Mathias Haugaasen (34) er en norsk fotballtrener og har jobbet i norsk toppfotball siden 2004. Han har tidligere drevet med analyse både for Vålerenga og aldersbestemte norske landslag. Til daglig er han å finne på Norges idrettshøgskole hvor han jobber som stipendiat på spillerutvikling i fotball, samtidig som han er med og trener 2. divisjonslaget Grorud. Han er en livslang United-fan og har besøkt noen av de fremste akademiene i verden gjennom sine studier – deriblant Uniteds treningsanlegg på Carrington ved flere anledninger.
Av: Mathias Haugaasen
Slike kamper som på onsdag er alltid vanskelige å sette i en større kontekst – både fordi det er et rivalmøte i en cupkamp, men også fordi det er såpass mange utskiftninger at det er vanskelig å trekke ut punkter som kan relateres til tidligere eller kommende kamper.
Det er uansett interessant å se hvordan nettopp disse utskiftningene til United setter sitt preg på laget og kampen. Det var en nykomponert backrekke som bar preg av å ikke ha mye spilletid sammen. Spesielt synlig blir dette i mangelen av bakromskontroll hvor enkelte spillere velger å falle av mens resten av leddet blir stående høyere – da særlig i første omgang.
Det er ganske tydelig gjennom kampen at Smalling og Evans, på samme måte som Vidic og Ferdinand, prioriterer å ligge mer sentralt ved situasjoner i og rundt egen boks. Bortsett fra et par situasjoner i første omgang, så lar de seg sjelden friste til å dras ut og vekk fra det farligste området foran eget mål. Som jeg har nevnt tidligere så ser dette ut til å være en bevisst endring fra i fjor, hvor stopperne til United ofte ble dratt ut og vekk fra egen boks gjennom å følge bredere bakromsbevegelser. All kreditt til Smalling og Evans som ikke ofte lar seg friste til dette til tross for at de møter et svært bevegelig spisspar. Dette er mye av grunnen til at United holder stand kampen igjennom. Spesielt Evans kunne lett latt seg dratt bredere for å demme opp for en posisjonelt svak Büttner i denne kampen. Gevinsten er en bedre kontroll på rom og motspillere foran eget mål, noe som ofte synes i de innleggssituasjonene Liverpool har.
Altfor ofte i løpet av kampen ser vi en Büttner som sliter defensivt – både posisjonelt og tempomessig ift. å lese situasjoner som er i ferd med å oppstå, raskt nok. Fordi Evans stort sett prioriterer å ligge sentralt, tvinger dette Kagawa/Nani lavere i banen og samtidig Giggs/Jones bredere for å kontrollere områdene rundt Uniteds venstre back. Dette gjør at Liverpool, som ønsket å bygge overtall inne sentralt gjennom sine to sentrale midtbanespillere, en ekstrem innoverkant i Moses og én av spissene som senker seg lavere i banen, får mye av dette gratis i perioder hvor United tvinges lavere.
Offensivt så tilfører Kagawa og Nani en litt annen dimensjon som vi ikke har sett så mye siden sesonginnledningen. Begge to liker å bevege seg innover i banen, og vi så tidlig i kampen gevinsten med at enten den ene eller begge to posisjonerte seg sammen med Rooney sentralt i mellomrommet. I tillegg gjorde bakromsbevegelsene til Hernandez at Liverpools bakre ledd falt av og åpnet mer mellomrom, som igjen ga mer plass til Rooney og Kagawa/Nani. Dette la grunnlaget for en rekke gunstige situasjoner med rettvendt ballfører i mellomrommet uten at det ga noen særlig gevinst i form av store sjanser.
Paradoksalt nok så er det de samme bevegelsene som skaper disse gode mellomromssituasjonene, som også er noe av grunnen til at United ikke klarer å utnytte dem videre. Med både Nani og Kagawa som liker å gå innover så blir bakromsbevegelsene ofte for få eller for smale til at de skaper noe særlig ubalanse bak hos Liverpool. I tillegg gjør den første bakromsbevegelsen til Hernandez at han som regel blir liggende for bredt til å settes opp for reelle sjanser i fase to. Dette gjør at United er avhengig av bredere alternativer i Rafael/Büttner for så å bearbeide situasjonene på nytt. Det var gledelig å se at United i mindre grad ble fristet til å slå innleggene fra disse brede alternativene, så tidlig som de har gjort tidligere – også mot Liverpool. Det var mye større variasjon i spill fra side til side kombinert med flere samtidige bevegelser enn vi har sett i store deler av kampene til nå. De gangene United velger å gå for innleggene så er det også mye bedre forutsetninger inne i boksen enn tidligere.
Det er verdt å legge merke til de svært tydelige fasene som oppstår i kampen. United med god kontroll innledningsvis med mye spill på Liverpools halvdel. Deretter er det en fase som veksler litt frem og tilbake før Liverpool har en 10 minutters periode hvor de stort sett spiller på Uniteds halvdel. Liverpool har også tilsvarende periode i andre omgang, fra ca. 68 minutter og 10-12 minutter utover, men denne er langt mer oppstykket og sporadisk enn den vedvarende fasen fra første omgang. Forklaringene for hvorfor fasene kommer og hvilke grep de ulike lagene gjør for å endre eller opprettholde disse fasene er komplekse, så jeg skal ikke begi meg inn på disse nå. Jeg oppfordrer heller til å forsøke å legge merke til disse tingene, og så kan jeg komme tilbake med mer om dette ved en senere anledning.
Som nevnt så er det vanskelig å sette dette i relasjon til hva som kommer til å skje videre av spilletid og komponering av lag. En slik kamp har uansett gitt flere spillere verdifull kamptrening som gjør at Moyes vil ha mange strenger å spille på i laguttakene fremover. Forhåpentligvis gjør dette at den rulleringsfilosofien som klubben har lyktes med tidligere ikke går utover det solide kollektive fundamentet, hvor man istedenfor å savne det som mangler ved å skifte ut en spiller heller ser et kollektiv som løfter frem kvalitetene til de spillerne som kommer inn.
