Taktikken som gir tro

Fotball skal glede og fotball skal begeistre. Kamper og situasjoner skal gi næring til mange gode fotballdiskusjoner i fremtiden og slik sett har VM vært et svært så innbydende koldtbord. Kanskje med unntak av Costa Ricas overraskende, men også svært fortjente seier over fotballstormakten Italia, har ingen enkeltkamp i VM har vært mer omtalt og diskutert enn Nederlands fantastiske 5-1-seier over regjerende verdensmester Spania.

Taktisk triumf

Uten å innta rollen som festbrems, eller “Party Pooper” som engelskmennene ofte kaller det, mener jeg det er større grunn til å glede seg over Nederlands 2-0-seier over Chile.

Det var i denne kampen Louis van Gaal viste med all tydelighet sine taktiske ferdigheter.

Det var ingen fantastisk kamp, og rent objektivt sett den klart kjedeligste av de tre Nederland har spilt i VM.

Men det var også kampen der påtroppende United-manager Louis van Gaal måtte treffe med taktikken. Han ville unngå Brasil og han måtte sikre gruppeseieren. Han hadde alt å forsvare. Han lyktes.

Hadde Van Gaal kastet piler hadde vi kalt det “Bulls Eye”.

Kanskje til og med “Trippel 20”.

Når Van Gaal inntar managerstolen på Old Trafford forventer vi at United vil gå tilbake til å styre kamper slik vi gjorde under Sir Alex Ferguson. At vi kan se tv-grafikken, inndelt som en rund kake, og se at det desidert største kakestykket er det som beskriver Uniteds ballinnehav.

Det vil være United slik vi kjenner laget, og det vil være Van Gaal slik vi kjenner ham.

Kampen mot Chile viste imidlertid en annen side av den påtroppende United-bossen. En kynisk evne til å vinne kamper ved å være smartere enn motstanderen.

Til Chile-kampen måtte Van Gaal klare seg uten Robin van Persie, og han måtte kjøre en kompakt forsvarslinje for å demme opp for Chiles ballbesittende midtbane.

VMs ofisielle statistikk forteller at Chile hadde 68 prosent ballbesittelse, mot Nederlands 32. Chilenerne hadde syv hjørnespark. Nederland kun to.

Men Nederland hadde 13 avslutninger, hvorav fire på mål. Chiles tall? Åtte avslutninger. Én eneste fattig en traff mål.

Chile trilte ball og Nederland var tålmodige. Ulikt dem egentlig, men uhyre effektivt.

Som mot Spania

– Vi ville virkelig vinne, men klarte ikke å bryte ned et lag som bare ville forsvare seg og avslutte fra distanse, var den noe runde formuleringen Chiles landslagssjef Jorge Sampaoli brukte.

– Våre analyser viste at Chile ga fra seg mye rom de siste 15 minuttene og med kreative midtbanespillere kunne vi straffe dem, lød den presise forklaringen fra Van Gaal.

Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Det er i god Van Gaal-ånd.

Den nederlandske taktikken fungerte på en prikk.

Da Nederlandske fans på twitter forlangte Huntelaar, svarte Van Gaal med Fer og 20 år gamle Memphis Depay. Begge scoret. Kommentar er overflødig.

Kampbildet mot Chile var imidlertid ikke unikt. Spania hadde ballen to tredjedeler av tiden mot Nederland, men det var Nederland som skapte avslutningene, og viktigst av alt:

Det var Nederland som skåret målene.

Nylig kom jeg tilbake fra Belgia etter å ha snakket med to tidligere lagkamerater av Louis van Gaal. De beskriver en mann som allerede i 20-årene var notorisk opptatt av å tenke fotball. Se taktiske grep og ikke minst se muligheter der andre ikke gjorde det.

– Hadde Louis vært en kortspiller, hadde han alltid hatt et ess i ermet. Hadde han vært en tryllekunstner ville det alltid vært en kanin klar til å komme opp av en flosshatt. Han er en fotballtrener, men likevel har han evnen til å kontinuerlig gjøre det uventede. Så ofte gjør han noe uventet at man paradoksalt nok forventer det uventede, forklarte en av dem.

The Noble Art…

“The Noble Art of Self Defence” blir boksing ofte kalt. Beskrivelsen kunne like gjerne passet på en ligamester i Premier League. Det er moro på dager der alt stemmer fremover og vi kan slå motstandere 5-0 på Old Trafford.

Men det er ikke der seriegullet først og fremst blir avgjort.

Det blir det når man makter å male et hardtkjempende Stoke eller Burnley i senk på bortebane i januar eller februar.

Når hjemmelagets spillere øker innsatsen omvendt proposjonalt med den synkende vinterkulden på kalde januardager, er forskjellen mellom ett og tre poeng mange ganger like stor som forskjellen mellom himmel og…du vet…der nede hos han med høygaffelen.

Ingenting illustrerer dette bedre enn Sir Alex Fergusons siste sesong som manager i United.

I 2012/13-sesongen, da United sist ble ligamester, vant United 3-2 hele seks ganger i løpet av første halvdel av sesongen. Kun to ganger vant vi 2-1 og en eneste ligakamp endte med 1-0. Og antall 2-0-seire i ligaen?

0.

I gledesrusen over den fantastiske poengfangsten var det lett å glemme at vi faktisk slapp inn hele 28 mål på sesongens første 19 kamper.

På de neste 19 var tallet nesten halvert til 15.

Da Robin van Persie fikk måltørke på senvinteren, kom en helt annen mentalitet inn i gruppen. Borte var de halsbrekkende 4-3 kampene. Plutselig var det 1-0, 2-0 og 2-1 som gjaldt.

Den første halvdelen av sesongen hadde United tre kamper av 19 uten baklengs. På de siste 19 kampene var tallet ti.

Poengfangsten i andre halvdel av sesongen var marginalt dårligere enn i den briljante, ja historisk gode, første halvdelen.

I likhet med Sir Alex Ferguson har Louis van Gaal vist at han har evnen til å skvise ut resultater når det trengs som mest.

Sprudlende 5-1 mot forhåndsfavoritten er oppskriften på et resultatet man snakker om i årevis. Et “Freak Result”, kaller man det ofte på de britiske øyer.

Hardtarbeidende 2-0 mot en jevnbyrdig motstander er derimot oppskriften på et resultat som gir suksess i serien på sikt.

Sir Alex Ferguson var en mester på det området i United. David Moyes var det ikke. Louis van Gaal har vist at han kan det til fingerspissene. Får han det til i United er det lov å snakke høyt om ligagull igjen.