Da Marouane Fellaini fikk undertegnet en kontraktforlengelse sommeren 2018 skrev jeg en kommentar om hva jeg mente rundt det.
Jeg argumenterte for at dette var et skritt i feil retning for klubben, og jeg mente at det hadde vært en gyllen mulighet for klubben å gå i en ny retning.
Kommentaren ble mildt sagt dårlig mottatt, og i dagene som fulgte måtte jeg rett og slett gå noen runder med meg selv.
Var det noe jeg ikke så med Fellaini? Var jeg for streng? Hadde jeg hengt meg opp i symptomet, heller enn problemet?
Nå som Fellaini ser ut til å forsvinne fra klubben, retning Kina, sitter jeg med en litt dårlig smak i munnen.
For det er få spillere som har blødd mer for United-drakta de siste sesongene enn Fellaini, og samtidig fått så lite igjen fra supportere – og kanskje spesielt oss journalister.
Akkurat de episodene skulle jeg ønske han slapp å oppleve. En aldri så liten skamplett for verdens beste supportere, og det på verdens flotteste arena.
Det er ikke Fellaini som har tatt ut lagene, og det er heller ikke han som har bestemt hvilken rolle han skulle ha på banen i de forskjellige kampene – og under de forskjellige managerene.
David Moyes og Ryan Giggs valgte å stole på Fellaini i 21 kamper i sin debutsesong.
Louis van Gaal spilte belgieren i 27 kamper den påfølgende sesongen, før det ble 25 kamper for Fellaini i van Gaals siste sesong.
HYLLEST: Lagkameratene omkranser Fellaini etter målet mot Young Boys.
Under José Mourinho var Fellaini som en sentral nøkkelspiller å regne.
Annonse
Dette skal heller ikke bli en emosjonell avskjedstale fra meg, hvor jeg unnskylder mine tidligere uttalelser – for når sant skal sies så står jeg ved det jeg skrev den gangen.
Om noe, så var det timingen som var feil.
For under Mourinho, så var Fellaini en viktig brikke i et United-lag som fortsatt kjempet for å finne sin retning i tiden etter Sir Alex Ferguson. Han gjorde den jobben han ble satt til, noe enhver trener verdsetter.
Det er tross alt mer enn hva man kan si om en rekke andre United-spillere i samme periode.
Fellaini ga absolutt alt for trenerne som viste han tillit.
Han forsto tilsynelatende at det bærer med seg et ansvar å bære United-drakta, og jeg kan bare forestille meg hvor vondt det må ha vært da han hørte sine egne supporteres klagesang på Old Trafford der han ventet på sitt innhopp da United trengte resultater.
Akkurat de episodene skulle jeg ønske han slapp å oppleve. En aldri så liten skamplett for verdens beste supportere, og det på verdens flotteste arena.
SIGNATUR: Armbevegelsen over hodet ble etterhvert et velkjent syn fra Fellaini.
Om ikke lenge får de samme United-supporterne over hele verden igjen se laget sitt under flomlys på Old Trafford, i den største turneringen av de alle.
Annonse
Det er langt på vei takket være overtidsmålet til Fellaini mot Young Boys.
Målet som skulle vise seg skjebnesvanger for Uniteds sesong videre, så vel som for drikkeflaskene Mourinho hamret i bakken i en av de mest emosjonelle reaksjonene vi fikk se fra portugiseren på sidelinjen.
Nå er det dog en ny tid i Manchester United. Det innebærer endringer.
Uavhengig av hvem som skal ta United videre de neste sesongene, virker dette som et naturlig tidspunkt for klubb og spiller å skille vei.
Fellaini kan slå seg på brystet med 177 opptredener for Manchester United, og viktige eller avgjørende mål mot lag som Tottenham, Liverpool, Manchester City og Everton i semifinalen i FA-cupen.
BRØL: Fellaini brøler av glede, med Herrera og Rooney i bakgrunnen.
Det vil neppe bli reist en statue av Fellaini utenfor Old Trafford med det første, men United mister nå en spillertype som det ikke finnes mange igjen av i den moderne fotballverdenen.
I Shandong Luneng skriver Fellaini mest sannsynlig sitt siste kapittel som fotballspiller, i en fortelling fylt av opp – og nedturer.
Jeg håper det blir en verdig avslutning. Det mistenker jeg at hele United-familien unner han.
