For en ligastart. For en ligastart. Vi kunne vel ikke bedt om noe mer fra våre gutter i dag. Det var noe i luften hele helgen før første kamp. Noe uforklarlig som gjorde at den lille gutten i meg våknet til live. Som publikum på Old Trafford har sunget utallige ganger de siste sesongene: «Woke up this morning feeling fine, got Man United on my mind».
Vi stiller med et purungt lag. Det var det første som slo meg da jeg så lagoppstillingen. Et sterkt, men ungt lag. Samtidig er det kanskje det sterkeste laget vi kan stille med. Det sier noe om kvaliteten og potensialet som finnes i troppen nå, spesielt blant de unge spillerne.
Annonse
I løpet av første omgang var jeg skeptisk. Chelsea hadde mange muligheter og ledelsen etter straffesparket til Rashford føltes ikke trygg. Magefølelsen sa at i dag slipper vi inn et mål eller to. Kanskje klarer vi å vinne med et mål, i det minste? Usikkerheten fra slutten av forrige sesong satt enda i kroppen.
Så skjedde det noe i pausen. Jeg vet ikke hva Ole og trenerne hans sa til spillerne, men det var nesten som et nytt lag som entret matta. Selv sa han til pressen at det var litt nervøsitet og pene hælflikker som måtte ryddes opp i. Det eneste jeg vet, var at de neste 45 var en eneste stor glede for meg som supporter.
Plutselig spiller vi fotball igjen. Vi angriper. Vi forsvarer oss. Vi reagerer lynraskt når vi gjenvinner ball lavt på egen halvdel og nærmest blitzkriger oss fremover på banen, som om laget besto av 11 x Ryan Giggs. Etter mange sesonger med Moyes-, Van Gaal- og Mourinho-fotball, er det uvant kost for oss United-supportere.
Å se Anthony Martial smile og peke på 9-tallet på drakten sin da han scorte var herlig. Som om han plutselig var den spilleren som scorte 17 mål i sin debutsesong igjen. Pasningen Paul Pogba serverte Rashford med på 3-0-målet er jeg helt overbevist om at må merkes med «18 års aldersgrense».
Likevel kom dagens beste gåsehud-øyeblikk da Daniel James satte inn 4-0.
Vi vet alle hva James gikk gjennom tidligere i sommer. Bare uker før han signerte for United, mistet han faren sin. Samtidig er det en stor overgang å gå fra Championship til Premier League. Enda større er det å signere for Manchester United, verdens største fotballklubb. På tross av dette, klarer waliseren å holde hodet kaldt da han fikk servert ballen fra Pogba.
Greit, han får en dårlig førstetouch på ballen. Men var det noen som så hvor raskt han avfyrte skuddet? Eller så hvor raskt han forflyttet seg oppover på banen når Pogba så tilsynelatende alene ut fremover? Gutten har en x-faktor som er ekstrem på sitt beste.
Å se Stretford End bryte ut i dagens største jubelbrøl og alle guttene på laget hoppende rundt James ga meg en tåre i øyekroken. Fordi vi spilte fotball på en måte vi ikke har gjort på 8 år. Fordi jeg kunne se hvor mye det betydde for James å score det målet. Fordi laget feiret med han, sammen. Som den store familien vi er.
Annonse
Laget er langt fra «friskmeldt» og som både Solskjær og Rashford meldte etter kampen er det fortsatt mye å jobbe med. Men i dag var et enormt lysglimt for alle oss United-supportere som ikke kan la være å dagdrømme om hvordan det var i storhetstiden. Hvem vet hvordan denne sesongen vil gå? Alt jeg vet er at «something tells me I’m into something good»!
Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.
