«Etter skrekk­taklingen kjørte Keane meg hjem. Det var helt stille i bilen. Ingen av oss sa ett eneste ord»

Tur og utur.

Oppturer og nedturer.

Og, i Luke Chadwicks tilfelle, en helt spesiell kjøretur.

Det finnes mange øyeblikk i en lang fotballkarriere man aldri glemmer. For Chadwicks del er det påfallende hvor mange av disse øyeblikkene som inkluderer en helt spesiell lagkamerat.

Og det er særlig ett minne som skiller seg ut.  

– Skjønte det ville bli oppstyr

Chadwick rister forsiktig på hodet og drar høyrehånden omtenksomt over hakepartiet. Minnene, både fra sluttminuttene av byderbyet mot Manchester City for over 21 år siden og ikke minst den smått surrealistiske episoden som fulgte i etterkant, sitter fremdeles spikret.

Mens millioner av fans ble vitne til den mest famøse taklingen i Premier League-historien gjennom TV-rutene, så Chadwick dramaet utspille seg fra United-benken.

Datoen var 21. april 2001, dagen da Roy Keane plantet knottene i kneet på Alf-Inge Håland. 

– Vi skjønte alle at dette ville bli et av de øyeblikkene i Premier League som aldri ville bli glemt. At vi sitter her i dag og snakker om det over 20 år etter er jo et bevis på nettopp det, forklarer den tidligere United-vingen til united.no. 

Den tidligere Manchester City-kapteinen fra Jæren har riktignok byttet navn siden Keanes «overfall». Alf-Inge er erstattet med Alfie, og etternavnet er nå noe enklere å forstå på kontinentet ettersom bokstaven «å» er erstattet med en dobbel «a».

Utover offerets navneskifte er det imidlertid lite eller ingenting som har endret seg med årenes løp.

Taklingen fremstår minst like fæl i 2022 som den var i 2001. 

– Den var veldig ille. Rett og slett grusom. Det er ikke så mange andre måter å beskrive den på. Da det smalt reagerte jeg instinktivt: «WOW! Det der kommer til å bli en snakkis i mange år, forklarer Chadwick». 

Kontrastenes derby

Klokken har bare så vidt bikket ti på formiddagen, men solen har allerede varslet om sine heftige intensjoner.

I bakhagen på den lokale puben har Luke Chadwick derfor allerede søkt tilflukt under en diger parasoll. Dette kommer utvilsomt til å bli atter en av de mange brennhete dagene som har preget London og områdene rundt hovedstaden denne sommeren.

Det var definitivt hett på Old Trafford den 21. april i 2001 også. Faktisk allerede før kampen var sparket i gang.  

Manchester United var ferske ligamestere, byrivalen City på god vei mot degradering og Old Trafford var klar for nok en tittelfest. Luke Chadwick hadde en ekstra grunn til å glede seg til kampen. Etter å ha vært innbytter i en rekke kamper, valgte Sir Alex Ferguson nå å gi lysluggen tillit fra start mot City.

Det ble en kamp på det jevne for Chadwick og etter en drøy time ble han erstattet av Ryan Giggs. Noe av det siste Chadwick fikk se mens han fremdeles var på banen, var Paul Scholes sitt misbrukte straffespark.

Noe av det første han fikk se da han satte seg på benken, var at Teddy Sheringham, nylig kåret til Årets Spiller i Premier League, maktet det Scholes ikke klarte.

Han scoret fra ellevemeteren. Gjestenes Steve Howey sørget for at City-fansen kunne klamre seg til et syltynt håp om å overleve i Premier League med sin sene utligning.

Likevel huskes det 137. byderbyet kun for én ting. 

Dette var Roy Keane.

På godt og vondt.

På den ene siden hadde irens vinnervilje og lederegenskaper vært selve drivkraften til nok en ligatittel. På den andre siden hadde Keane et temperament og en stahet det var vanskelig å stagge. Og da muligheten til å hevne seg på Alfie Haaland plutselig bød seg, lot ikke hardhausen fra Cork seg be to ganger.

– Men det er en annen side av Roy Keane som er viktig å få frem, begynner Luke Chadwick.

– Han var knallhard med kravene, både til seg selv og omgivelsene. Cantona, Giggs, Scholes, Beckham, Rooney, Ronaldo … Listen er lenger, mye lenger faktisk. Manchester United har hatt mange fantastiske spillere som gjorde Sir Alex Fergusons lag til seiersmaskiner. Skal du derimot trekke frem én spiller som eksemplifiserte den standarden som krevdes av deg som United-spiller, så var det Roy Keane. Roy var ikke bare en unik spiller. Han var også en enestående kaptein, og et fantastisk menneske, forklarer Chadwick. 

Sjåfør for Chadwick

Tilbake på begynnelsen av millenniet, da han slo gjennom i United, hadde Luke Chadwick verken bil eller førerkort. Løsningen ble at kjæresten regelmessig kjørte ham til trening så vel som kamp. Den løsningen skar seg imidlertid da hun fikk jobb på flyplassen i Manchester.  

– Roy fikk nyss i det og ba om en prat med meg. Da jeg fortalte ham om utfordringene med transport nikket han og serverte straks løsningen. «Det er greit Luke. Du sitter på med meg. Jeg henter deg, og jeg kjører deg hjem etterpå». På det tidspunktet bodde jeg i Sale, og Roy ved Alderley Edge. Skulle vi til Old Trafford så var det jo ikke den store omveien for ham, men det var det til gjengjeld de gangene vi skulle til The Cliff og senere til Carrington, sier Chadwick og fortsetter: 

– Roy var også en type du kunne spørre om det meste og snakke sammen med om praktisk talt alt, gjerne over en kopp te. Han tok seg alltid tid til å hjelpe. Han var kompromissløs på banen, men jeg tror du skal lete lenge etter en kaptein med en slik status som det Roy hadde, som også brydde seg så mye om at lagkameratene hadde det bra.

– Jeg tror det er mye av grunnen til at alle vi som spilte med Roy fremdeles har så stor respekt for ham, forklarer Chadwick. 

Tilbake til 21. april i 2001 og det omtalte byderbyet mot Manchester City.

Dette var en av de mange turene der Keane og Chadwick kjørte sammen til Old Trafford. Planen var at Keane også skulle kjøre lysluggen hjem etter kampen, men etter skrekktaklingen av Alfie Haaland var Chadwick usikker på hva som ville skje.  

– Vi visste at det var mye snakk om den taklingen i korridorene på Old Trafford og Keane forsvant fra garderoben. Jeg kunne jo ikke akkurat løpe etter ham og spørre om han skulle kjøre meg hjem heller. Det var andre ting som fikk langt mer oppmerksomhet enn hjemturen min, ler Chadwick. 

Etter poengdelingen dusjet spillerne og gikk i tur og orden ut på parkeringsplassen bak Stretford End for å hente bilene sine.

– Jeg visste ikke om Roy allerede hadde dratt eller om han hadde blitt innkalt til et møte med manageren. Alt jeg så var at den ene spilleren etter den andre dro. Jeg visste at Old Trafford til slutt var folketomt. Selv de som ryddet og vasket garderobene våre var ferdige med jobben. Jeg satt mutters alene i garderoben og grublet på hva jeg skulle gjøre for å komme meg hjem.

– Plutselig dukker det en skikkelse opp i døren inn til garderoben. «Kom igjen Luke, vi drar nå». Det var Roy. Til tross for alt som hadde skjedd den dagen hadde han ikke glemt at han lovet meg skyss hjem etter kampen, smiler Chadwick. 

– Hvordan var den bilturen? 

– Ganske ukomfortabel, ler Chadwick.  

– Det var helt stille i bilen. Ingen av oss sa ett eneste ord. For Roy handlet det sikkert mest om at han ikke ønsket å si noe. For min del? Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle si, humrer Chadwick.  

Han fikk imidlertid et råd av Roy Keane da iren slapp Chadwick av utenfor huset i Sale.  

– Vær forsiktig om du har tenkt deg på byen i kveld, lød Keanes formaning. Så kjørte han av gårde.

– Mens Keanes takling var det store samtaleemnet både på radiostasjonene, i TV-kanalene og i avisene, satt jeg hjemme i Sale og forsøkte å ta innover meg hele den uvirkelige situasjonen, sier Chadwick. 

Kunne blitt Arsenal 

Ordet «uvirkelig» beskriver også godt hva Luke Chadwick tenkte da han første gangen fikk vite om interessen fra Manchester United.

Interessen for fotballen kom tidlig for Luke. Talentet likeså. At det var nettopp Sir Alex Fergusons veldrevne speidernettverk som tipset managerlegenden om lysluggen fra Cambridge, var ingen tilfeldighet. 

– Jeg vokste opp like ved Cambridge og var en stor fan av Cambridge United som liten gutt. Manchester United var alltid min andre favorittklubb. United hadde et utrolig nettverk av speidere over hele Storbritannia og det var utvilsomt den store klubben på midten av 1990-tallet, ikke minst fordi mange så hvor villig Ferguson var til å gi unggutter sjansen på A-laget, forklarer Chadwick. 

Før Manchester United rakk å komme på banen, var det derimot en annen Premier League-klubb som hadde en gyllen mulighet til å sikre seg Luke Chadwick.

Eller rettere sagt, de sikret seg ham, men lot ham gå etter én sesong.   

– Jeg var rundt ni år da jeg begynte å spille organisert aldersbestemt fotball i Melbourn Tigers ved Royston. Så ble jeg tatt ut på kretslaget East Anglia Boys og da kom Arsenal på banen. Jeg spilte for U13-laget deres i én sesong, men fant meg aldri til rette, forklarer Chadwick. 

Tilbake på det lokale kretslaget stemte det mye bedre. Chadwick som spilte spiss banket inn mål og før en kamp mot grevskapet Essex sitt kretslag hadde en av Uniteds speidere tatt turen.

Luke Chadwick scoret, men laget hans tapte hele 1-6. 

– Jeg var sikker på at jeg hadde forspilt muligheten, og overraskelsen var derfor stor da jeg fikk brev fra Manchester United med invitasjon til prøvespill. Vi var 15 gutter, alle rundt 14 år, som fikk én uke på å overbevise United om at vi fortjente kontrakt. Jeg husker fremdeles spenningen, forventningene og stoltheten jeg følte. Men det var også skremmende. Jeg var en ganske beskjeden type som ikke sa stort. Skulle jeg overbevise så måtte jeg gjøre det på banen, sier Chadwick. 

Det ukelange oppholdet i United kulminerte med eksamen i form av en treningskamp mot Nottingham Forest. Chadwick og de andre guttene satt kampklare i garderoben da en kjent skikkelse brått fylte døråpningen. 

– Sir Alex Ferguson kom inn i garderoben. Hilste på oss og ønsket lykke til med kampen, erindrer Chadwick.

Kanskje var Fergusons tilstedeværelse en test for å se hvilke av ungguttene som hadde nervene under kontroll i managerens oppsyn, og kanskje var det simpelthen ment til å gi spillerne en ekstra motivasjon. 

– Det er ingen spøk 

Mest av alt handlet det om å gripe muligheten som nå bød seg, og det gjorde Luke Chadwick til de grader. Han scoret og herjet med Forest-forsvaret, og da han satte seg på toget tilbake til London kunne selv den beskjedne 14-åringen fra Cambridge tillate seg å drømme stort.

– Mamma kom for å hente meg på togstasjonen og jeg gledet meg til å fortelle henne at det hadde gått bra. Jeg tror egentlig at det var hun som gledet seg mest, for mens jeg satt på toget hadde hun fått en telefon.

– «Ferguson har ringt meg og spurt om du er interessert i å skrive under for Manchester United», forklarte hun. Jeg trodde hun fleipet med meg, men hun visste at det ville være en dårlig spøk.

– Hun så meg inn i øynene og smilte. «Det er ingen spøk, Luke». Noen dager etter kom kontrakten i posten. I 1994 var jeg kun 14 år og ikke ferdig utvokst, men jeg var så stolt at jeg følte meg minst ti meter høy. Det var en fantastisk tid, smiler Chadwick. 

Den første kontrakten Chadwick signerte var på «School Boys Terms». Det innebar at han skulle fullføre skolegangen i Cambridge, men hver fredag ettermiddag bar det med tog opp til Manchester. Der ble han innkvartert hos en vertsfamilie mens han spilte kamper både lørdag og søndag. Da de andre kompisene dro på ferier, reiste Luke til Manchester for å tilbringe så mye tid som mulig med sin nye klubb, og innsatsen ble belønnet med lærlingekontrakt da han var 16 år. Da flyttet han til Manchester.

Nå var det alvor.  

Ble starstruck av Beckham 

I United visste Chadwick at han skulle lære av de beste. I ettertid er han derfor glad han rakk å få spille og trene én sesong under Eric Harrisons vinger før trenerlegenden trappet ned.  

– Han var veldig intens, men en utrolig mann. Fergie var den ubestridte sjefen, men Harrison var den udiskutable sjefen på ungdomsnivå. På mange vis var han ganske lik Fergie, men kanskje enda strengere. Det var en utrolig høy standard på alt han forlangte og forventet av deg, forklarer Chadwick. 

Lysluggen fra Cambridge lyttet og lærte og den første bekreftelsen på at karrierepilen definitivt pekte rett vei kom da Ferguson hentet ham opp til å trene med A-laget en periode.  

– På en av de første øktene ble jeg bedt om å slå innlegg til spissene sammen med David Beckham. Pasningene mine var greie nok. De fleste traff spissene, noen gikk i hendene på målvakten, men jeg var brukbart tilfreds. Så var det Beckhams tur. Han la det ene perfekte innlegget etter det andre. Han bommet ikke en eneste gang. Det var centimeterpresisjon hver bidige gang. Det var en perfeksjon i det han gjorde som nærmest fikk meg til å måpe. Da skjønte jeg også hvilket nivå jeg måtte opp på. Det var skremmende, ler Chadwick.

Sir Alex Ferguson hadde imidlertid troen på Chadwick og ga ham debuten i ligacupen mot Aston Villa.  

– Ferguson lyktes med å skape en ydmykhet og familiefølelse i gruppen. Han skapte en klubb som du virkelig ville være en del av. Alle ansatte kjøpte visjonen hans 100 prosent. Du følte du var en del av noe helt spesielt. Det var bare én ting jeg manglet. Det var spilletid, sier Chadwick.  

Ferguson mente et opphold i Uniteds belgiske samarbeidsklubb Royal Antwerp var det beste for utviklingen.

– Jeg simpelthen elsket sesongene i Antwerpen. Byen var fantastisk, sportslig sett gikk det veldig bra og fansen laget sanger til meg. Jeg var faktisk nesten skuffet da jeg ble bedt om å returnere til Manchester og United, forklarer Chadwick. 

Skuffelsen forklarer 41-åringen i dag med at han var sikker på at han ble hentet hjem for å spille på reservelaget.

Men Ferguson hadde andre planer.  

– Han sa jeg nå var en del av førstelagstroppen og at jeg ville få mine sjanser. Jeg var stolt og struttet av selvtillit da jeg ankom den første treningen med resten av troppen. Ikke som en reserveløsning, men som en førstelagsspiller. Det innebar også at kravene og forventningene til meg ble helt andre enn de hadde vært tidligere. Noen minutter ut i internkampen på den første treningen slo jeg en stygg feilpasning, og da var det en som visste å gi beskjed … 

– Roy Keane? 

– Korrekt, ler Chadwick.  

Og fortsetter: 

– Han skjelte meg ut etter noter foran resten av troppen og trenerteamet. Ingen andre sa noe. De forventet at jeg taklet det. Etter treningen kom Keane bort til meg. Han ønsket å forklare. «Jeg gir deg de tilbakemeldingene fordi du er en av oss nå. Det er slik du vil bli snakket til heretter. Du må yte best mulig på trening hver dag, og vi er her for å vinne trofeer. Det klarer vi bare om vi yter maks hele tiden».

– Du kunne se på oppførselen til stjernene på førstelaget at de fulgte Fergusons visjoner og det ga suksess. Men du kunne også se hvilken «standing» Keane hadde i gruppen. De to var enormt viktige for hverandre, sier Chadwick.  

2000/01-sesongen ble en solid opptur for Chadwick. Han fikk 22 kamper, scoret to mål og fikk det synlige beviset på en strålende sesong da Premier League-medaljen ble hengt rundt halsen hans. Men ting snur fort i fotball, noe Chadwick smertelig fikk erfare.  

– En av grunnene til at Fergie ga meg sjansen var hurtigheten min og at jeg kunne utfordre motstanderne. Så fikk jeg skader både i hoften og på bekkenet. Skadene gjorde at jeg mistet litt av farten og dermed mitt fremste våpen. Jeg skjønte det var dårlig nytt, vedgår Chadwick.  

Og da Ferguson kalte ham inn til en prat på kontoret visste han hva som var i vente.

–  Han fortalte at det ville bli vanskelig for meg å nå det absolutte toppnivået som krevdes i United. Han sa det på en fin måte, men meldingen var ganske klar. Jeg hadde merket det selv på trening også. Det var en ventet, men likevel en tøff beskjed å få. Både hjernen og kroppen min var imidlertid enige i Fergusons budskap, sier han.  

Fridde til favorittklubben

Luke Chadwicks karriere ble en aldri så liten nomadetilværelse, før han endte opp i MK Dons med stor suksess.

I 2014, da han innså at karrieren var på vei inn i solnedgangen var det på tide å oppfylle det som hadde vært hans andre store guttedrøm. Den ene drømmen var å spille for Manchester United, den andre var å spille for sitt kjære Cambridge United. Han opplevde å vinne Premier League med Manchester United og han var en viktig brikke i sesongavslutningen da Cambridge sikret seg opprykket til League Two gjennom Play Off. Den aller siste kampen han startet som profesjonell spiller var mot Manchester United i FA-cupen på Old Trafford. Det var en poetisk og vakker avslutning på en lang og innholdsrik karriere.

Men livet hadde ikke bare vært en dans på roser for Luke Chadwick. Det var det imidlertid de færreste som visste om før han la skoene på hyllen. Som ung spiller i United ble Chadwick flere ganger mobbet for frisyren og utseendet. Aller verst var det da Gary Lineker og panelet i det tradisjonsrike programmet Match of the Day også harselerte med ham. Men Chadwick følte aldri at han kunne snakke om det.

Før nå.

– Under Covid-pandemien var det mange som hadde problemer med den mentale helsen. Jeg holdt mine problemer for meg selv, men nå tenkte jeg at jeg kunne hjelpe andre med mine erfaringer. Jeg stilte opp i et TV-intervju for å råde andre til å snakke om problemene og søke hjelp. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde trodd det ville få slik som oppmerksomhet. Kanskje meldingen min ble tatt i en litt annen retning enn det intensjonen var. Gary Lineker ba om unnskyldning, men det var ikke det som var min motivasjon. Jeg ville bare hjelpe andre og dersom jeg har gjort det så er det fantastisk, smiler han.  

Nytt eventyr 

I dag driver Chadwick bedriften «Football Fun Factory» sammen et par kamerater.  

–Hovedmålet er at barna skal kose seg med fotballen og at vi skal beholde leken i dette vidunderlige spillet. Samtidig utdanner vi trenere. Det er veldig givende å se hvordan det har utviklet seg og bedriften har vokst enormt på få år, mye raskere enn vi trodde var mulig. Mange foreldre ønsker ofte å få utløp for sine egne ambisjoner gjennom barna, men barna er ofte ambisiøse selv. Det de trenger er trivselen og det er nøkkelen for oss, forklarer Chadwick.  

Lidenskapen for fotballen har han fortsatt. Chadwick nikker leende når vi antyder at han trolig velger en ganske annen tilnærming til de unge håpefulle spillerne enn den Roy Keane hadde til ham da han var fersk førstelagsspiller.

Men det er også egenskaper som Keane lærte Chadwick 41-åringen kan dra nytte av. Samholdet, verdiene og det å stille opp for andre. Dessuten har Chadwick minnene fra United-tiden som var en av de beste epokene i klubbens historie.  

Og selvsagt minnene om den bilturen med Roy Keane.

Om ikke annet så er det en knallgod historie.