Taktisk analyse av 2-2-kampen

Av: Mathias Haugaasen

I manges øyne er nok dette en relativt enkel kamp å analysere. Det er en jevn kamp hvor enkelte lett synlige, og i noens øyne tilfeldige, situasjonsløsninger i stor grad preger kampbildet. De fleste er for eksempel enige om at muren ikke skal hoppe på den første scoringen, eller at Cleverley kunne rukket å blokkere skuddet til Sandro dersom han ikke hadde sklidd. Disse synlige situasjonene bygger imidlertid på en pyramide av underliggende små detaljer som over tid akkumuleres til det som til slutt ender i sjanser eller scoring. Sistnevnte scoring kunne for eksempel vært avverget dersom Jones hadde ligget mer sentralt i utgangspunktet (som han nok burde ha gjort), hvorpå Cleverley kunne fokusert på å kontrollere rommet på sin venstre side og dermed også skuddfoten til Sandro og ikke trengte å ta veien om rommet på sin høyre side hvor han også sklir idet han snur tilbake.

Selv om det er slike detaljer som til slutt avgjør kamper så kan man ikke analysere et spill ned på et slikt detaljnivå i gjennomgående 90 minutter. Jeg tenkte derfor å løfte en del av disse detaljene opp på et mer overordnet nivå i forhold til kampfaser, som ofte er et mer varig bilde av hvordan slike detaljer påvirker kampklimaet.

Naturlig nok går Tottenham inn i kampen med et disiplinert fokus på forsvarsspillet, med en tilsynelatende bevisst variasjon mellom høyt og lavt press, og ligger sjelden i en mellomvariant mellom dette. Det høye presset de setter innledningsvis ligner veldig på det andre lag har lyktes med tidligere mot United denne sesongen, med kant som presser ballside-back, spiss på nærmeste stopper og offensiv midt på nærmeste sentral. Det Tottenham gjør litt annerledes enn en del andre lag vi har sett tidligere er at de markerer noe tydeligere på den andre sentrale, samt Kagawa i den offensive midtbaneposisjonen hos United.

De periodene som Tottenham pressser høyt så sliter United med å spille seg ut av presset uten å gå via De Gea eller å løfte ballen frem på samme side. Dels skyldes dette markeringsorienteringen sentralt som gjør at United ikke har noe naturlig spillvendingspunkt sentralt i banen. Dels skyldes disse manglende spillpunktene posisjoneringen til Cleverley og Jones, som ofte blir liggende for tett på ballside og feilvendt. Konsekvensen av det sistnevnte er at de gangene disse to blir brukt så er eneste alternativene å spille bakover eller tilbake i samme pressklima som ballen kom fra.

Dette spillvendingspunktet var én av to virkemidler jeg skrev om etter kampen mot Arsenal.  De gangene United spiller av det høye presset er det som oftest gjennom det andre virkemiddelet jeg nevnte – direkte forbi opp i mellomrom med videre medløpspasning inn sentralt i mellomrom. Dynamikken mellom Rooney og Kagawa fungerte til tider bra for akkurat dette, og åpnet masse rom på motsatt side til Valencia.

I spill mot det lave presset til Tottenham løser United dette bedre enn i mange andre kamper hittil i sesongen. Avstandene i laget er bedre som følge av at Vidic og Evans står høyere i banen. Dette skjer antagelig som følge av det lave presset til Tottenham som bare ligger igjen med Soldado på topp, noe som ikke innebærer en særlig direkte bakromstrussel. Dette igjen gjør at Cleverley og Jones kan stå høyere og involvere seg nærmere boksen. Samtidig viser United en bedre evne til å selektere ut de gode gjennombrudds- og innleggssituasjonene. Disse burde vært utnyttet i mye større grad enn det som var tilfellet. Særlig Valencia blir satt i en rekke gode innleggsposisjoner som renner ut i ingenting. Med kampen fra midtuken friskt i minne, så bør det være naturlig å stille høyere krav til utnyttelsen av slike situasjoner dersom United har tenkt å hente med 3 poeng fra White Hart Lane.

Kombinasjonen av det lave presset til Tottenham og at United involverer Cleverley og Jones høyere i banen, gir et tett klima sentralt i og foran 16-meteren til Tottenham. Dette tvinger United noe bredere, og bare glimtvis er laget i stand til å sy seg igjennom sentralt i banen. Sentralt i de situasjonene United lykkes, er relasjonen mellom Kagawa og Rooney. Det er derfor litt overraskende at Kagawa og Wellbeck bytter plass midtveis i omgangen. Fordelen med dette er todelt: For det første frigjør dette Rooney til å droppe lavere og involvere seg i mellomromsspillet i større grad, uten at United mister naturlige bakromsbevegelser fra spissposisjon siden Welbeck antagelig var den som skulle ivareta dette – som ved foranledningen til straffesituasjonen i andre omgang. For det andre representerer Welbeck en mer naturlig target-spiss som i større grad kunne ivareta de løftede oppspillene som kom som en konsekvens av det høye presset til Tottenham.

Disse fordelene vannes dog en del ut som følge av at kampen er inne i en fase hvor United drar liten effekt av posisjonsbyttet, fordi de i veldig stor grad styrer kampen med ball, og hvor Tottenham ligger etablert mye lavere, og sjeldnere i det høye presset som de hadde innledningsvis. Ulempen blir derfor at United oftere spiller med feilvendte spillere i mellomrommet, der hvor Kagawa tidligere i omgangen i større grad finner rom til å være rettvendt og sette opp videre kombinasjoner fremover i banen. Slike feilvendte spillere gir større nytte i et mellomhøyt press lik det Tottenham veldig sjelden benyttet i løpet av kampen. I slike situasjoner, der forsvarsspillerne støter på møtende spiss, etterlates et større bakrom å utnytte i trekkene videre. Mot et lavt press som Tottenham ofte hadde i denne fasen av kampen, er nytten av slike feilvendte bevegelser mindre. Rettvendte spillere derimot gir en mye bedre effekt for å direkte utnytte rommet bak støtende forsvarsspillere.

Det virker derfor, som sagt, litt overraskende at dette posisjonsbyttet kommer akkurat i denne perioden hvor jeg opplever at de opprinnelige utgangsposisjonene ville gitt en bedre effekt i forhold til slik kampklimaet artet seg. Slike faser, som jeg har vært inne på tidligere, er egentlig en samlebetegnelse på hvordan kampen svinger mellom ulike perioder, mer enn rent ballinnehav. De beste lagene er veldig bevisst på slike svingninger i kampfaser, men er ofte prisgitt taktisk gode managere og/eller enkeltspillere. Noen managere benytter dette ekstremt i sine tilnærminger til kamper, og i England ligger noen av de mest synlige eksemplene hos managere som Mourinho, Pellegrini og faktisk Pochettino.

I forlengelsen av en slik tankegang blir savnet av Michael Carrick synlig hos United. Carrick sin evne til å diktere tempoet i kamper, og i å snu og utnytte ulike faser i kampene til Uniteds fordel er enestående – først og fremst med ball, men også gjennom posisjonering og kommunikasjon.

Det å snu faser til fordel for eget lag er ofte basert på enkelte ekstremt viktige situasjoner. Eksempler her er en scoring, et bytte, en gunstig takling, en god klarering og så videre, eller ørsmå detaljer som noen meters forskjell i posisjonering for å hindre en gjennombruddspasning eller vinne en andreball som over tid i sum tar tilbake et momentum i kampklimaet. Slike detaljer kan like fullt slå andre veien, som for eksempel det at Evans velger å takle i forkant av frisparket til 1-0, eller at han støter frem på Soldado som åpner rom for stikkeren til Lennon som dermed kommer alene med De Gea. Desto større kreditt fortjener United (og Moyes) som er i stand til å snu det kampklimaet som oppstår ved å komme under to ganger i løpet av kampen, kanskje spesielt med tanke på de sjansene Tottenham får i etterkant av 1-0 scoringen. Skuffende er det uansett at United ikke er i stand til å omsette en rekke av de gode situasjonene som følger ved at de har snudd dette kampklimaet og i stor grad dominerer ballinnehavet gjennom perioder av oppgjøret.

Ferguson var ekstrem på å treffe med bytter som bikket kamper til Uniteds fordel. Sett i lys av fasene i denne kampen, var jeg også litt overrasket over at de to siste byttene kom såpass sent.

De siste ca. 20 minuttene svinger kampen en del, og i slike faser trenger ofte innbyttere noe lengre tid på å tilpasse seg og sette sitt preg på kampen enn de om lag 6 (ordinære) minuttene Nani og Young fikk. Sjansen for at disse byttene skulle betale seg i et slikt kampklima var liten, men kunne fort hatt større effekt om de hadde kommet noe tidligere.

Jeg sitter igjen med en følelse av dette er en kamp som United fort kunne og burde hentet med seg tre poeng, selv om uavgjort på White Hart Lane i utgangspunktet ikke er noen dårlig prestasjon, og spesielt med tanke på at United to ganger ligger under. Baklengsmålene burde imidlertid vært avverget relativt enkelt. Taklingen til Evans som lager frisparket og muren som hopper, er unødvendig. Scoringen til Sandro er naturlig nok vanskelig å gjøre noe med så fort skuddet er gått, men burde vært demmet opp gjennom bedre romkontroll sentralt før han kommer så langt.

Litt av bakgrunnen for skuffelsen henger nok litt igjen fra forrige helg, hvor United nå i løpet av en uke har tapt fire poeng til toppen av tabellen. Samtidig preges skuffelsen av en midtukekamp hvor United scoret på situasjoner som lignet mange av de situasjonene som i denne kampen skusles bort.

Vi går inn i en måned hvor United tradisjonelt har vært gode med tanke på poengfangst, og allerede denne uken er det to kamper på Old Trafford som bør omsettes i seks poeng for at avstanden, om den ikke allerede er det, blir for stor opp til toppen av tabellen.