– «Il Grande Torino» finnes ikke lenger. De er borte. Alle er døde.

Manchester United og Juventus har utkjempet mange klassikere i europacupsammenheng.

Intet binder imidlertid byene Manchester og Torino sammen sterkere enn to tragiske flyulykker som rammet Uniteds og Torinos lag.

Begge med et ytterst tragisk utfall.

Av: Bjarte Valen og Alexander Westheim

Den ukjente pioneren

Den tidligere Manchester United-spilleren var i ferd å erobre fotball-Europa. En tragisk flykatastrofe setter en brutal og effektiv stopper for det som kunne ha blitt en av Storbritannias største karrierer.

Historien lyder kjent.

Datoen er imidlertid ikke 6. februar 1958, men 4. mai 1949.

Med sin lekende lette og underholdende stil, feide laget hans effektivt all motstand til side.

En hel nasjon forelsker seg i Torino-laget, som med sin banebrytende offensive stil regelrett er uslåelig. Men for Les Lievesley personlig er dette bare begynnelsen.

Begynnelsen på en lang og innholdsrik trenerkarriere. Begynnelsen på en karriere som kunne blitt så lysende at ordet legende knapt ville vært dekkende.

Begynnelsen på en karriere som kunne gjort ham til en av Storbritannias største fotballtrenere gjennom tidene.

I Europa står storklubbene i kø for å sikre seg den unge, men allerede svært ettertraktede treneren. Katastrofen 4. mai 1949 endrer imidlertid alt. Det som skulle vært begynnelsen ble i stedet en altfor tidlig slutt.

Knappe ni år før hele England gråt for Manchester United, gråt Italia for Torino, «Il Grande Torino» og deres engelske trener. Den tidligere Manchester United-spilleren Les Lievesley.

Flyulykken i Torino har mange likhetstrekk med München-katastrofen i 1958. Men det er også en vesentlig forskjell.

Alle de 31 som var ombord Fiat G212CP-flyet denne sjebnesvangre maidagen i 1949 ble drept i det voldsomme krasjet med muren av kirken Basilica på toppen av fjellet Superga.

Et av Europas beste, kanskje det beste fotballaget, blir brått og brutalt revet bort.

United.no møtte Les Lievesleys sønn, Billy og nevøen David Roberts i 2013. Det var første gangen de to satte seg ned ammen for å snakke om tragedien som kostet faren og onkelen livet.

United.no besøkte også klubbhistoriker Corrado Gole i Torino og har fått tilgang til unike bilder og historisk materiale.

Sammen gir de et unikt innblikk i den banebrytende fotballtrenerens liv.

Dette er deres historie.

– Hadde tilbud fra Juventus

– Far fikk tilbud om å trene Juventus allerede i 1948, men han var en gentleman og ville ikke bryte kontrakten med Torino. Paradoksalt nok kostet det ham livet.

Billy Lievesley ser møysommelig ned på bildet han holder i hånden.

Det er tatt 6.mai 1949, to dager etter Superga-katastrofen. En halv million mennsker er samlet på torget i sentrum av Torino. I ærbødighet og respekt følger folkemassen kortesjen med kistene til de døde spillerne og lederne i det den krenger seg forbi.

– Det var mange inntrykk for en liten gutt på elleve, men jeg glemmer aldri det enorme folkehavet som omkranset kistene som ble kjørt gjennom byen. Det virket som om kortesjen aldri skulle ta slutt, sier han.

Bildet forteller en kjærlighetshistorie.

Om en by som elsket sitt fotballag og om en by som ble sønderknust da den betingelsesløse kjærligheten brått fikk det mest tragisk tenkelige utfallet.

Enhver Manchester United-supporter som opplevde München-katastrofen vet hvordan det føles. Enhver Torino-supporter som opplevde Superga-katastrofen vet hvordan det føles.

Den bunnløse sorgen, den opprivende fortvilelsen etterfulgt av den ubarmhjertige tomheten.

På sikt er det kanskje nettopp den som er den verste motstanderen.

Men bak den bunnløse sorgen som både byene Manchester og Torino opplevde, skjuler det seg også enkeltskjebner. Spillere, trenere og ledere som hadde koner, foreldre og familie som satt igjen.

Billy Lievesley var bare elleve år da faren ble revet bort. Han rakk aldri å bli skikkelig kjent med faren. Likevel forteller han om faren Les på en entusiastisk måte.

Han er på ingen måte bitter over at faren er glemt av brorparten av det fotballelskende England.

I stedet forklarer han at han er stolt.

Stolt over å ha en far som satte tydelige spor etter seg. Spor som kanskje blir stadig svakere, men som aldri vil bli visket helt ut.

Spesielt ikke i Italia.

Det er ikke vanskelig å forstå Billys engasjement. Les Lievesley kunne blitt en ny Sir Matt Busby eller Bill Shankly.

Ellere rettere sagt, Busby og Shankly kunne blitt en ny Lievesley.

For det var han som var foregangsfiguren blant britiske trenere like etter 2. verdenskrig. Kanskje ville Lievesley blitt enda større enn de to legandariske skottene. For i en alder av bare 37 år hadde han nådd lenger og oppnådd mer enn sine to trenerkolleger.

På kort tid hadde annerkjennelsen og respekten for denne banebrytende engelske treneren nådd så langt at flere europeiske toppklubber lå langflate for å sikre seg underskriften hans.

Både Sir Matt Busby og Bill Shankly var 36 år da de innledet sin trenerkarriere. Les Lievesley slo dem begge med ett år.

– Streng disiplin

– Fars aktive karriere var over da jeg ble født, og jeg vet egentlig veldig lite om han som spiller. Hvorfor han bare fikk to kamper for Manchester United er et like stort mysterium for meg som det er for deg, smiler Billy.

Det var imidlertid ikke bare på fotballbanen at Les Lievesley siktet høyt.

– Det første minnet jeg har av ham er fra tiden da vi bodde i Croydon da far spilte for Crystal Palace. Men da krigen brøt ut flyttet mor og meg til Doncaster som var langt tryggere enn London. Far tjenestegjorde som fallskjerminstruktør i Royal Air Force (RAF). Da krigen var over innså far at hans aktive karrire var over, forteller Billy Lievesley.

Han fikk et trenertilbud fra Heracles i Nederland og familien på tre fant seg godt til rette i byen Amelow.

– Det var først da vi flyttet fra England at jeg fikk tilbringe tid sammen med far. Han var en veldig bestemt mann som verdsatte disiplin høyt. Det fikk laget merke og det fikk jeg merke. Jeg husker en gang da vi var på søndagstur sammen. Vi gikk en bestemt sløyfe hver gang, men denne dagen var det is på vannet og jeg ville gå ut på isen. Far sa at isen ikke var trygg og at jeg burde holde meg på land. Jeg hørte ikke på ham og gikk ut på. Isen ga etter og plutselig sto jeg til livet i isende kaldt vann. Far tok meg opp og sa med en bestemt mine: “Neste gang hører du kanskje på meg?” Så kommanderte han meg videre på spaserturen akkurat som planlagt. Jeg trosset aldri far igjen, humrer Billy.

Etter en svært vellykket sesong i Nederland var det flere klubber som hadde merket seg Lievesley. Den ungarskfødte Torino-treneren Egri Erbstein var en av dem.

– Jeg er usikker på om det var Erbstein som overtalte far til å dra til Italia, men jeg tror ikke han var vanskelig å be. På det tidspunktet hadde Torino et helt spesielt lag, forklarer Billy.

Etter å ha trent juniorlaget til Torino med stor suksess, forlangte faktisk spillerne på førstelaget at Lievesley skulle bli den som ledet dem. Dette til tross for at Torino allerede hadde vunnet tre ligamesterskap før han kom til klubben. Det sier det meste om hvilken posisjon han hadde i Torino.

Så sterk var Lievesleys posisjon i byen Torino at erkerivalene Juventus ville hente ham. De tilbød ham en svært lukrativ kontrakt allerede i 1948, men som den gentleman Lievesley var, takket han nei.

– Far nektet å bryte kontrakten med Torino. Hans ord var hans lov. Men Juventus ga seg ikke og like før fars kontrakt med Torino gikk ut etter 1948/ 49-sesongen ga de ham et nytt tilbud. Denne gangen takket han ja. Agnelli-familien som styrte Fiat-fabrikken støttet opp om Juventus og gjorde at de kunne tilby en kontrakt som var langt bedre enn den han fikk i Torino. Mor fortalte meg i ettertid at kontrakten var så bra at vi ville blitt økonomisk uavhengig resten av livet, sier Billy ettertenksomt.

– Selv paven var imponert

Med sin taktikk og disiplin var Les Lievesley en banebrytende trener. Lagene hans spilte ofte en særdeles angrepsvillig 4-2-4-formasjon, lenge før andre lag sverget til samme system.

Livet i Italia var fantastisk for den lille familien på tre.

– Vi fikk mange og gode venner, blant dem Agnelli-familien som ofte var på besøk. Ting kunne ikke vært bedre. Alt var perfekt. Jeg minnes en gang da Torino hadde slått Juventus og en hærskare av Juventus-fans hadde samlet seg rundt bilen vår. Far var redd det var rene lynsjestemningen, men det viste seg at Juventus-fansen kom for å hylle ham. Da skjønte han at han hadde Torino by i sin hule hånd, smiler Billy.

Lievesley hadde takket ja til den lukrative kontrakten med Juventus og skulle bytte klubb så snart sesongen var over.

Sammen med Egri Erbstein ledet engelskmannen Torino til seriegull i Italia i 1948/49-sesongen i det som uansett skulle bli hans siste som Torino-trener. Tidlig mai 1949 var seriegullet nesten i boks for Torino.

Alt som gjenstod var å fullføre de resterende kampene av sesongen med stil.

Sjarmøretappen.

Slik Torino hadde spilt tidligere i sesongen og de foregående sesongene, skulle det være en ren formalitet å sikre nok et ligamesterskap.

Til tross for den travle sesonginnspurten tar Torino seg likevel tid til å spille en oppvisningskamp i Portugal.

4. mai mellomlander Fiat G212CP-flyet i Barcelona for å etterfylle drivstoff på veien hjem fra Benfica-spilleren Xico Ferreiras avskjedskamp i den portugisiske hovedstaden Lisboa.

Les Lievesleys Torino hadde riktignok tapt oppvisningskampen 3-4, men det legger ingen demper på humøret. Nå gjenstår kun den korte flyturen hjem til Nord-Italia der laget snart skal få sin velfortjente hyllest.

Det fjerde ligamesterskapet er like rundt hjørnet.

Fiat G212CP-flyet tar av fra Barcelona og retter kursen mot Torino.

I Nord-Italia herjer imidlertid en solid uværsfront denne dagen. Tordenbyer, tåke og tett regn gjør sikten dårlig.

Svært, svært dårlig…

Det skal vise seg å bli fatalt.

Katastrofen

Det er ettermiddag 4. mai 1949.

Et mørkt skydekke ligger over åsene og fjellene som omkranser byen og det regner ustanselig.

Sikten er lik null.

Et lite stykke øst for bykjernen, ved fjellet Superga, hører en lokal bonde plutselig lyden av et fly passere faretruende nært.

Kapllan Don Rich Tancredi sitter på et lite rom i første etasje av kirken Basilica på toppen av fjellet Superga.

Han ber.

Stillheten avbrytes plutselig av et øredøvende smell.

12 minutter over fem begynner telefonene å kime på sentralbordene til landets ulike nyhetsavdelinger.

Et fly av merket Fiat G212CP har styrtet inn i baksiden av kirken Basilica di Superga fra 1700-tallet.

Kapellan Don Rich Tancredi er forferdet. Han skjønner at smellet han har hørt må være alvorlig og han antar det er et fly.

Likevel virker alt for utrolig til å være sant. Virkeligheten er blitt uvirkelig.

Basilica står i brann. Kropper, bagasje og vrakdeler ligger spredd over et stort område. Samtlige 31 personer ombord på flyet, av dem 18 spillere, har omkommet.

– Det var uvirkelig. Jeg kan ikke huske nøyaktig hvordan vi fikk vite om ulykken, men vi hadde ikke telefon så jeg tror vi hørte først på radioen at det hadde vært en ulykke. Da vi fikk vite at et fly hadde styrtet i Superga skjønte vi at det var alvorlig, men vi ante ikke omfanget. Kort tid etter begynte det å gå opp for oss. Jeg husker jeg så mennesker som løp rundt i gatene. De gråt og var fra seg. Men ingen sa noe til meg, det tok lang tid før jeg fikk vite hva som hadde skjedd med far, sier Billy Lievesley.

– Borte for alltid

Vittorio Pozzo er journalist i den Torino-baserte avisen La Stampa.

Den tidligere Torino-treneren og italienske landslagssjefen, som tok Italia til VM-gull i 1934 og 38, får det grusomme oppdraget med å identifisere de døde kroppene.

Han er sønderknust.

I nærmere fire timer beveger han seg rundt på åstedet. Flere av kroppene er såpass forbrente at kun identifikasjonspapirer de har i lommene, samt gifteringer de har på fingrene, kan si noe om hvem de er.

Rundt omkring står mennesker i sjokk.

Det gråtes.

Høylydt og åpenlyst.

Torino er i bunnløs sorg.

På Fiat-fabrikken stoppes alt arbeid. I byen stenges butikkene. I Roma legger landets ledere ned arbeidet så fort de får høre om tragedien som har inntruffet.

Den samme ettermiddagen skriver Pozzo i La Stampa:

«Torino-laget finnes ikke lenger. Det har forsvunnet, det er brent, det har eksplodert. Laget døde i aksjon, som en gruppe elitesoldater i krigen som forlot skyttergravene sine og aldri returnerte».

Bare noen få minutter før flyet skulle lande, hadde piloten Pierluigi Meroni bekreftet overfor tårnet at alt var i sin skjønneste orden.

Han hadde til og med bedt bakkemannskapet gjøre klar en kopp kaffe til ham.

Merloni var ansett som en av landets beste piloter, hadde mottatt flere utmerkelser for sine bragder under krigen, og kjente området godt. Flyet var også nytt, til tross for at det manglet radar.

Spekulasjonene blant supporterne begynte å gå. Hadde høydemåleren i flyet sviktet? Og hvorfor hadde ikke flyet forsøkt å lande på en langt bedre flyplass i Milano i stedet?

I etterkant av ulykken ble det avholdt tre ulike høringer, hvor alle kom til den samme konklusjonen. Ulykken skyldtes kombinasjonen av menneskelig svikt og de grusomme værforholdene den aktuelle dagen.

Det hadde vært vanlig for piloter å bruke kirken på Superga som et referansepunkt i innflyginger til Torino. Men denne dagen hadde piloten kommet alt for nær kirken og styrtet.

Suverene Torino, suverene Lievesley

Vi gjør et byks frem til 2013, og united.nos forrige besøk i Torino.

I en av byens travleste handlegater, Via Roma, er innbyggerne opptatt med å gjøre unna den siste julehandelen. Dette er regionen Piemonte. Oversatt betyr dette «ved foten av fjellene».

I det fjerne skimtes Alpene, dekket i hvitt.

Internasjonalt forbindes industribyen  Torino kanskje først og fremst med bilfabrikken Fabbrica Italiana Automobili Torino, bedre kjent som Fiat.

Men byen huser også Italias største fotballklubb, Juventus.

Klubben med hele 34 seriemesterskap (per 2018), eller ‘Scudetti’ som italienerne kaller det, har bred støtte over hele støvellandet.

Det de færreste kjenner til, også i Italia, er at Juventus en gang var for lillebror å regne i Torino.

Den mest suksessrike klubben, og landets desidert beste lag like etter andre verdenskrig het Torino F.C.

Manchester United hadde Busby Babes, Torino “Il Grande Torino”.

Verken før eller siden, har ett laget herjet med sine motstandere i den grad Torino gjorde det på 1940-tallet.

Og rekordene satt for over 60 år siden står fortsatt den dag i dag. I 1942/43 var klubben den første i Italia til å vinne både Serie A og Coppa Italia i en og samme sesongen.

I 1946/47-sesongen scoret laget 104 mål på 38 kamper, og endte ti poeng foran Juventus på andreplass. Men det skulle ikke stoppe der.

I 1947/48 overgikk Torino alt de hadde gjort tidligere, da de vant ligaen hele 16 poeng foran A.C. Milan.

På veien hadde de scoret hele 125 mål på 40 kamper, og kunne vise til en positiv målforskjell på 93 scoringer. De hadde da vunnet 19 av sine 20 hjemmekamper, og regelrett malt sine motstandere i stykker. Med kun fire kamper igjen å spille av 1948/49-sesongen, toppet Torino tabellen fire med poeng.

De var ubeseiret på de siste 18 kampene, og hadde ikke tapt hjemme på Filadelfia på 93 kamper, ikke siden 1943.

– Vi skulle blitt i Italia

Tilbake i Barnsley sitter Billy Lievesley og fetteren David Roberts og ser på bilder Uunited.no har fått tilgang til fra Torino.

Et av dem viser en smilende Les Lievesley og sønnen Billy som poserer på akterdekket på en båt.

Det bildet har Billy aldri sett før.

Det gjør åpenbart inntrykk, men Billy sier ikke noe. I stedet blir han sittende å se på bildet i om lag 20 sekunder før han titter opp.

– Etter ulykken valgte mamma og ta meg med hjem til England igjen. Hun gjorde det for alle de rette årsakene, men jeg tror vi hadde hatt det bedre om vi hadde blitt boende i Torino. Vi hadde fått venner, mektige venner som tilbød oss all den hjelpen vi kunne få. Torino som klubb stilte også opp for oss i tiden etter ulykken, men jeg tror mor følte at det var rett å dra hjem. I dag er jeg uenig med henne, men jeg sa det aldri til henne så lenge hun levde, sier Billy.

I 2009, 60 år etter at faren omkom i den tragiske ulykken reiste Billy for første gang tilbake til Torino siden han forlot byen som 11-åring.

– Jeg skyldte far å ta den turen til 60-årsmarkeringen. Om jeg noensinne drar tilbake der er jeg usikker på, men føltes godt å ta den turen, sier Billy.

Noen år tidligere hadde David planlagt å ta med faren, Les Lievesleys svoger til Torino. Han døde imidlertid kort tid før avreise og David tok med søsteren i stedet.

– Måten vi ble behandlet på av Torino sier alt om hvilken stilling Les hadde i Torino. Vi var æresgjester hos klubbpresidenten på den påfølgende hjemmekampen og de stengte klubbmuseet slik at vi kunne få se ustillingen alene, forklarer David.

Det er flere tiår siden de to fetterne snakket sammen sist, men united.no har brakt dem sammen igjen. Nå er de fast bestemt på å holde kontakten.

Tilbake på kirkegården ved St Michael´s Parish Church i Rossington ved Doncaster har mørket senket seg.

Det samme har stillheten.

Vi står ved det siste hvilestedet til han som allerede hadde hatt en strålende trenerkarriere, men som trolig ville nådd så uendelig mye lenger.

For historien om Les Lievesley er ikke først og fremst historien om det som var, men det som kunne ha blitt. En ny Busby, en ny Shankly, en Brian Clough eller en ny Alex Ferguson?

Snøen har falt lett på gravstøtten og vi må børste den forsiktig bort for å lese inskripsjonen på graven til den tidligere United-spilleren Les Lievesley, som kunne blitt en av Storbritannias største trenere gjennom alle tider.

«In Loving Memory of Leslie The Beloved Husband of Nellie Lievesley Killed in the Turin Air Disaster 4th May 1949, aged 37 years. Resting where no shadows fall.
Les Lievesley (1911 – 1949)»

Det finnes gåter i livet man aldri får svar på, og nettopp derfor vil de aldri slutte å fascinere.

Historien om Les Lievesley er en av dem.

Fotnote: Denne saken er en redigert versjon av en sak som tidligere har stått på trykk i United-Supporteren.