Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no å teste ut leserbrev som en ny del av nettsiden. Takhøyden er stor, men united.no forbeholder seg retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt.
Leserbrev kan sendes til [email protected]. Du må oppgi fullt navn og alder, og fortelle hvor lenge du har vært fan. Du må også fortelle hvorfor eller hvordan det skjedde.
Av: Trond Rasmussen (38)
Hvis du er omtrent på min alder (38) eller eldre, vil du aldri glemme det: 10. april 1993. Manchester United mot Sheffield Wednesday. Etter 26 år med fotballmessig ørkenvandring, et cup-gull her og en semifinale der, bøtter av blod, elver av svette og et atlanterhav av tårer: Det utenkelige var plutselig tenkelig. Nå måtte det være vår tur igjen. Ligagullet. The Holy Grail. Vi hadde holdt ut mobbingen fra Liverpool-fansen – på barneskolen, på ungdomsskolen, på løkka. Når som helst og hvor som helst. Vi hadde skrevet norsk- og engelskstiler om Manchester Uniteds unike historie, om Duncan Edwards og Busby Babes. Om flyet som aldri tok av. Om de knuste drømmene, og om fugl phønix som reiste seg fra asken.
Annonse
Vi havnet under 0-1, og alt så ut til å rase. Men Steve Bruce tok oss tilbake til livet den ettermiddagen. Først én gang, så igjen. 2-1, og vi skjønte hvor det måtte bære. Jeg hoppet rundt som en gal i stua. Splitter pine gal. Verken før eller senere har jeg vært så komplett tilfreds som United-supporter. Det var ikke det 13 mesterskapet på 20 år. Det var ikke The Treble i 1999. Mitt største øyeblikk med United kom 10. april 1993.
Hvorfor er det verdt å vente på det første kysset? Hvorfor gir vi ikke barna alt de ønsker seg – med én gang? Hvorfor føles det så godt å kjøpe seg noe fint etter å ha jobbet og spart til det i lang tid?
Fordi ingenting i livet er gratis. Fordi alt vi ønsker oss av livet må kjempes for. Gir du barna alt de ønsker seg, blir de bortskjemte og begynner å ta ting for gitt. De tror at goder bare faller i hodet på dem og at slusen er åpen 24/7. Alle som er foreldre er kjent med denne enkle mekanismen. Min egen mor fortalte historien om da hun selv var barn, og tradisjonen med at barna i familien fikk hver sin brus på sankthansaften. Det var så sjelden – og så stort – å få den brusen, at de i stedet for å åpne korken brukte en spiker til å lage et lite hull med. På den måten «varte» brusen mye lenger.
Så, hva i huleste har dette med Manchester United og oss supportere å gjøre? Som barna som får alt dem peker på, har vi United-fans fått alt vi har pekt på de siste drøyt 20 årene. 13 ligagull på 20 år og en haug med cuptroféer. Det er helt vilt. Hva har dette egentlig gjort med oss? Personlig innrømmer jeg det gjerne: Med årene ble jeg godt vant. Litt for godt vant. På samme måte som man gjerne tar partneren sin litt for gitt etter noen års samboerskap, forventet jeg å bli vartet opp av United. Uten å gi så mye tilbake og uten å sette virkelig pris på alle pokalene som ramlet inn. Blasert er kanskje det rette ordet. En tilstand der du implisitt tror at du har en gudegitt «rett» til å bli underholdt. Ikke bare vinne, men vinne til 20 i stil.
Men sånn er ikke livet. Livet er å reise seg, for så å falle. Så reiser du deg på nytt. Og går det som vi alle håper på, så ender det bra til slutt. Det er kun fordi du enkelte gang faller, at oppturen smaker så hinsides deilig.
Derfor er min påstand: Vi United-supportere har godt av denne nedturen vi har stått midt oppe i siden sommeren 2013. Vi trenger å erfare at ikke alt går på skinner. At ingenting er sikkert. Det er kun når du opplever at noe står på spill, at du virkelig er i stand til å nyte seirer og pokaler. Noen av oss har nok vært litt naive: Vi trodde (eller håpte) at United-maskineriet etter så mange år med Sir Alex ved roret, ville fortsette ferden ufortrødent videre. Selv om kapteinen hadde forlatt skuta. At veven ville fortsette å spinne nærmest uansett. Vi har skjønt at sånn er det ikke. Det positive med det er at vi kanskje verdsetter hver seier og hver fremtidige pokal enda mer. Vi blir barnet som bare får det hun ønsker seg en gang i blant, og som derfor setter umåtelig pris på det hun får.
Annonse
Som barnet som stikker hull i bruskorken for at nytelsen skal vare, lærer kanskje en ny generasjon United-frelste å suge på karamellen litt lenger når sjansen byr seg?
Misforstå meg rett: Jeg krysser fingrer og tær for at premieskapet på Old Trafford også i fremtiden skal bli fylt til randen av pokaler.
Men vi vant ikke ligaen i fjor. Vi vinner den heller ikke i år. Ingen av oss vet når vi neste gang kan strekke hendene i været og juble for et nytt Premier League-trofé. Det eneste jeg vet er dette: Neste gang det skjer har det potensial til å matche – rent følelsesmessig – det «første» gullet. Det i 1993.
