Memphis Depay fikk bare glimtvis vist hva som bor i han mens han spilte for Manchester United, og i Heart of a Lion (en selvbiografi som etter hvert sannsynligvis blir tilgjengelig på engelsk, her sitert av Manchester Evening News) reflekterer 25-åringen over det som skjedde i United.
– Det var veldig frustrerende at jeg ikke nådde mitt vanlige nivå. Tilpasningen tok lenger tid enn jeg hadde trodd, og jeg fikk fort problemer med det defensive. Min frihet på banen ble begrenset – å gjøre det betyr at en begrenser mine hovedkvaliteter. I PSV hadde jeg frihet til å søke etter offensive rom og til å følge mine instinkter.
– I United ble jeg forvirret. Jeg måtte følge de taktiske ordrene til Van Gaal, ellers ville jeg definitivt miste plassen på laget. Van Gaal liker ikke spillere som ikke følger opp det han sier. Samtidig visste jeg at jeg ikke kunne få det beste ut av spillet mitt ved å spille på den måten: å bli på venstresiden av banen, og å løpe frem og tilbake. Jeg forstod det ikke: du kjøpte meg på grunn av de spesifikke kvalitetene du så i PSV og på det nederlandske landslaget, for så å putte meg i en rolle hvor jeg ikke kunne spille på den måten mer. For meg var det forvirrende.
Samtidig anerkjenner Memphis også at Van Gaal hadde grunn til å droppe ham fra laget på grunn av ujevne prestasjoner, før han forteller om irritasjonen over å bli bedre på trening under Mourinho, men uten å få sjansen for førstelaget. Pogba, Ibrahimovic og Carrick skal alle ha stilt spørsmål ved de manglende sjansene Memphis fikk, ifølge Memphis selv, og frustrasjonen ble større og større.
Annonse
– Etter trening reiste jeg hjem, og ville ikke se noen. Mentalt var det en veldig dårlig periode, og det ble verre for hver dag. Når en så det fra utsiden hadde jeg et godt liv: jeg var en del av en av de største klubbene i verden, levde i et nydelig hjem med et svømmebasseng sammen med min bestevenn Gigi, og jeg kjørte en Rolls Royce. Men jeg var fullstendig misfornøyd med livet mitt. For første gang mistet jeg gleden ved å spille fotball. Den vakreste tingen i livet mitt, fotball, ga meg en veldig trist følelse. Frustrasjonen vokste for hver dag, og jeg visste ikke hvordan jeg kunne endre det.
– Nå vet jeg hva det virkelige problemet var: ikke bare mistet jeg meg selv, jeg neglisjerte også min gudstro. Det var den virkelige grunnen til at jeg følte meg så alene i Manchester. En vil ikke få det til om en må håndtere problemene sine på egenhånd, mener Memphis.
– Mine prestasjoner i United var ikke en gang i nærheten av hva jeg var kapabel til. Jeg så etter unnskyldninger for å rettferdiggjøre at jeg feilet. Jeg gjemte meg bak det faktum at det var mitt første utenlandseventyr, og at jeg måtte tilpasse meg Premier Leagues høye nivå. Men selv da hadde jeg kvaliteter til å prestere bedre enn det jeg gjorde. Så når en ser forbi unnskyldningene mine, så er det bare én konklusjon igjen: jeg mistet meg selv, og jeg mistet Gud. Så det er bare en person å skylde på, og det er meg, og ingen andre.
– I løpet av min tid i Manchester skyldte jeg på alle – Van Gaal, Mourinho, det føltes som om hele verden var imot meg – men jeg skyldte ikke på meg selv. Det er ikke slik det fungerer i livet.
