«Jeg har mareritt. Kan noen vekke meg snart?»

I min bok finnes det ingen verre kamper enn den mot Liverpool på Anfield.

United-spillerne virker å være enige.

Til slutt visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. United-spillerne virket også forvirret. Noen løp – forståelig nok – rett i garderoben. De det gjaldt ble imidlertid beordret ut igjen av Steve McClaren.

Så kom de bort til oss. De tok den lange turen fra midtstreken. Ingen ønsket å møte blikkene våre. Skammen lå utenpå kroppen. De var flaue. Fullstendig ydmyket og  latterliggjort. De takket for støtten og strakk hendene forsiktig opp. Unnskyldningen var på sin plass. Det var imidlertid godt å se at de bryr seg. Men det var også det eneste med denne opplevelsen som var godt.

For allerede kvelden før avreise til Manchester startet det. Jeg var uggen. Småkvalm. Var jeg blitt syk? Sannsynligvis ikke. Det er bare slik kroppen min alltid forbereder seg til kampen mot Liverpool på deres egen hjemmebane.

Det har vært mange grusomme tap og opplevelser fra sofakroken opp gjennom årene. De slipper liksom aldri helt taket.

Nå skal jeg for første gang til Anfield. Løvens hule. Fiendens bakgård. Kall det hva du vil. Uansett er det med skrekkblandet fryd.

Riktignok er det – høyst unntaksvis – gode minner å se tilbake på også. I farten kommer jeg på Wayne Rooneys langskudd, John O’Sheas overtidsscoring, Diego Forlan og  Juan Mata sine dobler. United har ikke vunnet på Anfield siden 2016. Nå er det på tide å snu den grusomme trenden.

Men det er noe helt spesielt med disse oppgjørene. Tap er nesten ikke til å leve med. Seier oppleves sjelden som noe annet enn lettelse. Jeg prøver så godt jeg kan å psyke meg opp. Minne meg på hvor langt dette United-laget allerede har kommet under Erik ten Hag.

Minne meg på at bunnivået er høyere enn på så lenge jeg kan huske. At United knapt slipper inn mål med Casemiro, Varane og Martinez. Og at Trent ikke kan forsvare seg, at lufta virker å ha gått litt ut av Liverpool-ballongen og at dette etter hvert så pålitelige Liverpool-laget ikke er fullt så pålitelige lenger.

Så kommer jeg på at det bare er et snaut år siden United fikk juling og tapte 4-0 på Anfield. Men nå er United ti poeng foran. Én av grunnene er seieren mot nettopp Liverpool i august denne sesongen. Hvor galt kan dette egentlig gå? Trenger jeg å bekymre meg så masse?

Samtidig vet jeg jo at absolutt alt kan skje i disse kampene. Lagenes form spiller en minimal rolle. Det kommer til å bli kaos. Nervene er i høyspenn allerede mens jeg sitter ved gate F31 på Gardermoen. Det er fortsatt over ti timer igjen til kamp.

Såvidt meg bekjent er jeg på ingen måte alene om å kjenne på dette ubehaget i forbindelse med akkurat denne kampen. Supporterklubbens Lars Morten Olsen går veldig ofte i skogen med hunden med avslått mobil når United spiller på Anfield. Han orker ofte ikke lidelsen en må gjennom for å se disse kampene.

Han så søndagens kamp, men kom etter kampen med en lovnad om at han skal være i 70-årene før han eventuelt ser en United-kamp på Anfield på TV igjen, et løfte han mener at han skal klare å holde uten problemer selv om han er 62 år nå.

Flere av de ansatte i Supporterklubben nekter til og med å i det hele tatt sette sine føtter i Liverpool by.

«Anfield. Du gidder det, altså?» spurte én før avreise.

«Håper du overlever», skrev en annen.

I 2011 var jeg på Elland Road da United slo Leeds 3-0 i ligacupen. Leeds-fansen gjorde flybevegelser. United-fansen sang om Galatasaray. Det gjensidige hatet var intenst.

Etter kamp ble United-fansen holdt igjen i minst 30 minutter for å unngå bråk. Men hjemmefansen gjemte seg i buskene. På vei ut haglet det med ølflasker før det brøt ut i fullstendig kaos. Politiet pekte først ut retningen for «tryggeste vei hjem» før de like etter kom løpende med batong og ga meg en runde god gammeldags juling.

I 2012 var jeg på Etihad da Robin van Persie avgjorde på overtid. Jeg får gåsehud mens jeg skriver det. Men underveis i kampen kastet city-fansen penger på oss – akkurat som de gjorde mot United-spillerne. Rio Ferdinand ble truffet av en mynt under øyet og begynte å blø. Etter kamp skjøt de fyrverkeri mot oss.

Men nettopp Anfield har jeg altså blitt advart om og mot. Mange ganger. Men hvor ille kan det egentlig bli?

En kompis fortalte for en del år siden at han aldri skulle tilbake. Ikke bare fordi United historisk sett sliter på Anfield.

– De pisser i ølglassene sine og kaster ned på United-fansen, husker jeg han fortalte.

«Litt scouserpiss går vel fint så lenge vi vinner,» forsøker jeg å overbevise meg selv om under nedstigning til Manchester. Sola skinner gjennom skyene og inn i flyet. Alt ligger egentlig til rette for en strålende dag.

Men både før jeg spankulerte om bord på flyet fra Gardermoen og før jeg setter meg ned i taxien som skal frakte meg til Anfield, rekker jeg å spørre meg selv om hvorfor jeg gjør dette. Samtidig minner jeg meg selv på hvor heldig og privilegert jeg er. Uten at det tar bort den ugne magefølelsen som har herjet siden lørdagskvelden. Kan dette bli verre enn Elland Road og Etihad? Virkelig? De sier så. Den som lever får se.

Rivaleriet mellom Liverpool og United handler om langt mer enn bare fotball. Dette er byer som har et anstrengt forhold til hverandre også grunnet politikk og økonomi. Men ved ankomst Anfield drøye 2,5 timer før kamp er det så definitivt stille før stormen.

Sikkerhetsvaktene står klare. I hopetall. Tusenvis av mennesker er allerede på plass lenge før stadionportene åpner seg. Foreløpig er det imidlertid lite eller ingenting som tyder på at det straks er to lag – og supportergrupper – med særdeles lite til overs for hverandre som skal barke sammen.

To timer før avspark åpner borteseksjonen. Liverpool-spillernes inngang er beleiret av skuelystne hjemmefans. Bortesupporterne – på vei inn til stadion – kaster et nervøst blikk mens de nærmest tyr til idrettsgrenen kappgang i det de passerer hjemmefansen på vei inn. For første gang føler jeg meg alt annet enn velkommen.

Før kamp benyttet både Jürgen Klopp og Erik ten Hag sjansen til å be supporterne slutte å synge om tragediene i München, Heysel og Hillsborough. Budskapet var høflig, men tydelig formidlet: Skjerp dere!

Dessverre talte de for døve ører.

Jeg skuer ut over et nærmest tomt Anfield. Enn så lenge er det ingenting som virker fryktinngytende. På indre bane står Owen Hargreaves. Han tar selfie med en Liverpool-fan.

Den ugne magefølelsen har sakte, men sikkert forsvunnet mer og mer. Og når United-spillerne setter i gang med oppvarmingen, melder godfølelsen seg.

Jeg elsker å se United-spillerne varme opp. Ser de tent ut? Er de påskrudd? Flyter det under oppvarmingen? Svaret er ja. Weghorst herjer som joker. Shaw, Bruno, Rashford og Martinez koser seg. De slår knapt en eneste feilpasning i den trange firkanten. De elleve som skal starte er rett og slett fryktelig gode.

Avslutningsdelen går så som så. Weghorst ser giftig ut både med hodet og med føttene. Antonys puslete avslutninger triller stort sett rett i fanget på Heaton. Rashford treffer enten oppe i vinkelen eller fem meter utenfor. Dalot og Shaw prikker det ene innlegget etter det andre på hodene til medspillerne.

På motsatt side varmer Liverpool-spillerne opp. Jürgen Klopp står på midtbanen med hendene på ryggen. Han følger intenst med på United-spillernes oppvarming. Jeg ser på ham og innbiller meg at han lar seg skremme av det han ser.

Om det var fredfullt utenfor stadion ved ankomst og inne på Anfield i stad, har tingenes tilstand så definitivt endret seg nå.

På tribunen hagler plutselig skjellsordene. Obskøne gester vises i fleng. Banneordene er av en slik karakter at 18-årsgrense såvidt holder. Jeg kan føle at jeg nærmest ser hatet i øynene til hjemmesupporterne. Avskyen kan jeg både føle og høre.

Og kampen har fortsatt ikke begynt.

Anfield er en fryktet stadion. Det sies at det er elektisk stemning der. Men hjemmefansen sover før kampstart. Det er helt stille.

Heller ikke lyden av den berømte sangen deres når frem til United-seksjonen. «Where’s your famous atmosphere,» synger United-fansen hånlig.

Enn så lenge er vi stinne av selvtillit. Kampstart nærmer seg. Lite vet vi om hva som faktisk venter oss.

Periodevis henger United i tauene gjennom førsteomgangen. Og temperaturen stiger merkbart både på tribunen og på banen. Så går det bokstavelig talt fra himmel til helvete på bare sekunder. Casemiro-nettsus. Offside. Liverpool-scoring rett før pause.

Igjen dukker spørsmålene opp i eget hode. Hvorfor gidder jeg dette? Og hvor ille kan dette bli? 45 minutter igjen. «God tid til å snu dette,» forsøker jeg å overbevise meg selv om.

Resten av kampen og opplevelsen føles som jeg har mareritt. Jeg håper bare at noen snart skal vekke meg. Men jeg er våken. Dette er virkelig. Men samtidig er det uvirkelig. Uverdig. Surrealistisk.

Jeg skal spare både deg som leser og meg selv for lidelsen med å gi en detaljert oppsummering av et 7-0-tap. Det er meningsløst. Turen til Anfield var bursdagsgave til meg selv. Snakk om teft.

På tribunen prøver United-fansen tappert å skape stemning. Den blir naturligvis dårligere og dårligere, men flammen slukkes aldri helt. Foruten hos de som pakker sakene og får nok på 3-0, 4-0, 5-0 og 6-0.

På vei ut fra stadion gir både politi og vakter forsiktige nikk i ren sympati. Det virker nesten som om Liverpool-fansen også synes synd på oss. Nei takk.

En av mine nærmeste kompiser sender melding og skriver «skal starte spleiseaksjon for å få deg inn på Anfield hver match». Akkurat passe hovent. Jeg vet fortsatt ikke om jeg skal le eller gråte.

Så åpner himlens sluser seg. Det bøtter ned. Selvsagt.

Kollega Bjarte og jeg finner etter hvert en taxi i regnskuren. Sjåføren er selvsagt Liverpool-fan og svært snakkesalig. Bjarte tar praten og en for laget.

Jeg melder meg ut og minnes det siste rådet kollega Eivind ga meg før avreise var: Husk pass.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg glemte det.

«Hvor ille kan det egentlig bli,» spurte jeg meg selv både underveis på reisen og fremme på Anfield. Nå har jeg svaret.

Noen ting gjennomfører man bare én gang i livet. Å reise til Anfield er en slik ting.