Slik fikk de kloa i Fergie: La om stemmen, møttes i smug

Fredag er det 34 år siden Sir Alex Ferguson, tidenes største og beste fotball-manager, ble ansatt i United. Her er et større intervju med mannen som hadde ansvaret for å få tak i ham, med mange detaljer fra hvordan de fikk kloa i ham og resten av skottens utrolige managerliv. Merk: Tidspunktene i saken er bevisst ikke endret siden dette først gang ble publisert på united.no i 2017

Den historiske Treble-sesongen 1998/99 kunne fort fått et helt annet utgangspunkt.

Manchester United var klar for å selge spilleren som senere skulle avgjøre Champions League-finalen, mens Alex Ferguson likegodt sa opp jobben som manager i illsinne og affekt i 1998.

– Heldigvis trakk han avskjedigelsen tre timer senere, forteller Martin Edwards til United-Supporteren.

Onsdag 8. november er det nøyaktig 31 år siden Alex Ferguson ledet United i en kamp for første gang, to dager etter at han kom til klubben.

Å hente skotten fra Aberdeen var trolig den mest betydningsfulle avgjørelsen i Uniteds historie.

– Takket ja til Solskjær-bud

US treffer Edwards hjemme hos den tidligere United-eieren og styreformannen i et staselig herskapshus i Alderley Edge, den vesle overklasselandsbyen der flere Premier League-stjerner bor.

– Det var også her på Alderley Edge Hotel at vi hadde møte (les krisemøte) morgenen etter Cantona sitt Kung Fu-spark, opplyser Edwards.

Et annet viktig møte for Edwards fant sted sommeren 1998 etter en skuffende sesong der United havnet ett poeng etter ligamester Arsenal.

Edwards og Sir Roland Smith (formannen for Manchester United plc) ba Ferguson komme på et møte i London. Ferguson var på ferie i Frankrike og likte dårlig å avbryte ferien.

Humøret ble enda dårligere da Edwards etter møtet skrev et brev til Ferguson med en liste med ting de mente kunne forbedres. Essensen i brevet var at Edwards og Smith var bekymret for at Fergusons store interesse for veddeløpshester skulle gjøre at han mistet fokus på jobben.

– I ligaen ledet vi klart ved jul, men spesielt i mars snublet vi og mistet ligagullet til Arsenal. Det eneste vi ønsket var å holde Alex på tå hev. Alex fikk brevet og ble mildt sagt ikke fornøyd. Han skrek og bar seg, og sa faktisk opp, forteller Edwards til US.

Før han legger til:

– Tre timer senere, etter at han hadde summet seg, ringte han og ønsket å trekke avskjedigelsen, noe jeg aksepterte med glede. Vi ønsket overhodet ikke å miste Alex, det var bare visse ting vi var misfornøyd med og som vi måtte poengtere.

Da den stormen omsider hadde lagt seg fikk United samme sommer et bud på Ole Gunnar Solskjær fra Tottenham.

Martin Edwards sin versjon er noe annerledes enn den Solskjær tidligere har fortalt til US, idet Edwards mener at det var Ferguson som først godtok et bud fra London-klubben.

– Det som skjedde var at…, hvorvidt Solskjær hadde snakket med Alex eller ikke vet jeg ikke, men Alex hadde akseptert et bud fra Tottenham og da gjorde jeg en avtale med Spurs-formann Alan Sugar. Ikke lenge etter fikk jeg imidlertid beskjed om at Ole, Alex, begge, jeg vet ikke, ikke ville ha noen handel likevel.

Krevde Fergusons avgang

Det kunne altså blitt en United-slutt for både Solskjær og Ferguson i 1998, men hvor nær sparken var egentlig Ferguson i 1990?

Den tidligere Old Trafford-formannen benekter at managerens stilling var diskutert med så mye som et ord på styrenivå før den berømte FA-cupkampen mot Nottingham Forest der Mark Robins scoret kampens eneste mål.

– Faktisk hadde jeg en prat med Alex bare et par dager før kampen og sa han ikke måtte bry seg om hva avisene skrev. Jobben hans sto og falt ikke på Forest-kampen. Når det er sagt, skal jeg være ærlig nok å si at jeg ikke aner hvor lenge til styret kunne fortsatt å støtte ham hvis resultatene uteble. Presset for å kvitte oss med Alex var enormt, forklarer Edwards til United-Supporteren.

Telefonen sto ikke stille; brev fra sinte og skuffede fans strømmet inn, og på tribunen hang det bannere om at han måtte gå. Vi visste hvor hardt Alex jobbet og håpet inderlig at resultatene skulle snu. Hvis vi ikke hadde fått denne fine seiersrekken i FA-cupen ville jeg blitt satt under et ubeskrivelig press. Hvor lenge til jeg kunne stått imot vet jeg ikke, men det sto ikke på den ene kampen mot Forest.

– Hva om vi hadde tapt finalen mot Crystal Palace? Ville Ferguson fått sparken da?

– Det tror jeg ikke. Jeg vil ikke si at Lee Martin reddet jobben hans, for med cupfinale og gode resultater den våren hadde vi sett den progresjonen vi ønsket.

Atkinson ville gi seg i mai

Edwards gjorde en rekke signeringer i løpet av sine 23 år som Manchester United-formann, men få vil argumentere mot at den viktigste av dem alle var Alex Ferguson.

I sin bok «Red Glory» røper Edwards at Ron Atkinson allerede etter siste kamp i 1985/86-sesongen ønsket å gi seg. Sesongen hadde startet med ti strake ligaseirer, men endte med en skuffende fjerdeplass.

Da han sto side om side med Edwards på pissoaret på Vicarage Road, tilbød Atkinson seg å slutte. Edwards avslo, men et halvt år etter var det slutt.

Ny mann måtte inn og Edwards foreslo Alex Ferguson for styret.

– Vi hadde egentlig ingen plan B. Styret var enstemmig om å gå for Alex. Terry Venables’ navn ble kastet fram under møtet, men var aldri seriøst diskutert. Jeg hadde møtt Alex da vi signerte Gordon Strachan fra Aberdeen. Han gjorde et meget sterkt inntrykk, pluss at jeg selvsagt hadde sett hvor bra Aberdeen hadde gjort det under hans ledelse.

Så langt så bra, men Edwards og styret var usikre på hvordan de ville gå fram. Ron Atkinson var nemlig på ingen måte førstevalg da han ble hentet inn etter Dave Sexton.

Dette var Atkinson fullt klar over, en uheldig situasjon, og Edwards ønsket ikke å gå i samme felle igjen.

– Jeg hadde dummet meg ut da vi signerte Ron. I tur og orden hadde Lawrie McMenemy, Bobby Robson og Ron Saunders takket nei, og plutselig var Ron Atkinson fjerdevalg, noe alle visste. Jeg var fast bestemt på at vi ikke skulle havne i samme situasjon igjen.

Møttes i all hemmelighet

I en æra før mobiltelefonen var det også en utfordring for Edwards og Co. hvordan de skulle få Ferguson i tale.

– Jeg kunne jo ikke akkurat ringe Aberdeen og si til resepsjonsdamen «Hei, dette er Martin Edwards fra Manchester United». Michael Edelson, en annen direktør, kom med denne ideen om å legge om til skotsk aksent og sa han var en regnskapsfører som måtte snakke med Alex, forteller Edwards.

Da Edwards fikk Ferguson på telefon ble de enige om å møtes på rasteplassen ved en bestemt bensinstasjon utenfor Glasgow samme kveld.

Edwards, Edelson, Bobby Charlton og Maurice Watkins kjørte nordover. Det var mørk kveld da de var framme og siden ingen hadde mobiltelefon hadde partene utvekslet hvert sitt registreringsnummer slik de fant hverandre. De ønsket ikke å bli sett sammen, derfor var hotell uaktuelt. Sammen dro de til huset til en slektning av Ferguson.

– Vi måtte holde oss under radaren. Det var kanskje litt på kanten, men vi diskuterte ikke lønnsbetingelser eller noe sånt. Det var overhodet ikke noe jobbintervju. Jeg måtte bare ha det klart om han ville si ja dersom vi kom med en formell henvendelse til Aberdeen, noe han ville, forklarer Edwards.

Da var det tid for å handle. 

– Dagen etter fløy jeg til Aberdeen, hvor jeg klubbens styreformann Dick Donald og forhandlet fram avtalen som kunne løse Alex fra kontrakten med Aberdeen. Dick hadde visstnok sagt at Manchester United var den eneste klubben han var villig til å slippe Alex til.

Omstridt dokumentar

Det var i mars 1970 at Martin Edwards kom inn som styremedlem i Manchester United.

Han hadde ennå ikke rukket å fylle 25 år, og var desidert yngstemann i styret der faren Louis var styreformann.

Louis Edwards kom selv inn i United-styret dagen etter flyulykken 1958, og da styreformann Harold Hardman døde i juni 1965 steppet Louis opp som den administrative toppsjefen på Old Trafford.

Louis Edwards døde brått og uventet av hjerteattakk 25. februar 1980, 65 år gammel.

Dette var kun fire uker etter at TV-stasjonen Granada i dokumentarserien World in Action hadde vist fram Louis Edwards i et svært så kompromitterende lys.

Blant påstandene var at United med Edwards i spissen tilbød penger under bordet til foreldre av spillere som United ønsket. I tillegg, påstod dokumentaren, leverte slakteriet til Louis Edwards bedervet kjøtt til skolene i Manchester, kjøtt som elevene fikk som skolemat.

– Det er ingen tvil om at dokumentaren bidro til min fars plutselige død, mener Martin Edwards og forklarer videre:

– Programmet ble laget i løpet av en tolv måneders tid. Da det ble kjent at Granada TV holdt på med innspillingen, begynte folk å spørre og grave. Faren min ble selvsagt bekymret over hva filmen ville inneholde. Jeg vet at det plaget ham i flere måneder før filmen ble vist, og det ble bare verre etterpå. Dessverre fikk han aldri muligheten til å renvaske seg.

Styreleder som 34-åring

Old Trafford-styret valgte Martin Edwards til å overta som formann selv om han bare var 34 år gammel.

– Jeg var oppsatt på å gjøre United suksessfull koste hva det koste ville, dette inkluderte å gjøre United mer kommersiell. Jeg hadde sittet i styret siden 1970, hadde lært mye denne tiden og var trygg på at jeg kunne klare å forbedre driften på ulike måter.

– Med fasit i hånd; hva er du mest stolt av under dine år som styreformann? 

– For det første det sportslige. Jeg var styreformann fra 1980 til 2003, en periode vi klatret til topps og vant blant annet åtte ligagull, seks FA-cuptitler og Champions League. Utenomsportslig gjorde jeg Manchester United til den mest suksessrike og verdifulle merkevaren innen sport i verden. Det tredje er Old Trafford. Etter Hillsborough-ulykken kom Taylor-rapporten som sa at alle arenaer måtte bygges om. Altså måtte jeg ikke bare skaffe nok økonomiske midler til å bygge et vinnerlag, men også bygge om hele stadion. Jeg tror jeg brukte rundt 140 millioner pund bare på stadion under mine år som klubbformann. Til sist er jeg stolt av treningsanlegget på Carrington. Prisen var 14,5 millioner pund, et enormt beløp på slutten av 90-tallet.

– Sir Matt trakk seg i protest

Noe som der og da også var store penger var de 1,5 millionene som United betalte til West Bromwich for Bryan Robson i 1981.

Edwards var ennå fersk i sjefsstolen da han trumfet gjennom dette kjøpet, som ikke alle i styret ga sitt samtykke til.

– Sir Matt Busby var så imot Robson-kjøpet at han trakk seg i protest fra styret, men det var kun på grunn av prisen vi måtte ut med. Han hadde passert 70 år og mente at dette ikke var veien å gå.

– Apropos Robson. Hvem hadde ideen til signeringen ute på banen før match? Bildet er blitt ikonisk…

– Jeg husker ærlig talt ikke. Det var definitivt ikke meg, for det er ikke min stil. Det kan ha vært klubbsekretær Les Olive, men det kan også ha vært Ron. Uansett hvem det var så gikk jeg med på det og er skyldig jeg også, ler Martin Edwards.

Han regner Robson som en av sine fem beste spillersigneringer sammen med Roy Keane, Denis Irwin, Peter Schmeichel og Eric Cantona.

– Disse fem skiller seg ut, men dersom jeg ser bare på prisen og hvor mye fikk ut av transfersummen setter jeg Cantona så vidt foran Schmeichel og Irwin.

Cantona satte styret i en kattepine etter sitt famøse Kung Fu-spark på Selhurst Park i januar 1995.

– Vi møttes dagen etter på Alderley Edge Hotel. Foruten meg var det Sir Roland Smith, Maurice Watkins, Michael Edelson og Alex Ferguson. Alex var veldig ivrig på at vi måtte beholde Eric. Det samme var jeg, og det tror jeg var avgjørende. Så lenge både manageren og styreformannen vil noe, skal det mye til for at det blir en annen avgjørelse. Likevel skal det innrømmes at det å sparke Cantona ble vurdert under møtet, men jeg har aldri angret på at vi valgte å støtte ham.

En annen ting som Martin Edwards ikke er lei seg for er at det ikke ble noe klubbsalg til Robert Maxwell i 1984.

Edwards går så langt i sin bok som å mene at «det kunne blitt Manchester Uniteds ruin» om mediemogulen hadde fått fingrene i klubben. Edwards påstår overfor US at han aldri var i nærheten av å selge klubben til Maxwell, en brautende fyr, ifølge Edwards, som gjorde et meget dårlig inntrykk under det to timer lange møtet.

– Det eneste jeg gikk med på var å treffe mannen. Møtet skulle være ti dager fram i tid og avtalen var at vi ikke skulle si det til noen. Vel, noen må ha lekket, og jeg vet at det ikke var meg, for avisene var fulle av stoff i ti dager. Denne ståheien var veldig uheldig, og jeg bestemte meg raskt etter møtet at salg til ham var uaktuelt.

Skrekkslagen da Knighton trikset

Fem år senere var Edwards og United igjen i overskriftene for et mulig salg, denne gang til Michael Knighton.

Heller ikke han var av den sjenerte typen. Før ligaåpningen mot Arsenal sjokkerte Knighton et fullsatt Old Trafford ved å innta scenen iført fotballutstyr. Han trikset og sjonglerte en fotball før han dundret den inn i det tomme målet foran Stretford End. Alt dette mens speaker, etter Knightons instrukser, over høyttaler offentliggjorde at Knighton var klubbens nye eier. Det var bare én hake. Handelen var på ingen måte i boks, og heller aldri noe av.

– Jeg var skrekkslagen og fly forbannet på en gang, sier Edwards om Knightons trikseshow.

– Dagen før hadde han nevnt at han skulle gjøre noe ute på banen. Han sa ikke hva, men jeg frarådet ham på det sterkeste. Jeg poengterte at han hadde en opsjon på å kjøpe klubben, men ingen avtale var undertegnet. Ja, selv om handelen HADDE vært i boks ville jeg ikke at han skulle gjort det. Det er ikke sånn vi gjør i Manchester United. Sånn som det er ikke min stil, har aldri vært det og vil heller ikke bli det.

Da alt kom til alt klarte ikke Knighton å skaffe til veie nok penger til et kjøp og derfor var heller ikke den handelen noen gang i nærheten av å bli gjennomført. Like fullt medgir Edwards at han der og da ble fristet av Knightons sitt tilbud, som gikk ut på å kjøpe Edwards sine aksjer, samt betale for hele ombyggingen av Stretford End.

– På grunn av Hillsborough-tragedien måtte Stretford End rives og bygges ny, en ombygging vi ikke hadde penger til. Jeg tenkte at om jeg takket nei og det ble kjent, ville jeg blitt slaktet for at jeg ikke utnyttet sjansen til å få et nytt Stretford End.

Det skulle komme flere beilere til Manchester United. Neste i køen var videoselskapet VCI i 1996, som to år før hadde kjøpt rettigheter til klubbens bøker og videoer for 6 millioner pund. Nå ønsket de å kjøpe klubben for 270 millioner pund.

– De kom faktisk med et formelt bud. Jeg la selvsagt budet fram for styret, men styret var enstemmig. Ingen sjanse overhodet.

Desidert nærmest et salg var Martin Edwards da BSkyB ønsket å kjøpe Manchester United i 1998. Etter en del forhandlinger var partene enige om 623 millioner pund, med andre ord et stort byks fra VCI sitt bud to år før.

Mange United-fans var sterkt imot at Rupert Murdock sitt TV-selskap skulle ta kontrollen over Manchester United, og supporter-organisasjonen Shareholders United (senere MUST) ble dannet som følge av bråket rundt overtakelsen.

– Jeg mente at BSkyB ville bli en god eier for Manchester United, et stort firma, blant de 400 største på børsen. Det var ikke min avgjørelse alene, men alle i styret ble etter hvert enige. Dette ville gi Manchester United økonomiske muskler. Konkurransetilsynet sa imidlertid nei fordi de mente at et TV-selskap ville gagne United. Man kan jo spørre seg selv om BSkyB hadde blitt en bedre eier enn Glazer-familien?

– Ja, hva tror du?

– Jeg vil helst ikke spekulere i det der siden jeg er klubbens President. Det er vanskelig å kritisere Glazer, de støttet Sir Alex med midler til spillerkjøp, og de har fortsatt å gjøre det under Moyes, Van Gaal og nå Mourinho. Hvorvidt Sky hadde lagt inn enda mer penger til spillerkjøp vet jeg ikke, men der og da mente vi at BSkyB ville tatt oss lenger enn vi var da vi var uavhengige.

Martin Edwards var styreformann i ordets rette forstand fra 1980 til 2003. Den posisjonen har i dag Joel og Avram Glazer, mens Ed Woodward er adm. dir. Richard Arnold har tittelen «managing director» og «company director» i United.

Arnold sitter også i styret sammen med fire fra Glazer-familien, i tillegg til Joel og Avram Glazer. I tillegg sitter Sir Alex Ferguson, Sir Bobby Charlton, David Gill og Michael Edelson i styret til Manchester United Football Club Ltd.

På spørsmål om hvem det er som virkelig tar avgjørelsene for klubben i disse dager, svarer Edwards noe nølende:

– Jeg vil tro det er Ed Woodward, muligens Richard Arnold, sammen med Glazer-familien, med Joel og Avram som de viktigste, men dette er ikke noe jeg vet for sikkert.