Prisgallaen tirsdag kveld var lenge som de fleste andre prisgallaer: Uten store overraskelser, drama eller avslørelser, og siden Brian McClair (og hans ekstremt tørre humor) manglet på scenen så så det ikke ut til at en ville få noe som var morsomt nok til å gjøre noe annet enn å humre litt lett.
Men så havnet altså Louis van Gaal på scenen, og både talen hans til De Gea og hans egen monolog etterpå var såpass morsomt å se på at det i ettertid sikkert vil bli sett på som noe av det mest minneverdige fra 2014/15-sesongen.
Og det var før nederlenderen plutselig dukket opp på scenen igjen fordi han ville at saksofonisten skulle få en skikkelig applaus.
Under kan du lese andre rare historier om røde managere.
Vi begynner uansett med Louis van Gaal, siden vi først var i gang med 63-åringen. Få managere underholder mer, og pressekonferansene i United har tidvis vært svært morsomme etter at han kom til klubben.
Da Ajax ansatte han som manager – og her er det viktig å huske at dette er snakk om hans første managerjobb – skal han ha gratulert styret med å ha ansatt den beste treneren i verden. Beskjedenheten lenge leve. Da han ble ansatt i Barcelona satte han standarden ved å si at han hadde fått til mer på seks år i Ajax enn Barcelona hadde på hundre år, og det er vel uttalelser av denne typen som har bidratt til å gi ham et rykte som en arrogant manager.
Men ikke alle Van Gaals sprell har vært av det verbale slaget. I Champions League-finalen i 1995 ble han irritert av et høyt spark, og bestemte seg for å illustrere det hele for fjerdedommeren. Videoen av det kan du se under! Og når vi først er inne på akrobatikk kan vi ikke unngå å nevne at Van Gaal i 2007 ble skadet (se bare her) da han på et skolegjenforeningstreff skulle demonstrere sine eminente evner i en annen idrett enn fotball: Stavsprang.
Og da har vi ikke en gang nevnt den gangen han lot buksene falle fremfor sjokkerte Bayern-spillere for å illustrere at han hadde baller nok til å vrake hvem som helst fra laget.
Sir Alex Ferguson
Louis van Gaal er ikke akkurat den første United-manageren som har vært noe brisen på scenen på Uniteds prisseremoni. Med Ferguson ble det en liten tradisjon, og det var – om enn noe mindre sprøtt enn Van Gaals tale – ofte ganske morsomt å se på.
Litt å drikke hadde han vel også fått da han i en landslagspause i september 2012 var en tur til USA – der han blant annet så landsmannen Andy Murray i US Open – og på en pressekonferanse etter en Murray-seier plutselig tok over hele pressekonferansen sammen med filmstjernen Sean Connery (også han skotsk, selvsagt), der de skal ha erklært hvor overlegne skotter er på alle måter, og at det var skotter som fant fant opp både verden og vinden.
Ferguson kunne tidvis være stor i kjeften – han påstod i 2007 at han ville ha scoret hat-trick i absolutt alle kamper om han hadde spilt spiss på det United-laget – og han lovet store ting flere år før suksessen faktisk kom:
Annonse
– This isn’t just a job to me. It’s a mission. I am deadly serious about it. Some people would reckon too serious. We will get there, believe me. And when it happens, life will change for Liverpool and everyone else — dramatically.
Mens Ferguson var St. Mirren-manager pleide han å kjøre rundt i en bil før kampene med en megafon for å få folk til å dra på kamp. Det – og at kvaliteten på spillet gikk kraftig opp – førte til en mangedobling av tilskuertallene. Han fikk opp entusiasmen i Aberdeen også, der han brøt opp Old Firm-hegemoniet, og han viste hvor nådeløs han kan være da han skjelte ut laget etter å ha vunnet cupfinalen (2.20 av videoen under):
– Vi er det heldigste laget i verden. Det der var en skammelig forestilling. Miller og McLeish vant cupen for Aberdeen, de spilte mot Rangers på egenhånd. Og jeg bryr meg ikke: Å vinne cuper betyr ikke noe [når en presterer slik]. Vår standard har blitt for lenge siden, og vi kommer ikke til å akseptere det der fra noe Aberdeen-lag. Vi skal på ingen måte ta noe ære fra dette, sa en rasende Ferguson på gressmatta.
Senere beklaget Ferguson, og han gjorde det til et prinsipp å forsvare laget utad, mens han heller tok utskjellingen innad. Klippet over er derfor en interessant innsikt i hvordan Ferguson kunne være, og Gary Pallister har i sin selvbiografi skrevet om sjokket han fikk av hvor sint Ferguson kunne være i pausen selv om United ledet fotballkamper.
Det å forsvare sine spillere var for så vidt ikke noe nytt for Ferguson. I 1976 spilte hans St. Mirren-lag en treningskamp mot Guyanas landslag, og skotten ble rasende over behandlingen hans unge spiss fikk av Guyana-forsvaret, og dommerens manglende vilje til å gjøre noe med det. Til tross for adskillige advarsler fra assistent Davie Provan byttet derfor Ferguson inn seg selv, og det tok ikke lang tid før hovedsynderen lå og rullet etter å ha blitt grisetaklet av St. Mirren-manageren. Dommeren fant frem det røde kortet.
Men Ferguson handlet ikke bare om temperament den gangen heller. Han hadde en vennskapelig rivalisering med Jim McLean (manager for Dundee United, en arg rival av Aberdeen), og en gang McLean trengte en Glasgow-basert speider kom det en telefon fra Ferguson. Aberdeen-manageren ga McLean et tips om en med navnet Lyon som definitivt ville gjøre en god jobb for ham, og ga ham et telefonnummer han kunne ringe.
McLean ringte, spurte etter Mr. Lyon, og en kan jo bare tenke seg hva personen i den andre enden tenkte: Ferguson hadde nemlig gitt McLean nummeret til Calderpark Zoo i Glasgow.
Ron Atkinson
Annonse
Mens engelskmenn snakker engelsk, snakker Ron Atkinson Ronglish. Som både manager og kommentator imponerte Atkinson stort med morsomme fraser, og under er tre eksempler på ting Atkinson kunne finne på å si:
«Now Manchester United are 2-1 down on aggregate, they are in a better position than when they started the game at 1-1.»
«Well, Clive, it’s all about the two M’s – movement and positioning.»
«That’s not the type of header you want to see your defender make, with his hand.»
Atkinson hadde et solarium ved kontoret sitt, og det var ikke uvanlig at han lå der, iført beskyttelsesbriller og ikke så mye annet, når spillerne skulle snakke med ham om noe, ifølge Gordon Strachan. Men det var ikke bare på grunn av behovet for solarium at Ron Atkinson tok plass. En karakter av de sjeldne, og midtpunkt i de fleste rom, og gjerne iført både solbriller og klær av den ekstravagante sorten.
I sin første kamp som Nottingham Forest-manager satte han seg like godt på feil benk (se video under), en av mange ting Atkinson blir husket for, men før det må vi uansett komme med enda et sitat, siden Atkinson har vært en sitatmaskin av de helt sjeldne:
– Jeg kommenterer aldri dommere[s innsats], og jeg kommer ikke til å bryte det prinsippet for den dusten der.
Andre
Vi kunne sikkert funnet historier om mange andre United-managere som ville passet her, spesielt Tommy Docherty ville nok kunne gitt oss en del materiale, men vi avslutter likevel med historier om tre som ikke har vært Manchester United-managere, men som var viktige spillere for United før de ble managere andre steder.
Først ut har vi Steve Coppell. Den tidligere United-kantspilleren var manager for vår cupfinalemotstander Crystal Palace da Ferguson vant sitt første United-trofé, men det var ikke der Coppell gjorde noe rart. Tidlig på 2000-tallet ønsket Coppell nemlig managerjobben i Brighton & Hove Albion, og den fikk han til slutt også. Det som var noe spesielt var at han sovnet under jobbintervjuet.
Navnebror Steve Bruce er kjent som både en god United-spiller og en brukbar manager, men det ikke alle vet er at han også er forfatter. Bruce har gitt ut tre bøker (utenom selvbiografien), og under kan du se Wikipedias beskrivelse av dette aspektet av Bruces karriere.
Annonse
Til slutt må vi nesten avslutte med Gordon Strachan, som har gitt noen av de rareste intervjuene av alle managere. Noen av høydepunktene er med i videoen under: