Da Old Trafford ble paralysert

United-City i 2011. Det pinlige 6-1-tapet i oktober gjør at den setningen aldri vil ha en fin klang over seg, men likevel var mitt beste minne i 2011 fra en kamp mellom de to byrivalene. Det er naturligvis ikke stortapet jeg mener, men 2-1-seieren i februar som vil bli best husket for Wayne Rooneys utrolige brassespark.

Etter å ha vært på tribunen under Uniteds 2-1-seier mot Liverpool sesongen før var jeg aldri i tvil om at det nå var byderbyet som var det neste for meg. Å være tilstede på et hatoppgjør ga mersmak, og nå håpet jeg å se Carlos Tevez og Manchester City bli slått.

Da Nani sendte United i føringen fem minutter før pause jublet Old Trafford som om kampen allerede var vunnet. Der og da kunne det virke slik, men jeg hadde en følelse av at kampen ikke skulle avgjøres så tidlig. Det skulle bli mer drama og en scoring i andre omgang ville sikre et av lagene seieren, tenkte jeg. 20 minutter ut i andre omgang utliknet City. Bortefansen feiret med sin sedvanlige Poznan, noe jeg må innrømme er litt av et syn, men det brydde jeg meg ingenting om. Pessimisten i meg var sikker på at de lyseblå ville få overtaket i kampen og score det avgjørende vinnermålet. De hadde marginene med seg på utlikningen og det ville fortsette slik. Jeg så for meg at dette skulle bli den verste Old Trafford-opplevelsen min.

Lite visste jeg at jeg 13 minutter senere skulle få mitt beste minne og se den beste scoringen jeg sannsynligvis kommer til å se noen gang, uavhengig av om det er live eller på TV. Øyeblikket da ballen traff Rooney sin fot er brent fast som et fotografi i hjernen. Det virket umulig at han skulle klare å komme høyt nok til å få en touch på ballen – ingen på Stretford End trodde han skulle klare det. Et lite halvsekund senere var ballen i nettet bak en paralysert Joe Hart.

Men jubelen fra Stretford End lot vente på seg. Vi var like paralyserte som Hart. Et sekund eller to senere turte vi å slippe jubelen løs, selv om vi fortsatt ikke trodde våre egne øyne. Feiringen er den råeste og største jeg har opplevd i løpet av mine ni kamper på Old Trafford. Sidemannen endte opp liggende på raden foran meg, men fortsatte feiringen med en gang han ble dratt opp igjen av hjelpende medsupportere. Den fremmede mannen bak meg ga meg en klem som likeså godt kunne blitt vist på Tore På Sporet. Så mye følelser og glede var det i den.

I minuttene som fulgte hørte jeg fortsatt folk rundt meg som spurte ”Did it really happen?”. Nervene var fortsatt i høyspenn. Med 4-3-seieren friskt i minne visste jeg at mye kunne skje i løpet av sluttminuttene. Likevel føltes det som at det sto i manus at Rooney sin scoring skulle bli avgjørende. En slik perle kunne ikke bli ødelagt av at lillebror skulle stjele med seg ett poeng på slutten. Heldigvis ble den heller ikke det.

Stemningen i gatene etterpå var, ikke overraskende, fantastisk. Wayne Rooney ble hyllet, men det var anti-City-sangene det var mest trøkk på. Carlos Tevez ble hetset lenge etterpå, mens sangene om at City var en vits runget i Sir Matt Busby Way. De obskøne håndbevegelsene fra en og annen City-fan på minibusser ble bare ledd bort. Vi trengte ikke å svare dem – det hadde Rooney gjort en drøy time tidligere.