Om bortekamper på Anfield

Oli Winton er komité-medlem i MUST, den uavhengige supporterorganisasjonen Manchester United Supporters’ Trust.
Han reiser til de fleste hjemme- og bortekamper og har en sivil jobb som politisk konsulent. Han har kjennskap til mye av det som foregår i United, og vil i denne spalten spesielt skrive om supporter-/klubb-relasjoner og billettspørsmål.

Om bortekamper på Anfield

Av: Oli Winton

Oversatt av: Steinar Madsen

Det er ikke bare bare å dra til Anfield. Borteseksjonen er gammel og trang, og det lave taket fører til svært begrenset utsikt fra de bakerste radene. Det er også lavt under taket og trangt om plassen på veien for å komme seg til plassene våre.
Og, fra begge sider og over oss, blir vi behandlet av Liverpool-fansen med samme forakt som vi behandler dem.

Årevis med stammekultur og oppbygget hat får sitt utløp når United møter Liverpool. Ofte gir det seg også langt vemmeligere utslag enn det som vanligvis er tilfellet mellom fans som følger hver sine klubber.

UNITED! UNITED!

Før avspark må United-fansen utstå et høyttaleranlegg som, overdrevent høylydt, blåser ørene våre fulle med Anfield-versjonen av «You’ll Never Walk Alone».
Mens bortefansen venter på at lidelsene skal ta slutt, forsøker de å drukne lyden så godt som det lar seg gjøre med taktfaste rop på «UNITED!, UNITED!».
Samtidig samles gjerne hjemmelagets spillere i en patetisk klynge ute på banen. Hva de enn sier til hverandre der og da kunne de like gjerne ha sagt i garderoben. Alt er utelukkende for skuespillets skyld.

Deretter utspiller kampen seg, og det i enten den ene eller andre retning. Av og til vinner vi, noe som gir den beste følelsen fotballen kan by på, mens det andre ganger ender med et heller kjedelig uavgjortresultat — som i fjor — og slettes raskt fra minnet. Det jeg derimot aldri glemmer, er nederlagene.

Når du har tapt på Anfield kan du ikke bare dra  hjem. Du blir holdt tilbake inne på stadion, mens Liverpool-fans står igjen og feirer.
Mens dette pågår får vi ikke lov til å gå på toalettet, og heller ikke vite hvor lenge vi må bli værende. Og, dess lenger vi må vente, dess lenger tid tar det for hjemmefansen å forlate arenaen.

Når vi til slutt slippes ut, aner vi ikke hvor mange som står og venter for å håne oss. Mens politiet har som mål å eskortere United-fans halvannen kilometer til busser som skal frakte folk til jernbanestasjonen, stikker de av oss som kjører selv, diskret avgårde i motsatt retning.

En tur til Anfield er alt annet enn hyggelig. Det er ikke morsomt i det hele tatt. Allikevel kan det bli årets beste dag.
Er scenen satt for et seiersmål av Lukaku? Kanskje, kanskje ikke; men la oss i det minste håpe at den innelåste tilværelsen på Anfield Lower etter kampen blir fylt med jubel og sang.