LESERBREV: Om lidenskapen til United

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

En gamlings erindringer

Av: Øystein Sandøy

Aller først; jeg ber om unnskyldning for en munn – og skrivediare som av og til tar overhånd. Dag Langerød, og mine venner United-supportere er sikkert arme og leie av synspunkter i hytt og vær og til alle tider, men nå som resultatene til United ikke alltid går vår vei er det et ikke ubetydelig element av terapi i det. Her er i alle fall det jeg på mørkere dager trøster meg med:

Jeg har bikket 59 år, og vi går helt tilbake til da jeg bare var 8 år gammel. Jeg visste null og niks om engelsk fotball, men en jevnaldring som var hjemme hos en av naboene våre hver sommer spurte om jeg visste hvem som vant ligaen i England. Nei, det ante jeg ikke. «Det var Manchester United», sa han. (Han uttalte det riktignok Mænsjester Juneititt).

«Manchester United». Dæven, det var et flott navn! Det virket som en fyrstikk i krutt, og fra da av var jeg solgt.

Jeg var bare sånn passe fotballinteressert, men klubben, dens historie og personene rundt den invaderte min hverdag. Jeg innrømmer at det var den enkleste sak av verden å bli fan av en klubb som der og da vant alt som kunne vinnes, men jeg slukte alt jeg kom over av United-stoff. Søstrene mine var selvsagt helfrelst på George Best, men mine store helter ble Bobby Charlton og Matt Busby. Charlton for hans evne til aldri å spille en dårlig kamp, hans trofasthet, gentlemanlike oppførsel og selvsagt VM-tittelen i -66. Han var bautaen som aldri sviktet. Busby fordi jeg syntes han utstrålte godhet og varme, samtidig som han var den udiskutable kapteinen på skipet.

Foreløpig kulminerte det med Europacupseieren i 1968. Skam å si; jeg reagerte ikke noe særlig på det. I mitt barnesinn var det den naturligste ting i verden.

Lite ante jeg der og da at seieren ble starten på en 26 års ørkenvandring.

Tippekampene gjorde sitt inntog, men det var ikke all verden å glede seg over for en svoren United-fan. Jeg hatet det faktum at Liverpool overtok det hegemoniet som jeg mente rettmessig tilkom United. Det lysnet litt under Docherty, med spillere som Coppell, Hill, Pearson og Greenhoff, men vi vet alle hvordan det endte.

Dave Sexton og Ron Atkinson maktet heller ikke å bringe United dit de hørte hjemme: Som vinnere, på et konstant vinnerspor.

Min livslange kjærlighet til klubben over alle klubber ble belønnet hinsides alle ønsker og forventninger.

Jeg ble familiemann, og kone, barn og senere svigerbarn ble behørig indoktrinert til svorne United-fans. Det var ikke vanskelig. United gikk fra tittel til tittel, og det var gedigne høydepunkter i familien da vi med uvvurderlig hjelp av supporterklubben tok turen til Manchester for å se laget vårt i aksjon. Så langt er det riktignok bare tre, men mot Leicester i 2005, Bolton i 2012 og Liverpool i 2013 ble det seier.

Det var storveies, men nesten enda hyggeligere var det på omvisning på Old Trafford å bli mottatt nærmest som en «heimkomin son». Ja, akkurat! Det var som å komme hjem.

Ja, jeg vet det, gode kollegaer, «partifeller» og medsammensvorne: Dette blir mimring om forgangne tider fra en sentimental tosk som henger seg opp i det som var. Men jeg er ganske så overbevist om at mine holdninger til United er representative for en massiv del av Uniteds supporterskare. Vi er ikke fotballeksperter; vi er faktisk ikke all verden interessert i fotball ut over United. Men vi er historisk bevisste, vi er sentimentale og romantiske, og har for lenge siden sett, og tatt til vårt hjerte at United er så uendelig mye mer enn en fotballklubb.

Jada, jeg hører innvendingene: «Gi oss en Munchen-tragedie, og vi ville vært i akkurat samme situasjon».

Kanskje, men hvis det er det som skal til for å tiltrekke seg svorne supportere, så skal man til de grader betakke seg. Noen av oss husker kanskje Dallas den 22. november 1963, der den unge, karismatiske John F. Kennedy ble myrdet. Det har mange likhetstrekk med Munchen den 6. februar 1958.

Med stor fare for å bagatellisere liknende hendelser, så kan jeg minne om Superga-tragedien som rammet det italienske storlaget Grande Torino i 1949. Denne blir i dag sjelden omtalt, men 18 spillere omkom da flyet deres styrtet i Superga-bakkene den 4. mai.

Forskjellen er at dette laget hovedsakelig besto av eldre spillere som hadde vunnet stort sett det som var.

I 1958 ble fremadstormende, unge, glamorøse Kennedy-er revet bort, og spekulasjonene vil gå til evig tid om hvor langt de kunne ha nådd. Før 6. februar hadde vi egentlig bare fått en forsmak på hva dette laget kunne oppnå, og så – i løpet av minutter – ble alle drømmer lagt i grus.

Jeg var bare 6 år da Kennedy ble drept, men husker så altfor godt min mors bitre tårer da hennes store håp til «ung må verden ennu være» falt for morderhånd.

United er – i tillegg til å være en fotballklubb – et historisk/kulturelt fenomen.

Vi (ja, jeg bruker uten blygsel ordet «vi») er grossister i titler, men utover det er vi like mye den vakre beretningen om Askepott som fikk glasskoen på, og om fugl Fønix som reiste seg av asken.

Matt Busby skrev eventyret, Alex Ferguson ble den store, gudebenådede gjenfortelleren.

For øyeblikket leter vi etter en ny, men kan det være at vi bare må ta innover oss at historien har en tendens til å gjenta seg? NB: Jeg snakker IKKE om en ny Munchen-tragedie, men at vi på beste/verste United-vis må tåle noen nesestyvere før Fønix atter brer ut vingene sine?

Vil United alltid være klubben som representerer de dype dalene og de største høydene? Må vi se i øynene at vi neppe blir et Bayern Munchen, Barcelona, eller Liverpool anno -70 og -80 – årene, men stråler likevel på stjernehimmelen, og desto mer når de nødvendige brikkene er på plass på Old Trafford?

Jeg spør, og håper at jeg tar feil.

Tro meg, kan noen i tanker, ord og gjerning vise meg hinsides all tvil om at vi er/blir klubben med hevd på hegemoniet i England og Europa, så skal jeg kysse jorden vedkommende går på. Men enten det blir slik eller slik, så kan det aldri bli sånn at vår hengivenhet for United beror på antall titler.

Forholdet stikker milevis dypere enn som så. Det er ikke noe så enkelt som å holde med en fotballklubb. Det er en besettelse, en lidenskap som kan måle seg med kjærligheten til kona. Hun kan være vrang og vrien av og til, men vi ville aldri drømme om å skilles fra henne. Jeg har sitert Richard Herrmann før, og gjør det gjerne igjen: «Manchester United er en følelsesmessig opplevelse mer enn en fotballklubb»!

Der har vi det: En million ord kokt ned til en enkel setning!