– Vi må ta avstand til fortiden, og skape noe nytt

Dagens innsender ble United-fan under FA-cupfinalen i 1979, og har fortsatt mareritt om Alan Sunderland som den dagen ødela alt for United – til tross for det, og til tross for vonde tider nå – er han uansett glad for at han endte opp som United-fan da tilfeldighetenes spill like gjerne kunne gjort ham til Arsenal-fan.

– Vi må ta avstand til fortiden, og skape noe nytt

Av: Sveinung Kristensen

Nei og nei… Så gikk vi på den romantiske limpinnen igjen… I disse dager er det 6 år siden Sir Alex ga seg, og fortsatt er vi ikke ferdig med mimring, tilbakeblikk og hengiven fortidsforelskelse.

Så dukket han opp. Frelseren. Ole Gunnar Solskjær. Ikonet. Helten. Den trofaste. Og alt gikk jo så bra. Vi vant og vant. Det så nesten ut som om vi aldri kom til å tape igjen! Vi måtte bare komme oss gjennom denne sesongen, og begynne på en ny og ren en, slik at vi kunne ta det forbaskede trofeet tilbake. Det var bare et spørsmål om tid.

Romantikeren i oss alle trodde at verden var så enkel som dette. Brått forandret alt seg, og alle Mourinhoplagene dukket opp igjen som et gammelt hekseskudd, med renter! Det ser pill råttent ut. Stjerner lunter rundt på banen. Innbyttere sitter på benken og flirer og ler mens vi taper. Spillere lar være og møte fansen etter kampslutt etter (nok) et forsmedelig tap. Hva er galt??

Denne gangen er det også vi supportere som er problemet. Så lettlurte. Så dumme. Så infernalsk naive! Når realitetene daler over oss, må vi innse: Ikke EN spiller på United hadde gått inn på Citys førsteellever. Kan du tenke deg?! Liverpool, den forferdelige klubben vi hater, spiller nydelig og energisk Kloppfotball. En grusom innrømmelse. Men sann.

Vi? Vi innbiller oss fortsatt at Sir Alex er løsningen. Eller et eller annet som kan minne om ham. At OGS gir melkesjokolade til resepsjonisten er flott og i Sir Alex ånd. Men også Mourinho har vunnet Premier League og Champions League, uten sjokolade. Pep Guardiola kom på kant med selveste Zlatan, men selv han har vunnet et par ting. Og Klopp…ja hva med ham? Nei han er visst en person man bare må like. Men heldigvis har ikke vunnet noe med Liverpool. Ennå. Men det er stygg fare for at det vil skje. For de spiller bra fotball, effektiv fotball. Og de blør for drakten.

Det er mangt, meget og mye og si om klubben vår. Men vi lever i fortiden. Vi henger etter. Vi ser det ikke selv, men vi er fraløpt. Så lenge vi holder fast i trygge Sir Alex’ fortid, kommer vi til å stå fast. Jeg sier IKKE at vi skal sparke Solskjær; han fortjener absolutt en sjans og kan være en like så bra løsning som noe annet. Men selv Ole Gunnar må oppfinne The United Way på ny – på en ny måte. Mange her liker nok ikke at det forferdelige navnet Liverpool dukker opp her igjen, men jeg må si det – det er først nå, med Klopp, at Liverpool har tatt avstand fra fortid, fra Ian Rush, Kevin Keegan og Alan Hansen. De har skapt noe nytt, noe som står på egne ben. Dette må også vi gjøre.

Starten på dette må være en real opprenskning i stall, skape en ny kultur, finne spillere som virkelig ønsker å spille for oss. Og vi må slutte å romantisere. Vi må sette kritisk lys på Marcus Rashford og Jesse Lingard. Local lads? Ja. Men gode nok? Tja. Juan Mata og Ander Herrera? Likandes karer og glad i klubben vår. Men gode nok? Tja. Igjen. Å peke ut hvem av spillerne som er de råtne eggene i kurven er vanskelig og blir bare synsing, men jeg vil likevel nevne tre herrer: Pogba, Martial & Sanchez. Holdningen deres ser ikke bra ut i det hele tatt. Jeg kan ikke se for meg at de gjør garderoben bra.

Vi har langt fram. Det vil ta tid. Men det vil aller mest være manglende selverkjennelse som hemmer oss. Vi må se fremover. Vi må skape noe nytt. Noe annerledes. Historien er utrolig viktig for United, men historie er, banalt sagt, historie.