På fest med: Hele laget

United.no ønsker å høre mer fra dere supportere.

Vi vet at mange av dere har herlige historier – og ofte også bilder – av møter med både United-spillere og managere – fra gamle tider og nyere tider. Vi ønsker å høre om det, og tror dette vil være godt lesestoff for alle United-fans.

Derfor håper vi at du kan sende oss et bilde av ditt møte med en United-personlighet, og også fortelle hvordan det var.

Du kan sende mail til [email protected] for å bidra med din historie.

Min beste dag som United-supporter

Av: Lisa Gil

Nå tenker du kanskje at jeg skal fortelle om den gangen vi vann 8-2 mot Arsenal, da vi tok The Treble i 99, et av Scholes (my all time favourite) sine fantastiske mål, min første tur over, eller en annen av mange fantastiske United øyeblikk som finnes. Da tok du feil. Min beste dag var derimot da Chelsea vann 1-0 helt på tampen av kampen, på Old Trafford Mai 2012. Da David Luis lå på bakken og flirte til Unitedfansen, samtidig som en noe fortumlet Rafael får det røde kortet og blir sendt i garderoben rett før slutt. Da sto hele Old Trafford å ropte i kor, og ansiktene var like røde som trøyene vi hadde på oss. Den kampen.

La meg forklare..

Snaue 2 uker før Chelsea kampen skulle gå, begynte det nok en gang å klø i fingrene mine. Alle dere som har vært på Old Trafford før, vet akkurat hva jeg mener. Savnet etter å stå blant flere tusen av supportere, og heie opp noe av det kjæreste dere alle har til felles. Manchester United.

Flere tusen fremmede mennesker sammen. Men i 90 minutter står dere sammen som en familie – ikke som fremmede. Den følelsen.

Men tilbake til historien min..
Den kløen i fingrene hadde ikke tenkt å gi seg. Så det måtte bare bli tur.

Med meg hadde jeg venninna mi Kari. Ihuga Ålesund supporter (hun har en bror som spiller der), mens Premier League var hun ikke så veldig opptatt av. Men entusiasmen min om både Manchester United og turene mine til Manchester, gjorde det at hun ikke trengte tenke seg om et sekund. Fotball, fest og shopping er aldri feil. Så vi booka fly og hotell med en gang.

Stemningen før reise var på topp, og jeg husker jeg sa til venninna mi; ”Vet ikke hva den helgen vil bringe, men jeg vet den blir fantastisk”.

Og ja, jeg hadde rett.

Fra før hadde jeg blitt kjent med en av United spillernes bror (velger å holde navnet anonymt).

Da jeg fortalte at vi skulle reise til Manchester, avtalte vi å møtes.

Dagen før United kampen, tok han og en kamerat av han, Kari og meg ut på nattklubber. «Panacea» og «Circle». To klubber vi likte meget godt, og som vi absolutt kan anbefale. Kvelden var fullkommen, men på vei hjem i taxi satt vi med et enda større smil om munnen.

Guttene hadde nemlig fortalt oss, at dersom Manchester United vann morgendagens kamp mot Chelsea, skulle noen av spillerene en tur på Panacea etterpå. De hadde såklart et par VIP bord der, og dersom vi hadde lyst, kunne vi bli med guttene og spillerne og sitte hos deres bord. (Dersom vi hadde lyst.. høres fortsatt vanvittig ut)

Navnene «Van Persie», «Dea Gea», «Buttner» og «Kagawa», ble nevnt, og det hele ble bare absurd i hodet mitt. Så lyst, det hadde vi.

At jeg i det hele tatt fikk sove den natta, skjønner jeg fortsatt ikke.

Kampdag.
To stk jenter setter seg inn i taxien. Den ene forventningsfull fordi hun ikke vet helt hva som venter hun, og den andre fordi hun håper United vinner slik de har gjort hver gang hun har vært der tidligere. Taxituren føltes ut som evigheter.

Etter mitt obligatorisk skjerf kjøp utenfor stadioen, tenkte vi oss en tur innom Megastoren. Så langt kom vi ikke, for isteden ble vi stoppet av MUTV. De hadde intervjuet gutter hele dagen. Men nå ville de ha noen jenters mening. «Hvem synes dere er årets spiller?» Etter å ha litt nervøst nærmest stammet frem «Van Persie» og «Carrick» og komt med begrunnelsene våres, var klokka blitt såpass at vi kunne gå inn på stadion.

Stretford End. Får gåsehud bare av å si det/skrive det. Heldige meg hadde hatt plass der tidligere på året også, takket være en kompis i Stavanger med sesongkort (Takk Stian!). Glad og forventningsfull gikk vi opp til de samme plassene jeg hadde hatt sist. Fantastisk utsikt! Og fantastisk stemning. Akkurat slik det alltid er.

Litt etter litt ble stadion fylt med både nervøse og selvsikre fans.

Jeg tenkte litt på kvelden som var i vente dersom United skulle vinne denne kampen. Men slo tanken fort fra meg. Her kunne alt skje, og det var kampen som var viktig, ikke det som kanskje ventet oss etterpå. Det ville bare vært en bonus.

Betryggende var det selvsagt at United allerede var sikret førsteplassen i årets PL og at trofêet bare ventet på å bli kysset og klemt på av mesterne.

Men likevel var det Chelsea vi skulle spille mot. Derfor var det snakk om stolthet og ære i denne kampen.

90 minutter + tillegg.
Kampen slutt. Tap. 0-1? 0-1?! Hva i all verden hadde vi nettopp vært vitne til? All forventningen som tidligere hadde preget både spillere og alle på tribunen, var blåst vekk gjennom fløyta til dommeren.
Minutter før slutt satt vi alle å bet negler og ba en stille bønn om at United skulle score helt på slutten, slik de har gjort så mange ganger før. Isteden skulle vi se vår lille kriger Rafael gå av banen med rødt kort, og en blåkledd Mata score kampens eneste mål. Tapet var et faktum. Og alt vi kunne gjøre var å måpe tomt ut i luften.

I en stor klynge gikk vi alle sammen ned trappene, og ut av OT. De fleste var stille. Noen bannet. Alle var skuffet.

Siden taxiene og bussene ble fort fulle, bestemte venninna mi og jeg oss for å gå tilbake til byen. Ingen av oss sa stort. Nå ville vi bare komme oss til hotellrommet, og være skuffet alene.

Så ringte telefonen min. Det var guttene. De hadde jo også vært på kampen, og var selvsagt like skuffet som oss.

Mat må man jo likevel ha, så vi avtalte å møtes på «Sapporo Teppanyaki» rundt 2100.

Vi gikk tilbake til hotellrommet og surmulte litt før vi stelte oss, og var deretter klare igjen. Mens vi ventet på at klokka skulle nærme seg 21, snakket vi litt om kampen. Vi snakket også om møtet vi ville fått med noen av spillerne dersom vi hadde vunnet kampen, men innså at det kom nok neppe til å skje nå..

Kl 2230.
Etter en fantastisk middag på «Sapporo Teppanyaki» (anbefales på det høyeste), sto vi 4 utenfor og ventet på taxi. Vi skulle på «Panacea» likevel, fordi de hadde fortsatt bordene sine. Guttene sa ingenting om spillerene, så den tanken slo jeg ifra meg.

Men hele taxituren dit kriblet det likevel i magen. Håpet om at der kanskje var hvertfall 1 spiller lurte i tankene mine.

Endelig var vi fremme. Flotte biler sto på rad og rekke utenfor klubben. Damer i rådyre sko og flotte kjoler sto i kø i en lang rekke utenfor døra. Mannfolkene var stilig kledd. Noen i dress, andre litt mer casuall.

Femten minutter senere kom enda en fancy bil. En Audi R8 V8 ble jeg fortalt (har jo ikke peiling på biler selv). Det var broren.

Like bak han gikk Kagawa. Og de gikk mot oss. Jeg kunne kjenne knærna mine bli ustø, og mest av alt ville jeg springe og gjemme meg bak en av bilene.

Men istedenfor tok jeg frem den klamme, skjelvende hånda mi, og jeg kunne høre meg selv si; «I’m Lisa, nice to meet you.»

Så sa de at vi skulle følge etter dem, og jeg ble bekymret for om bena mine skulle klare å bære meg. Vi gikk forbi den meterlange køen av flotte folk. ”They’re with us” hørte jeg broren si til vaktene, og med det fulgte vi ham rett inn.

Deretter var vår neste instruks klar: “give your jackets till that lady, she will take care of them for you”. Han pekte på den blonde unge jenta som jobbet i garderoben. Hun smilte mot oss. “And then we’ll go downstairs. Van Persie is already here.”

Og da våknet jeg og skjønnte at alt bare var en drøm..

Neida! Men jeg måtte knipe meg i armen for å være sikker på at dette skjedde.

“Hørte du hva han nettopp sa?!!! HØRTE DU DET??” kviskret jeg noe skremt inn i øret til Kari, idet jeg gir fra meg jakka mi til damen i garderoba. Hun lo og nikket.

Jeg var så forvirret av meg selv. En del av meg ville ned til bordet, en annen del ville bare snu i trappa og ta taxi rett hjem til hotellet.

Kari  kunne lese tankene mine og sa; «Slapp av du, dette går så fint så.»

Vi var komt ned trappa, og det var folk overalt. Det var temakveld, «Willie Wonka og sjokoladefabrikken». Hele klubben så helt annerledes ut enn kvelden før. Det så ut som en stor godteributikk. En classy en, selvsagt.
Vi fulgte «Kagawa» og guttene lenger inn i lokalet, og kom plutselig til en del der det var noen sikkerhetsvakter som holdt folk litt borte. Jeg skjønte med en gang hvorfor, og 2 skritt lenger inn fikk jeg beviset.
Det første jeg ser er «Ferdinand», «Rafael» og «Anderson» ved det ene bordet. Så legger jeg merke til at det er 2 bord, og begge to er fulle av United spillere. Jeg møter blikket til «Van Persie» og han gir oss alle sitt største smil. Wow.

Etter at vaktene fikk beskjed om at vi var med dem, fikk jeg beskjed om at jeg skulle gå å sette meg. Men bena sluttet å virke, og jeg skulle virkelig ønske jeg ikke sto fremst og derfor måtte gå først til bordet. «Gå nå og sett deg» sa Kari med et smil. «Go sit down Lisa» sa guttene like etter. Jeg ser bort til bordet, og der står Rafael midt oppi sofaen og ser ikke at vi har tenkt å sette oss der.

«So tell Rafael to sit down» svarte guttene.

Skulle JEG fortelle Rafael, en av mine største idol om å sette seg? Galskap! Dessuten var bena mine fortsatt limt fast i gulvet, så vi kunne like godt bli stående tenkte jeg.

Men så fikk jeg et dytt i ryggen av Kari, og før jeg visste ordet av det, satt jeg borti sofaen, og så rett opp i ansiktet til Rafael som nå sto rett ved siden av meg i sofaen og smilte ned til oss. Jeg ser rundt meg. Og overalt hvor jeg ser er det United spillere. Vaktene passer på. Damer står et stykke bortenfor bordene og ønsker seg bort.

Men vaktene har kontroll.

Og der sitter vi. Jeg og venninna mi. To jenter fra bygda på Vestlandet i Norge. Galskap. Jeg smiler. Dette er ingen drøm. Dette er virkelig. Først sitter jeg lenge og bare prøver å la alt synke inn. Aldri hadde jeg trodd jeg noen gang skulle sitte blant alle mine idol.

Ved siden av meg sitter Kari og prater vennlig med Anders Lindegard.

Jeg må le. For en fantastisk kveld! Og fortsatt var kvelden ung.

Flere timer går, og vi sitter midt mellom alle spillerne og prater litt med de, og ellers bare nyter øyeblikket og håper det aldri tar slutt. De er alle allerede Champions, og de er helt på slutten av sesongen. Ellers hadde de nok ikke vært på byen etter tapet.

Så drar noen av spillerne hjem. Etterhvert stopper musikken, og lyset blir skrudd på. Vi ser folk dra, og tenker at nå må vel alle dra.

Kari finner ikke jakka si. Plutselig oppdager vi at skøyeren «Anderson» danser noen sambalignende moves på sofaen, oppå jakka hennes. Selvsagt bare ler vi av situasjonen, og jeg fleiper til venninna mi om at nå kan hun aldri vaske den jakka. Hun henter jakka si og vi går mot utgangen. Men der får vi beskjed om at vi ikke skal gå. Vi får beskjed om at siden vi var med spillerne, var også vi VIP, og for VIP skulle det være åpent lenger.
Lykkelige snudde vi, og gikk inn i lokalet igjen. Nå hadde vi hele klubben for oss selv. Musikken starter igjen.

Nå var det ikke mange folk der lenger. Noen Unitedspillere, oss, og noen andre som var VIP, men som vi ikke har sett før. Nå trengte vi ikke sitte bare ved bordet, for nå var hele lokalet vårt.

Men etter 1 times tid, måtte venninna mi og jeg dra, for noen få timer senere skulle dessverre flyet vårt dra hjem til Norge. Motvillige tok vi farvel, og satt oss i taxien.

Så var det rett på hotellrommet, pakke, dusje, sove en halvtime og dra til flyplassen.

Hadde det vært en vanlig kveld ute på byn hjemme, hadde jeg vært altfor utslitt til noe reise. Men nå var jeg i lykkerus, satt på min egen sky og svevde. Der sitter jeg enda! Det var en helt fantastisk kveld, til tross for en forferdelig kamp på starten av dagen.

7 timer sammen med Manchester’s finest, de som jeg ser hver helg på tv’en min milevis unna. At noe noen gang skal kunne toppe denne kvelden, tviler jeg kommer til å skje.
Så minnene lever med meg så lenge jeg lever!

Og jeg kommer stolt til å fortelle alle mine United barn og barnebarn om den i framtida.

Det nesten gøyeste med hele opplevelsen, var å se at mange av United spillerne var NØYAKTIG slik jeg tenkte de kom til å være. Akkurat slik som jeg har fått inntrykk av at de er, bare ved å se de spille fotball. Jeg har alltid vært stolt av å være en red devil, og om mulig ble jeg enda stoltere etter å ha møtt en så fantastisk gjeng med gode personligheter!

PS: Skulle gjerne knipsa en hau med bilder, men det kunne vi ikke. Klarte likevel å lure til meg et bilde av meg og Kari, med Rafael helt på slutten.