Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.
Reisebrev fra Britannia
Av: Stine Kalve
Jeg skal ikke skryte på meg å være en bereist bortesupporter, men jeg har vært på noen bortekamper nå, og kampen på Britannia Boxing Day var vond på en spesiell måte.
Annonse
Etter turen fra helvete fra Norge, med forsinket fly fra Oslo, en utagerende passasjer som måtte fjernes før avgang i Paris, og mistet bagasje i Manchester, kom jeg i det minste endelig frem en gang etter midnatt 1. juledag.
Jeg våkner lørdag morgen med håret til alle kanter, mascaraen godt smurt utover ansiktet, uten rene klær og toalettsaker, men billetten til kampen på Britannia ved siden av meg har jeg – det er det viktigste.
Jeg skal se tre kamper på denne turen, men det er denne kampen jeg gleder meg mest til. Bortekampen. Stemningen, energien. Vi er bortesupporterne. Vi er Englands beste bortesupportere. Vi vinner kampen uansett resultat. Hver gang.
Like sliten som jeg ser ut, tar jeg taxien til Hotel Football utenfor Old Trafford. Der har jeg bestilt meg tur/retur til Britannia, med en supporterbuss. Vi er noen nordmenn, men majoriteten er engelskmenn. Engelskmenn jeg har sett på bortekamper tidligere. Disse ekte, engelske, Manchester United-supporterne. Dette er gutta, i alle aldre, som bor på Stretford End, og reiser på alle bortekamper. Som reiser og reiser, betaler og betaler, og synger og støtter alltid, uansett.
Så jeg forventer som alltid trykk.
Men jeg er allikevel forberedt, eller tror jeg er det, på en litt annerledes følelse.
Allerede i bussen kjenner jeg på en spent energi. Ingen som drar i gang sanger eller den første skålen. Kun prat, alle diskusjoner går rundt van Gaal, Mourinho, Rooneys støtteerklæringer til manageren, van Gaals stadige benking av Schneiderlin, and the list goes on. Lite optimisme, mye frustrasjon.
Det var bare en tidlig scoring som skulle til, så lå apatien der. Forhåndslagret, klart til bruk. Jeg fikk en følelse av at vi nesten var slått før kampen hadde begynt. Det kan også ha hatt noe med diskusjonene i forkant rundt hvor vidt supporterne «håpet» (som vi aldri gjør), at United skulle tape, for å få spikret kisten til van Gaal så fort som mulig.
Annonse
Det kom et lite forsøk på «Louis van Gaals Red Army», men det var flere rare blikk til de som sang det, enn det var stemmer som sang. Jeg har personlig aldri hørt United-supporterne være så lite samstemte, over så lange perioder, verken på Stretford End eller under en bortekamp før.
Jeg skal ikke underdrive; sangene var der – og det var mange av dem, det var bare ikke i samme volum, trykk eller lengde som jeg har opplevd tidligere.
Forskjellen fra da vi tapte 3-0 mot Everton til vi tapte 2-0 mot Stoke i går, føles ekstremt stor. Jeg tror vi er flere som opplever det sånn.
Og når supporterne gir opp en spiller eller manager, da er det slutt.
VIDEO: Slik var det da Louis van Gaal gikk av banen etter Stoke-kampen:
