Sesongøyeblikk

United-City: 4-3

Sol, dramatikk, fantastisk stemning og uforglemmelig.

La det bare være sagt med en gang; jeg kommer aldri til å hylle Michael Owen. For mange hoppende og dansende målfeiringer foran The Kop har sørget for det. Likevel fikk han en stor pluss i margen i september i fjor.

Målet i «Fergie time», Rio Ferdinands forferdelige tabbe og Carlos Tevez’ gjensyn med Old Trafford er det skrevet nok om.

Men noe av det jeg husker aller best er brølet. Et slags ellevillt sekund der alle så åpningen. Alle så hva Ryan Giggs burde gjøre. Alle så at Michael Owen burde få ballen.

Old Trafford skapte en lyd av forventninger og utmattelse. For vi orket nesten ikke mer. Men vi var i stand til et siste skrik. Et skrik som ble forvandlet til en eksplosjon da Giggs gjorde akkurat det samme som alle vi andre tenkte.

Og Michael Owen gjorde det han alltid har vært god til.

Det neste jeg husker er at jeg angrep en kamerat, på mange måter et overgrep.

Etter en kamp som hadde fått oss til å være innom alle tilstander i følelsesregisteret, brukte vi de siste kreftene i kroppen til å vise kjærlighet, hat og sinne.

Men mest av alt følte vi en ubeskrivelig glede, som også ga et svar på et spørsmål jeg ofte stiller meg selv.

Hvorfor vi i all verden orker å vie livene våre til dette.

Følg Jon Martin Henriksen på Twitter (JonMartinH)