Mathias Haugaasen (34) er en norsk fotballtrener og har jobbet i norsk toppfotball siden 2004. Han har tidligere drevet med analyse både for Vålerenga og aldersbestemte norske landslag. Til daglig er han å finne på Norges idrettshøgskole hvor han jobber som stipendiat på spillerutvikling i fotball, samtidig som han er med og trener 2. divisjonslaget Grorud. Han er en livslang United-fan og har besøkt noen av de fremste akademiene i verden gjennom sine studier – deriblant Uniteds treningsanlegg på Carrington ved flere anledninger.
Av: Mathias Haugaasen
Det City gjorde i de første 55 minuttene på søndag var klasse. De var rett og slett overlegene fjorårets soleklare seriemester. City brukte denne perioden til å maltraktere den defensive soliditeten jeg har skrytt av frem til nå. Samtidig hadde de få problemer med å nøytralisere det offensive spillet til United, som slet med mange av de samme tingene de har gjort i kampene frem til nå.
Det frustrerende med dette er at City på ingen måte fremstod med noe spesielt nytt sammenlignet med hva de har gjort de siste tre-fire årene.
I det offensive spillet bygger City mye lokale overtall som er vanskelig å demme opp for. Vanskelig, ikke umulig. Nasri dro mye innover, samtidig som Negredo droppet lavere i banen. Selv om Rooney også dropper ned for å bidra defensivt så blir det for stor avstand ned til at han reelt kan bidra til å utligne det overtallet City ønsker å bygge. Selv med Rooney lavere så blir City spillende minimum 4 mot 3 sentralt i banen, med Navas og Kolarov som bredere alternativer med voldsomme 1 mot 1 ferdigheter. Slik bygger de med letthet overtall der de ønsker rundt Uniteds midtbaneledd og fremover. En slik tilnærming ligner veldig på de premissene Barcelona har bygget sitt Tiki-Taka rundt, og vi har vel alle friskt i minne hvordan de siste kampene mot dem har artet seg.
Aguero var ofte den av de to fremste hos City som gikk i bakrom, mens Negredo lå lavere. Dette var et smart trekk og virket ganske bevisst fra City sin side. Aguero sin hurtighet gjorde at Uniteds bakre ledd antagelig droppet noen ekstra meter enn om disse to byttet plass (som ofte er tilfelle når Aguero og Dzeko spiller sammen). Dette igjen åpnet noen ekstra meter med mellomrom mellom Vidic/Ferdinand og Carrick/Fellaini, og kombinert med overtallet City bygget i dette området så lå det en hel buffét av muligheter tilgjengelig for City å forsyne seg av.
(Saken fortsetter under bildet)
En av de tingene som har sett solid ut frem til nå har vært Uniteds organisering i og rundt egen boks. I denne kampen derimot så ser vi passive, feil-posisjonerte og ballsøkende spillere i en rekke situasjoner, og som er vanskelig å argumentere for å være en god kombinasjon. Ta 1-0 og 3-0 for eksempel, hvor United er i overtall 7 mot 4 inne i boksen ved begge tilfeller. Én ting er å hindre innlegget fra å komme, hvor relasjonen mellom Smalling og Valencia frigjør for mye rom for gjennombrudd ved begge tilfeller. Verst er det imidlertid å se relasjonen Vidic/Evra og Ferdinand/Evra ved de to scoringene, hvor de blir dratt mot ball og mister kontroll på rom og spillere inne foran mål. Om dette er grunnen til passiviteten til De Gea i de samme situasjonene eller om denne passiviteten smitter over på de andre er vanskelig å si, men det er åpenbart at relasjonene inne i boksen ikke fungerer i denne kampen. 2-0, med Vidic, Fellaini, Ferdinand og Smalling rundt første og andre ball, som begge tapes. 4-0 akkumuleres gjennom forsøk på å reparere kontringen fra City til en 5 mot 5-situasjon inne i boksen, hvor United ender med å ikke ha kontroll på noen av de fem City-spillerne!
Hittil har United vært flinke til å unngå å slippe til motstanderen rundt egen boks, men i denne kampen er ikke United i stand til dette. Det er naivt å tro at Carrick og Fellaini skal demme opp for måten City spiller på sentralt. Hverken antallmessig eller som typer. Jeg stilte i et tidligere innlegg spørsmål ved gevinsten av å ha en kombinasjon av disse to sentralt. Jeg mener at disse to sammen mangler den frekvensen som kreves for å dekke nok rom, tidsnok – hvor nøkkelen er det siste ordet. Det er mulig at Fellaini er en av midtbanespillerne i Premier League som løper mest i løpet av en kamp, men gjøres det fort nok? Og tidsnok?
Angrepsmessig så fremstår United igjen med store avstander mellom spillere både i lengde- og bredderetning av banen. Sammenlignet med det sentrale overtallsspillet til City, så er ikke United i stand til å bygge noe lignende. De gangene de får tilgang til Rooney i mellomrommet, som de også gjør i starten av kampen, så er han stort sett alene med to brede kanter, en Welbeck som sliter med å finne gode bakromsvinkler og med for store avstander til de to sentrale på midten til at de utgjør reelle alternativer fremover på banen.
Konsekvensen er at der City spiller med overtall i angrep, så spiller United ofte i lokale undertall. Dette gjør videre at United fremstår med lite samtidighet, lite gjennombruddssøkende, stillestående og med liten dynamikk i form av eksempelvis plasskifter. Dette tvinger United til å spille bredere, og som i tidligere kamper denne sesongen ender United med å slå en del innlegg fra dårlige posisjoner med dårlige forutsetninger inne i boksen.
Utfordringen i form av store avstander mellom spillere forplanter seg i forsvarsberedskapen i angrepsspillet, og synliggjøres i ekstrem form på kontringen til 4-0. Kombinert med en bred og høy Evra og en Fellaini som blir mer opptatt av å presse ballfører enn å kontrollere mellomrommet, så frigjør City Navas med en enkel pasning forbi Fellaini som faktisk kan føre ballen upresset i 60 meter før han setter opp Nasri.
I forhold til den overordnede kamptaktiske inngangen så har jeg allerede nevnt noe. Jeg nevnte tidligere Barcelona-kamper som sammenligning. I disse kampene har United gått ut i en renere 4-5-1 formasjon med tre sentrale spillere for å demme opp for overtallsbygging sentralt. Antagelig burde United gjort andre grep fra starten for å klare det samme i denne kampen. Eksempelvis ved å prioritere å ha en ekstra spiller i midtbaneleddet og/eller å ha spillere med mer frekvens i bena sentralt (som Cleverley/Anderson – sågar Kagawa). Kanskje kunne en Hernandez representert en større bakromstrussel enn Welbeck, som igjen ville åpnet mer rom rundt Rooney. Spesielt rommet bak en Kompany som ofte liker å støte frem, og som gjør dette igjen i denne kampen, kunne og burde vært straffet mye tøffere. Kanskje kunne en Kagawa i sine bevegelser innover fra venstre passet bedre til den defensive prioriteringen til Carrick og Fellaini, gjennom å åpne bedre betingelser for Evra samtidig som United fikk ekstra kombinasjonsmuligheter sentralt.
Dette blir uansett spekulasjoner. Det er lett å se i ettertid at ting ikke fungerte. Spesielt fra sofaen. Vi får stole på at trenerteamet og manageren som ser spillerne på feltet hver eneste dag har en betimelig grunn for å velge de spillerne de gjør.
Hva som gjøres av taktiske endringer i pausen vet bare de som var i garderoben. Men når resultatet blir å slippe inn to scoringer i løpet av de fem første minuttene etter pause, så er det åpenbart at noe ikke stemmer. Vi kunne selvsagt tatt for oss hvordan de siste 30 minuttene av kampen fremstår, og hvilke grep som gjøres. Men dette er ganske uinteressant i det store bildet. Kampen er avgjort. Og det på grunn av alt som skjedde de første 60.
Kampen var uansett et godt steg bakover i forhold til progresjonen United har vist hittil i sesongen. For vi skal tross alt huske at det har vært en bra progresjon på en del områder. Nå er det en ny test på onsdag. Mot Liverpool. Hvor to interessante spørsmål trer frem: Hvordan svarer United på motgangen fra i går? Og hvilken læring har United hentet fra kampen mot Liverpool bare for et par uker siden? Jeg er ikke så bekymret for noen av de to.
