«Det eneste de ikke kan ta fra meg er kjærligheten til klubben»

Av: Harald Harestad

Sesongen 21/22 var over for min del etter kampen mot Norwich.

Da bortelaget utlignet til 2-2 og TV-kontrollen føyk i veggen var det ferdig. Dette laget her er, for å si det mildt, ikke noe å samle på.

Selv da Ronaldo dunket inn sitt andre hattrick for sesongen til øredøvende jubel fra Stretford End, var farsen komplett.

Et lag som aldri gir seg? Kanskje et lag som aldri gir seg når det passer dem spør du meg.

Ja, det er en fin historie, det med at United alltid kommer tilbake; rettferdigheten skjer fyllest, «Comeback Kings», Fergie Time og så videre. The United Way og Busby Babes. And Solskjaer has won it!

Det vi alle drømte om på et tidspunkt var vel at det siste sitatet kunne endres til «And Solskjaer has done it!» At Ole Gunnar skulle stå igjen med et seriemesterskap på tross av alle utfordringer med hvordan United styres som klubb. En klubblegende var det som skulle til, for vi vet best hvordan det gjøres i vår egen klubb.

Vekk med kortsiktige løsninger som Mourinho og LvG, her feies det for egen dør! Takk, men nei takk!

Det er en glimrende historie. En type historie som blir om til fengslende dokumentarer i sju deler på Netflix eller kanskje en fullengder på kino og utallige biografier fra de som var der, som opplevde alt som oppleves kunne bak kulissene. Hadde det bare ikke vært en fantasi eller save på Football Manager.

Én bråbrems, noe hyling i dekkene og røyk fra under panseret senere står vi med 0-9 mot Liverpool over to kamper, et splittet lag uten fremtid, en manager som noen måneder senere skulle over i en helt annen rolle, en ny manager i Nederland som lurer på om hva i he***** han har sagt ja til.

Vi som fans har villig latt oss splitte i grupperinger som skylder på forskjellige spillere, managere og faktorer.

For noen er det Ronaldo som bør være frelseren som laget bygges rundt og Pogba må få lov til å være seg selv slik at han kan levere slik «vi alle vet han egentlig kan».

Andre skylder på Maguire og andre på Fred, Lingard og Lindelöf.

Altså, hvem er det som ikke har fått skylden? Det er vel i det absolutte mørket at stjernene skinner klarest?

Det går litt sport i smerte også, tenker jeg.

Hvilke ord og adjektiv kan Keane og Neville bruke denne gangen? På hvor mange forskjellige måter kan dette laget dras ned i sølen?

Dette funderte jeg litt på da Salah satte 4-0 og tårene ble om til latter.

Fra en helgerunde med perfekte resultater i alle retninger og tidenes mulighet til å sende en ordentlig beskjed til tvilere, hatere, og ja, desillusjonerte supportere om at vi aldri gir oss, til en kamp hvor halve laget er ute og kampen på forhånd allerede er tapt.

Ralf Rangnick sa for litt siden at det ikke var mer en to eller tre overgangsvinduer som skulle til før vi var oppe der med Liverpool. Dette har nå blitt til seks år og ti spillere ut og ti spillere inn.

En total overhaling som nok kommer til å koste det Moyes, Mourinho, van Gaal og Solskjær brukte på spillerkjøp til sammen.

Matic har allerede takket for seg. Martial blir vi nok ikke kvitt så lett som noen kanskje kunne ha tenkt seg, men har for å si det mildt, en høyst usikker fremtid i klubben.

Pogba ventet til sesongen var ferdig før han dro. Det samme med Mata og Lingard. Cavani er ferdig.

Henderson er vel ikke interessert i enda en sesong på benken. Bailly og Lindelöf er vel usikre i den grad Maguire/Varane i toppform er på papiret et sterkere stopperpar? Jones er vel også ferdig?

Hva skjer med Fred? Pereira?

Hvis alle disse i tillegg forsvinner så har vi: de Gea, Wan Bissaka, Dalot, Shaw, Telles, Maguire, Varane, McTominay, Rashford, Elanga, Ronaldo, Fernandes og Sancho.

Så har vi spillere på utlån/akademitalenter i: Williams, Garner, Tuanzebe, Pellistri, Amad, Chong, Shoretire, Mengi, Garnacho, Van de Beek, Hannibal og Garnacho.

Hva synes vi om denne troppen? Manglende bredde? Få stjerner?

I utgangspunktet syns jeg selv at det er litt deilig med et soleklart førstelag.

De Gea – Wan Bissaka, Maguire, Varane, Shaw – McTominay, Van de Beek, Fernandes – Sancho, Ronaldo, Rashford. Spill disse i 4-3-3 eller 4-2-3-1.

Så kommer første problem: benken.

Ikke mye å sette inn der som er bankers og som vi vet kan løfte laget, snu kampen eller utgjøre en forskjell.

Vi håper det, men vi vet ikke.

Til det har det vært for mange spillere i veien og som hever for høy lønn til å ikke bli brukt. Stolthetsprosjekter.

Dalot og Telles er fine alternativer på backene men jeg ser ikke dem som de to som skal være våre nummer to og nummer tre; de neste Neville, Rafael eller Evra, Irwin. Men, de er gode å ha i tillegg til Williams som får gå gradene hvis han har det som skal til.

Nå skal jeg ikke påstå at dette laget er en garanti for noe som helst, men noe vi ikke har prøvd enda er å la ungguttene få ansvaret.

Play the kids, sink or swim.

I skrivende stund er det en plan jeg i det minste blir gira av. Hvem tar steget?

Kan Garner komme inn fra benk og styre midtbanen ved siden av Van de Beek eller McTominay? Er Garnacho god nok konkurranse for Rashford/Sancho/Fernandes?

Sannsynligvis er det for tidlig, men jeg blir mer engasjert og nysgjerrig på å følge med på den utviklingen enn hvilken utgave av Pogba vi får se.

Nå som vår nye historie skal skrives, nok en gang, hvilken av de foreløpige ukjente spillerne blir de nye heltene? Slik Rashford og Lingard en gang var.

Èn ting som kan tale for denne fremgangsmetoden er Elanga som i flere kamper nå har vist vilje, guts, energi og ikke minst en glede over å få spille med drakten vi alle er så glade i.

Hannibal fikk også skryt for sine ville minutter mot Liverpool.

Og ja, selv om kampen var smertefull, så var det deilig å se overtenning, litt faenskap og aggresjon mot det som for mange er vår argeste konkurrent. Det bør aldri føles godt å lede mot United. Da bør man kjenne at det svir i hver eneste takling.

Så er det Ten Hag da.

Nå kobles vi til en masse «Ajax-spillere».

Med utgangspunktet i førstelaget ovenfor; hvem skal inn? Hva trenger vi? En spiss til? Ja takk, gjerne! Hvem da? Nei, hvem er gira på Europa League? Conference League? Richarlison kanskje? Antony? Vi kunne se langt etter Kane, Haaland, Mbappe, men det har vi visst lenge. Vi er ikke i toppen enda og en konsekvens av det er at superstjernene heller ikke er så gira på å være med på den aller tyngste oppussingsjobben i toppfotball.

Det har blitt sagt før og vi må si det igjen. Nå handler alt om fremtiden.

Vi må gi Ten Hag TID til å bygge dette laget og klubben opp igjen. Og nei, Glazers vil fremdeles ikke ta til takke med en femteplass eller to troféløse sesonger, selv om vi ikke har vunnet noen ting siden 2017.

Frykten for fiasko er ikke lengre det skumleste med managerbytter. Det er for meg forventingen om at det ikke skal funke.

For vi har ikke stått i dårlige perioder særlig lenge. Vi har dratt i bremsen med samtlige etter Ferguson. Noen var jeg helt enig i og andre syns jeg synd på.

Vi vet, eller burde i hvert fall skjønne som supportere, at Ten Hag har blitt lovet nøyaktig det samme som de andre som har forsøkt seg; tid, penger og andre ressurser.

Vi er nødt til å forstå at Glazers bestemmer seg om veien videre lang tid før manageren vet hva som skjer til et hvert tidspunkt.

Moyes trodde han skulle få tid til å sikre seg Toni Kroos og legge plan for sin andre sesong og han fikk fyken.

LvG trodde FA-cupen var nok til å holde planen om tre sesonger med ham og så Ryan Giggs i live; han fikk fyken.

Mourinho gidder jeg ikke bruke tid på. Glad han er vekk.

Solskjær trodde nok han skulle få tid til å luke ut problemene og sørge for at kulturen og DNA´et fikk en skikkelig overhaling; han fikk fyken.

Det er lettere å se for seg at Ten Hag får sparken etter to, tre sesonger enn at vi står igjen med ligatitler og troféer i Europa.

Det håpet har eierne knust.

Det eneste de ikke kan ta fra meg er kjærligheten til klubben.

Jeg ser hver eneste kamp, hvert eneste feilskjær og tar i mot hvert eneste slag i trynet som rivalene våre gir oss uansett om de heter City, Liverpool, Chelsea eller Arsenal.

De kan aldri ta fra meg gleden over et nytt akademiprodukt som entrer gresset på Old Trafford uansett om stillingen er 0-4 i sekken eller 1-0 rett vei.

Jeg jubler hemningsløst for hver en takling og scoring og trenger ikke verdensstjerner eller de heteste talentene.

Det eneste jeg krever er innsats, glød og lidenskap i retur. Da spiller det ingen rolle om du heter Paul Pogba eller James Garner. Du spiller på mitt lag og vi er begge United.

Du har min kjærlighet for alltid. Glory, glory, Ten Hag. Jeg heier på deg.