadde sett bedre ut offensivt dersom Ramsey og Özil hadde byttet plass. Dog representerer Ramsey et betydelig sterkere defensivt bidrag som kant enn det Özil gjør, og antagelig ville et slikt bytte åpnet for enda større rom for United på denne siden enn det de allerede fikk i første omgang.

[poll id=»37″]Når Arsenal satte inn på Wilshere, og la om til mer vante posisjoner så ser vi også hvorfor de til nå har vært det beste laget i PL. Wilshere sine bevegelser inn mot bakrommet skapte større usikkerhet for Jones/Evans. Hensynet til disse bakromsbevegelsene gjorde at Uniteds stoppere i større grad åpnet rom for Giroud i mellomrommet. I tillegg var både Ramsey og Özil tilbake i mer vante posisjoner, som både åpnet for overtallsbygging sentralt i mellomrommet men også mer rom for de bredere alternativene i Sagna og Gibbs. Dette gjorde at United gradvis ble spilt lavere og i stor grad endte med å forsvare situasjoner i og rundt egen boks den siste halvtimen av kampen.

Før vi går inn på andre omgangen til United, så la oss se litt på den første. United hadde definitivt gjort hjemmeleksen sin i forhold til å utligne overtallsbyggingen til Arsenal sentralt. Både Rooney og van Persie gjør en utrolig viktig jobb ved å legge seg lavere i banen når Arsenal hadde ball. Selv om Arsenal mistet noen vante punkter inne sentralt gjennom ovennevnte endringer, så var denne justeringen en av de viktigste grunnene til at United hadde så god kontroll på dem i første omgang. Dette frigjorde Carrick og Jones til å prioritere potensielt farlige rom og kombinasjonsmuligheter lavere og bredere i banen, og var med på å tvinge Arsenal til å spille bredere. Man ser ofte ikke hvor viktig en slik jobb er før den ikke er tilstede; Rooney slurver ved én anledning i første omgang, og det resulterer i headingen til Giroud noen trekk senere – en av de få avslutningene Arsenal hadde i første omgang.

United’s organisering i første omgang (i kombinasjon med Arsenal’s endringer) resulterte i et mye mindre gjennombruddssøkende og mer tversoverspillende Arsenal med større avstander mellom spillere enn de har vist i mange andre kamper denne sesongen. Opplevelsen ble, som også jeg har nevnt i forbindelse med enkelte av United’s kamper tidligere, et passivt og stillestående Arsenal som spilte på seg overraskende mange brudd.

I disse bruddene kunne og burde United straffet Arsenal mye tøffere. Arsenal sin måte å løse gjenvinningspresset på, med raskt, aggressivt press på ballfører og korte avstander mellom spillere, representerer to enkle virkemidler for å bryte det ned. Det første er å spille første pasning direkte forbi de første pressleddene opp mot spillere høyere i banen. Siden Flamini ofte ble med høyere i banen i gjenvinningspresset, så lå Arsenal igjen med Arteta i balanse mot Rooney og van Persie. Ved å søke én av disse to hadde United direkte overall sentralt, hvor enten Arsenal måtte støte frem med en stopper for å utligne overtallet og således miste noe bakromskontroll eller å falle av å etablere forsvarsspillet lavere i banen. United gjorde dette kun ved et par anledninger i første omgang, noe som resulterte i direkte kontringsmuligheter. Den ene av disse var da van Persie ble avblåst for offside på vei igjennom alene ute på United sin venstre side, med Koscielny ute av posisjon. Det andre virkemiddelet er å søke rom på motsatt side av der ballen befinner seg for så å søke fremover i banen. Med det lave presset til United så var disse alternativene ofte Valencia eller Kagawa som allerede lå relativt sentralt i banen, og som lett kunne bygge overtall med de to spissene. For de av dere som så Bayern München mot Barcelona i vår, så var det nettopp disse to virkemidlene Bayern brukte for å løse et slikt press som ligner veldig på det Arsenal ønsker å oppnå.

Særlig Kagawa kunne med fordel vært benyttet i større grad i første omgang også i det etablerte angrepsspillet. Med Ramsey som dro veldig mye inn sentralt sammen med Arteta som følge av at Flamini oppsøkte Uniteds bredere alternativer på høyresiden, så etterlot det veldig mye rom på United sin venstre side. Dog valgte Smalling og Evans å løfte mye langt på van Persie eller Rooney som ikke hadde gode betingelser for å etablere spill høyere i banen. Noe av det jeg antar Arsenal ønsket å oppnå med formasjonsendringen i første omgang – å låse United mot én side – lyktes de dermed med. I kampen mot Chelsea så løste imidlertid United dette med å sende Valencia i en bevegelse innover i banen, for så å koble på Carrick og videre back/kant på motsatt side. Jeg kommenterte jo også at dette var en type bevegelser jeg ikke har sett United bruke så bevisst på lenge. Dessverre har de ikke brukt dette så mye siden, heller ikke i denne kampen. De gangene United får satt opp Kagawa/Evra så åpner det seg mange muligheter for å etablere spill høyere i banen eller direkte innleggssituasjoner. Kagawa blir dog ofte liggende for sentralt, slik at det ofte resulterer i det sistnevnte fordi det ikke lenger er en naturlig overtallssituasjon ute på kanten.

Slike situasjonsløsninger ser vi flere av i andre omgang, noe som gjør det vanskeligere å re-etablere et bakre ledd etter at den første innleggssituasjonen er avklart. Som en konsekvens av dette må United flytte spillere fra midtbaneleddet inn sentralt i boks for å plukke opp spillere som burde vært fanget opp av det bakre leddet, både i første fase men også gjennom å flytte ut og tilbake i normal posisjon. Dette igjen fører til at Arsenal har ledige spillere bredt i banen som enten fanger opp andreballen direkte eller er første pasningsvalg etter at Arsenal vinner igjen ballen sentralt og høyt i banen. Resultatet er et kampklima hvor United periodevis sliter med å etablere et forsvarsspill ut og vekk fra egen boks, men også å ta vare på ballen når de først får tak i den.

Alle disse tingene blir dog ekstremt spesifikke nyanser, og skal på ingen måte overskygge den voldsomme laginnsatsen som lå til grunn for seieren på søndag. Hvor mange lag kan for eksempel vise til et spisspar som så pliktoppfyllende løser sine defensive oppgaver, og samtidig representerer en offensiv kvalitet som er i stand til å avgjøre slike oppgjør? Samtidig skal man ikke undergrave at United møter et av Europas beste angrepslag for tiden. Så selv om andre omgang viser at det finnes forbedringspunkter både for enkeltspillere og lag, så står United fremdeles imot det trykket som Arsenal skaper gjennom omgangen. Et trykk som kommer i tillegg til det mentale presset for å måtte vinne en slik kamp, og som antagelig tærer energi allerede i dagene før kampen. Et press som få andre lag takler bedre enn United.