Taktisk analyse av 0-1-tapet

Av: Mathias Haugaasen

I likhet med mang en tippekupong opp gjennom årene skal jeg innrømme at notatene mine fra denne kampen røk sammenkrøllet i søpla mot slutten av andre omgang. Ikke bare i lang tids akkumulert frustrasjon over manglende poengfangst, men også fordi jeg visste at de detaljene jeg eventuelt skulle vise til i kampforløpet ville være nytteløst å trekke frem i sammenligning med mer underliggende mentale utfordringer.

Sistnevnte er verd en studie i seg selv og er umulig å si noe sikkert om uten å være en del av den indre kretsen i og rundt laget, så jeg skal vokte meg med å trekke konklusjoner fra sofakroken. Med begrenset plass til rådighet skal jeg likevel forsøke å trekke frem enkelte mentale aspekter, fordi jeg mener mye av forklaringen på kampprestasjonene til United kan ligge akkurat her. Men la oss se litt på kampen først.

Det er to kamper på hjemmebane denne uken som ligner veldig på hverandre. Det er et United-lag som skaper mer enn nok til normalt å avgjøre slike kamper, og som slipper til få sjanser men hvor likevel både Everton og Newcastle lurer akkurat den ene sjansen innenfor stengene til å hente 3 poeng med i bagen hjem.

Ganske tidlig i sesongen påpekte jeg at United syntes å ha jobbet med de defensive prioriteringene i og rundt egen boks, og at dette virket å gå litt på bekostning av det som skjedde fremover på banen. Ventelig var det en positiv endring i det offensive spillet som bygde på en defensiv soliditet. Paradoksalt nok så virker det, nå noen måneder senere, motsatte å være tilfelle. Avstandene i laget er fremdeles for store. Både i lengde- og bredderetningen av banen. Dette viser seg i angrepsspillet og forplanter seg videre i forsvarsspillet, hvor både gjennvinningsspillet og kontringsdekningen er skadelidende.

Både mot Everton og Newcastle så ender det med at begge lag lett er i stand til å spille av et litt halvhjertet høyt gjennvinningspress, og hvor konsekvensen er at Uniteds bakre firer rygger ned til egen 16 meter, avventer resten av laget og deretter blir liggende lavt etablert. Dette igjen fører til et kampbilde hvor motstander har en stor del ballinnehav og hvor de lange periodene med United-dominans med ball som vi er vant med på hjemmebane blir oppstykket og redusert.

Noe av grunnen skyldes dårlige balanseforhold i United når de angriper. Mot Newcastle er det ganske utrolig at United ikke klarer å holde bedre balanse i laget, som igjen ville ført til lengre perioder på ball fordi gjenvinningsstrukturen naturlig fanger opp klareringer, andreballer og kontringsforsøk.

Cabaye, som lå i den offensive midtbanerollen var ofte nede i en femmer på midten når Newcastle lå lavt. Opp til Remy på topp var det både 20 og 30 meter, noe som i utgangspunktet skulle tilsi en enkel og god kontroll på rommet mellom disse. I likhet med en del andre kamper hittil denne sesongen så tvinges United bredere i angrepsspillet som en følge av at Newcastle tetter igjen sentralt med mye folk og både Rafael og Evra skyves frem som ekstra breddealternativer. Konsekvensen av dette er at den av Cleverley og Jones som skal balansere laget sentralt får stort sett hele banebredden å dekke på egenhånd, og etterlater mye rom på motsatt side av der presset settes inn.

Nå skal det sies at Jones har en voldsom aksjonsradius i det defensive arbeidet og er i stor grad med på å balansere laget på egenhånd, men han er selvsagt prisgitt at avstandene til medspillerne ikke blir for store. Tidligere i sesongen har vi sett både Evra og Rafael innta mer sentrale roller når ballen er på motsatt side av dem selv, noe som har gitt bedre balansekontroll inne sentralt. De første kampene av sesongen så løste United spillet ved å ligge igjen med begge de sentrale midtbanespillerne i balanseringsposisjon, hvorpå backene fikk friere roller høyere og bredere i banen.

I alle de tre kampene denne uken har imidlertid United ofte flyttet frem én av de sentrale i og rundt motstanderens boks. – Dette er et grep som jeg etterlyste tidligere i sesongen og var delvis forventet etter hvert som den defensive tryggheten fikk satt seg. Samtidig har de brukt backene høyt og bredt, med den følge at de mister kontroll på rommet sentralt når de angriper.

I tre kamper på rad nå så har United hatt store problemer med å spille av motstanderens høye press. Mot Tottenham så var litt av utfordringen at Cleverley og Jones ble dratt for mye mot ball og ble liggende for ofte feilvendt. Én uke senere så har det ikke skjedd bemerkelsesverdige fremskritt på det området selv om Newcastle har, av de tre kampene denne uken, hatt den dårligste utgaven av høy press-struktur. Når stopper eller back hadde ball, så var det rikelig med rom til begge de sentrale midtbanespillerne og lave, innvendige kanter på begge sider (som ble brukt med hell mot Chelsea tidligere i sesongen) som følge av at Newcastle presset med en skjev 4-4-2 med Cabaye på ballfører og Remy liggende inne sentralt. Både Welbeck og Nani beveget seg en del innover innledningsvis i kampen og var med på å bygge et overtall sentralt som Newcastle ikke var i stand til å demme opp for. Av en eller annen grunn sluttet de imidlertid ganske tidlig i omgangen å gjøre slike bevegelser, noe som videre skapte utfordringer for United sentralt og var med på å tvinge spillet bredere.

I en liten periode av starten av andre omgang la Cleverley og Jones seg bredere, og på utsiden av Cabaye/Remy som lå som første pressledd. Dette åpnet rom for Jones og Cleverley til å være mer rettvendt på ball, men også til van Persie som kunne droppe lavere og involvere seg i det oppbyggende spillet. Gjennomspillet til Hernandez’ sjanse er et godt eksempel på dette. Men, som med den gode starten av første omgang slutter United med dette også ganske tidlig.

Det må være lov å stille spørsmål ved hvorfor United ikke er i stand til å gjøre slike justeringer underveis i kampene, eller i det minste fra en kamp til en annen, og hvorfor det ikke er nevneverdig progresjon og stabilitet i kampprestasjonene fra sesongstart og frem til nå. For jeg er ikke en av de som mener at prestasjonene har blitt stabilt mye bedre den siste perioden. United spiller med for store avstander i laget i angrepsspillet, både i lengde- og bredderetningen. Legg til dårlig balltempo og lite samtidige bevegelser, så får vi et lag som fremstår med få, helhetlige grep for å løse et kampklima underveis i kampene.

Et spesielt synlig eksempel på dette ser vi de siste 15 minuttene av kampen i helgen, hvor United-spillerne med og i nærheten av ball nesten uten unntak er i undertall på Newcastle sin halvdel. Et annet eksempel er grepet med å sette innpå Valencia som høyre back (som Ferguson også brukte med hell ved noen anledninger) for å supplere innover-bevegelsene til Januzaj med friske ben som breddealternativ, når kampen heller skriker etter doblingsbevegelser rundt van Persie, rettvendte sentrale midtbanespillere som driver opp balltempoet, smalere backer og bedre balanseringspunkter.

United lider under mangelen på spillere som Carrick og Rooney, og også van Persie i de foregående kampene. Det skulle for så vidt bare mangle om ikke lag merker at spillere av den kvaliteten er ute av laget. Styrken til United har dog tidligere vært at spillere som kommer inn løftes frem av en kollektiv energi, bygget på en solid fundamentert enhet. Denne energien har tidligere hatt ett stabilt felles samlingspunkt i Ferguson.

Nå er det en ny manager og et nytt trenerteam hvis ideer og filosofi er med på å skape uro i denne energien, en energi som ofte springer ut fra en trygghet i mentale og fysiske rutiner. Når man kommer inn og bryter opp en del av disse rutinene, så vil det alltid være en overgangsperiode hvor en del av energien som tidligere kunne rettes kun mot kampen går med på å tilpasse seg til nye måter å gjøre ting på. Det kan være så enkle ting som at Moyes liker å gi laget ved oppmøte på kampdag, mens spillerne er vant med å få det noe tidligere. Likevel er det rimelig å anta at endringer på treningsfeltet antagelig er den største endringen som har skjedd, selv om man ikke skal undervurdere den usikkerheten som oppstod bare ved at Ferguson takket av.

Alle disse tingene vil være med på å gjøre at spillerne bruker mental energi på å takle en omstilling fra ting mange av dem har vært vant til å ha stabilt rundt seg i mange år. En naturlig menneskelig konsekvens er at energien som brukes for å takle en slik omstilling i større grad rettes innover mot en selv og mindre brukes til fellesskapet man er en del av. Etter hvert som ting går over i mer vante rutiner vil dette også frigjøre mer bidrag fra hver enkelt spiller til fellesskapet. I perioden frem til dette skjer, er det også en helt naturlig del av en omstillingsprosess at dette kan gå utover sluttproduktet – noe som finnes igjen i alt fra bedrifter til familier. Hos United er sluttproduktet dessverre en kampprestasjon som er synlig for hele verden. En utålmodig verden.

Som jeg sa så må det være lov å stille spørsmålstegn ved justeringer som gjøres fra kamp til kamp og innad i enkelte kamper. Utfordringen er imidlertid at spillere i denne situasjonen går inn i en slags safe-modus, hvor de er lite mottagelige for taktiske justeringer fordi de har mer enn nok med å få ting til å fungere for sin egen del.

De som hinter om Moyes’ avgang vet ikke hva de prater om. Ikke bare fordi de ikke er en del av den daglige driften og således ikke vet hva som rører seg internt, men også fordi de fleste aldri har vært i en slik situasjon som dette. De sitter i godstolen med kaffekoppen og ser ting utenfra, sånn som oss.

Undertegnede har opplevd slike prosesser på kroppen som trener i den profesjonelle fotballen (uten sammenligning med en klubb som United for øvrig…). Gå til hvilken som helst trener eller bedriftsleder så vil dere få samme svaret: Slike prosesser tar tid. Jo større omfang (les: klubb), desto lengre tid. Uansett hvor mye frustrasjon som bygges opp gjennom manglende poengfangst så må vi ha tiltro til det teamet som er satt til å lede en av verdens største fotballklubber. Det er ikke lett i dagens globale mediasamfunn hvor dagsorden og humør endres fra kamp til kamp. Fordelen er at det ligger mye energi i frustrasjon også – det er bare å få litt retning på den. Og husk, det kommer alltid en ny kamp.