Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.
Christoffer skriver om hvorfor dette vinduet kanskje ble som det ble, etter at det er blitt rapportert at styret satte foten ned for noen av Mourinhos ønsker, men samtidig gjerne ville betalt dyrt for et par andre mann.
Spilleroverganger; realiteter og utfordringer
Av: Christoffer Dybwad Elseth
Annonse
Så er overgangsvinduet over. Et vindu som har gitt oss Fred og Alexis Sanchez (la oss regne han som ny), samt en fremtidig utfordrer på backplass. Manchester United har forsterket laget med én, kanskje to verdensklassespillere, men fortsatt er det åpenbare svakheter i dagens spillerstall.
Man trenger ikke være fotballfaglig sterk for å se hvor skoen trykker mest; i forsvar.
Vi slipper ikke inn mange mål, men vi har et forsvar resten av laget er så utrygge på, at det defensive ansvaret på våre midtbanespillere blir så stort at det går kraftig ut over det offensive bidraget.
1-2 sidebacker, midtbane og høyre ving/angrep har vært de åpenbare målene for dette vinduet, og kun én av posisjonene er fylt opp (Fred).
Young er for dårlig defensivt, Valencia er for dårlig offensivt, Jones og Smalling har ikke ferdigheter som er gode nok til å spille for Manchester United, mens Bailly og Lindelöf trenger en sjef ved siden av seg for å prestere godt nok. Når det gjelder høyre ving/angrep virker det ikke som om vi har spillere som ønsker å spille der.
Jeg tror vi, med stor grad av sikkerhet, kan si at det var spillere i disse posisjonene som stod på listen Ed Woodward fikk overlevert i god tid før sommeren. Listen ble helt sikkert overlevert i mer enn god nok tid til at klubben skulle kunne sikre spillere som var gode nok til å løfte laget til et nivå hvor man skulle kunne kjempe om å vinne alle turneringer man deltar i (så mye ferdighet er det i dette laget at det ikke er mye som skal til for å komme opp til det aller øverste nivået i internasjonal fotball).
Så hvorfor kom det ikke flere spillere inn porten på Old Trafford?
Manchester United sier de var villige til å bruke store penger, men de rette spillerne var ikke tilgjengelig for en pris klubben ønsket å betale. Hva ligger egentlig i den uttalelsen?
Annonse
For å forstå uttalelsen må man prøve å forstå hvordan et businesscase for å kjøpe en spiller ser ut. Hva må vurderes? Hvilke vurderinger gjør manageren og hvilke vurderinger gjør styret?
Er spilleren god nok (manager)
Vil spilleren utfylle/løfte de spillerne som allerede er i troppen (manager)
Hvor mye er vi villig til å betale (styret)
De to første punktene krever inngående kjennskap til spillermarkedet og egen tropp. Her er det ingen som er mer skikket til å gjøre en vurdering enn det sportslige apparatet i klubben, og uansett hvor mye vi som supportere måtte mene at vi har innsikt i dette, så har vi et lang dårligere utgangspunkt for å vurdere dette enn klubbens sportslige apparat.
La oss så anta at det sportslige apparatet ønsker en midtstopper.
To aktuelle kandidater er presentert for styret, og det skal tas en beslutning om hvem man skal gå for, og hvor mye man er villig til å betale. Spillernes klubb er steintøffe forhandlere, og kjent for å stå på sine krav. Ferdighetsmessig antas de to å være omtrent jevngode, men manageren foretrekker Spiller 1, da han har mer erfaring.
Spiller 1 er 29 år, kommer fra et relativt lite land, markedspotensialet er begrenset (klubben har allerede en god standing i verdensdelen og spilleren er ingen verdensstjerne) og videresalgspotensialet er omtrent null.
Spiller 2 er 23 år, kommer fra et relativt stor land, markedspotensialet er stort (klubben er desperate etter å ta større markedsandel i verdensdelen og spilleren er et idol for mange unge) og videresalgspotensialet er stort (hvis man kommer i en posisjon hvor man må selge).
For 25 år siden ville klubben kjøpt den spilleren som med størst sannsynlighet ville kunne bidra til å levere sportslig suksess for laget, noe man også kan håpe ville skjedd i dag. Det er nærliggende å tro at man vil forsøke å kjøpe spiller 1 først, da han er managerens førsteprioritet.
Men; det store spørsmålet er hva man er villig til å betale for de to. Hvordan gjøres beregningene som ligger til grunn for den pengesummen man tar med seg inn i forhandlingene med selgende klubb? Jeg vet ikke, men jeg tror situasjonen ikke er langt unna den jeg beskriver under når businesscaset for spilleren skrives (brøken er selvsagt ikke presis, men prinsippene blir de samme):
Annonse
Ferdigheter/erfaring: 30%
Sportslig suksess: 10%
Kommersielt potensiale: 50%
Videresalgspotensiale: 10%
Om vi da antar at tilgjengelig pengesum er £100 millioner, så ser businesscaset slik ut for spiller 1:
Ferdigheter/erfaring: 9/10 = £27 millioner
Sportslig suksess: 10/10: £10 millioner
Kommersielt potensiale: 1/10 = £5 millioner
Videresalgspotensiale: 0/10 = £0 millioner
TOTALT: £42 millioner
For spiller 2 blir businesscaset helt annerledes:
Ferdigheter/erfaring: 8/10 = £24 millioner
Sportslig suksess: 8/10 = £8 millioner
Kommersielt potensiale: 8/10 = £40 millioner
Videresalgspotensiale: 10/10 = £10 millioner
TOTALT: £82 millioner.
Klubbens styre er altså villige til å betale £40 millioner mer for en spiller som har marginalt lavere sannsynlighet for å levere sportslig suksess enn en spiller som oppfyller alle sportslige krav.
Det betyr ikke at klubben ikke ønsker å kjøpe managerens førsteprioritet, men det betyr at betalingsviljen er langt lavere for denne spilleren enn for spiller 2.
Derfor fikk vi ingen nye spillere. Spilleren vi helst ville ha ble for dyr, og spilleren vi var villig til å betale for var ikke tilgjengelig.
Det er dette som er realiteten, og det er dette som er den største utfordringen for oss som elsker Manchester United.
Vi slipper å tenke på pengene, vi slipper å legge de langsiktige strategiske planene, og vi slipper å stå til rette for klubbens aksjonærer. De som er ansatt for å gjøre denne jobben er nødt til å gjøre disse vurderingene.
Ja; vi skulle gjerne ha kjøpt spiller 1, og nei; vi kan ikke forstå hvorfor klubben ikke var villig til å legge de ekstra £10 millionene på bordet for å sikre klubbens suksess. Er det eiernes skyld at vi ikke fikk kjøpt den spilleren? Kanskje det. Er det eiernes skyld at klubben i dag er en økonomisk stormakt i fotballen? Kanskje det. Kunne vi brukt mer penger om vi ikke måtte betalt renter og avdrag? Muligens.
Annonse
Spørsmålet vi må stille oss er; «Må det være sånn»?
Annonse
Ja, det må nok det, er svaret.
Det må ligge fornuftige vurderinger bak så store investeringer, og det må nødvendigvis være litt mer enn det (kortsiktige) sportslige bidraget som legges til grunn for hvor mye man kan betale for en spiller. Hjertet sender ikke alltid de samme signalene som hjernen, men det er hjernen som styrer det hele. Vi, supporterne, er klubbens hjerte, styret er hjernen.
Når alt oppsummeres, så kan vi si at supporterne aldri ønsker å forstå, mens de som er ansatt for å drive klubben alltid vil ha bedre forutsetninger enn oss til å forstå.
Dagens storklubber er store bedrifter som må drives etter fornuftige bedriftsøkonomiske prinsipper. Disse er kanskje ikke alltid like enkle å forstå, men om man tenker seg at det i en slik setting er mer fornuftig for Manchester United å betale Paul Pogba £20 millioner i årslønn enn det er for Strømsgodset å betale Marcus Pedersen NOK 1,5 millioner i året, så har man en referanse. Paul Pogba vil kunne generere mer penger per lønnskrone i Manchester United enn Marcus Pedersen vil kunne generere til Strømsgodset (Sportslig suksess, kommersielt potensiale og videresalg). Romantikken er kanskje borte fra fotballen, men that’s reality folkens…
I kveld sparkes sesongen i gang, og vi som supportere av Manchester United kan konsentrere oss om det vi er best på, langt bedre enn klubbens aksjonærer, nemlig å følge, støtte og glede oss over Manchester United!
Vi har ikke fått alle de spillerne vi veldig gjerne skulle hatt, men vi er fortsatt Manchester United!
