– Det var noe med den fiendtlige atmosfæren på Elland Road jeg likte ganske godt

Søndag spiller Manchester United borte mot Leeds, en kamp mot en av våre største rivaler.

De som er for unge til å huske regelmessige kamper mot Leeds, vet kanskje ikke hvor kraftig rivaliseringen er. Ja, selv Ralf Rangnick var ikke klar over det. Nå, med supportere tilbake på tribunen, vil det trolig være synlig for alle – trolig kan en selv ikke på Anfield finne lignende Manchester United-avsky.

«Kampene mot Leeds var like spicy som dem mot Liverpool og City, og da Leeds sist var oppe, var det United-fans som hatet dem mer enn de hatet Liverpool og City» skrev Andy Mitten før hjemmekampen mot Leeds i fjorårssesongen.

Den kampen gikk glimrende – Scott McTominay scoret to mål i løpet av de første tre minuttene, og til slutt ble det 6-2 til Solskjærs Manchester United mot Bielsas Leeds. Hjemmekampen denne sesongen ble også ganske gøy, med en 5-1-seier til United i serieåpningen.

To av de virkelig minneverdige Old Trafford-oppgjørene mot Leeds.

Nå er det Elland Road som venter, så da tar vi for oss fem minneverdige oppgjør på Elland Road. 

Av naturlige grunner kommer ikke 0-0-kampen i fjor med på den lista.

August 1978: Leeds 2-3 Manchester United

Tidlig i 1978 signerte Manchester United to av Leeds’ beste spillere, nemlig Joe Jordan og Gordon McQueen. Det ble dårlig mottatt i Leeds, og kanskje da spesielt salget av fanfavoritten McQueen.

«99 prosent av alle fotballspillere ønsker å spille for Manchester United, og én prosent lyver» sa McQueen, og gjorde ikke stemningen noe særlig bedre med det sitatet.

– Jeg er nok en del av grunnen til hatet, sa McQueen da vi intervjuet ham i 2010.

I august 1978 var det klart for den første kampen mot gamleklubben for McQueen og Jordan, og kampen ble spilt på Elland Road.

Leeds-supporterne skal ha kastet ting mot Gordon McQueen, men McQueen responderte på godt vis med å heade inn kampens første mål. Joe Jordan hadde forarbeidet til Sammy McIlroys 2-1-mål, før Lou Macari scoret vinnermålet – etter samarbeid med enda en tidligere Leeds-spiller, nemlig Jimmy Greenhoff.

Februar 1991: Leeds 0-1 Manchester United

Den andre av to ligacupsemifinaler, etter at United hadde vunnet 2-1 hjemme.

Mye hadde skjedd siden 1978. Leeds hadde vært gjennom en stor nedtur, og hadde vært mange sesonger utenfor toppdivisjonen.

På grunn av noen målløse kamper i tillegg så hadde faktisk ikke Manchester United scoret på Elland Road siden nevnte kamp i 1978.

Det stod lenge 0-0, noe som ville sendt United videre, men like før slutt satte Lee Sharpe inn 1-0 på det rasende tilskuere trodde var offside – men Sharpe var på riktig side av den bakerste Leeds-forsvarsspilleren. Det hindret ikke enkelte rasende Leeds-supportere i å storme banen, og Eric Harrison (Uniteds ungdomstrener, som satt på United-benken i denne kampen) ble angrepet, noe Ferguson i selvbiografien Managing My Life skrev at kanskje var fordi Harrison ikke var helt ulik Ferguson selv.

– Well done, Eric! Slik selvoppofrelse går ikke ubemerket hen, spøkte Ferguson videre i boka om det at Harrison tok støyten for Leeds-fansens frustrasjon.

I 2013-selvbiografien beskrev han også hvor voldsom den episoden var, men la til:

– Likevel var det noe med den fiendtlige atmosfæren på Elland Road jeg likte ganske godt.

Kanskje tenker Ferguson litt slik nå i ettertid siden han vant sine siste tre oppgjør på Elland Road, i 2003 (x2) og 2011.

September 1996: Leeds 0-4 Manchester United

Kort tid inn i Ole Gunnar Solskjærs Manchester United-karriere vant United hele 4-0 på Elland Road, klubbens største seier der gjennom tidene.

Solskjær fikk bare noen minutter på banen, men rakk å gjøre seg bemerket likevel. United ledet 3-0, og det eneste Leeds-fansen hadde hatt å glede seg over var en sjelden straffebom fra selveste Eric Cantona, som trillet ballen utenfor fra ellevemeteren. På overtid fikk franskmannen endelig scoringen sin, og det kom etter et lekkert innlegg fra Solskjær. Cantona feiret målet fremfor frustrerte Leeds-fans.

Det første målet i kampen var et selvmål av Nigel Martyn (Ronny Johnsen var siste United-spiller på ballen), det andre ble scoret av Nicky Butt, mens Karel Poborsky scoret det tredje målet.

Mars 2002: Leeds 3-4 Manchester United

I mars 2002 ble det en målfest mellom rivalene hvor Manchester United til slutt endte opp med å få med seg alle de tre poengene hjem.

Paul Scholes ga United ledelsen i fiendens hule, men Mark Viduka scoret i sin tredje kamp på rad mot United, og utlignet med det til 1-1. Så scoret Ole Gunnar Solskjær to mål på bare noen få minutter, i det 37. og det 39. spilleminutt, og plutselig stod det 3-1 til United. I andreomgangen økte Ryan Giggs til 4-1 for bortelaget, før Leeds skapte spenning med to reduseringer (Ian Harte og Lee Bowyer), men United klarte å holde unna.

Det første Solskjær-målet kom på en retur fra et Scholes-skudd, den andre på en instinktiv avslutning etter at et Ryan Giggs-skudd ble blokkert av en Leeds-forsvarsspiller.

– Det var en god kamp for meg. Jeg husker de to målene med glede, sa Ole Gunnar Solskjær i forkant av 6-2-seieren i desember 2020.

September 2011: Leeds 0-3 Manchester United

Ja, det var «bare» ligacupen, men du verden så mye det betydde å vinne denne likevel, etter det pinlige tapet på Old Trafford i FA-cupen halvannet år tidligere.

Dette er vår foreløpige siste kamp på Elland Road med tilskuere på plass, og det ble lekende lett. Michael Owen scoret to mål, og Ryan Giggs scoret det tredje like før pause, og hysjet på Leeds-fansen som hadde ropt ukvemsord i hans retning i mesteparten av førsteomgangen. Det var det siste han gjorde i den kampen, for da andreomgang startet, hadde United-debutant Paul Pogba kommet inn for Giggs.

Det ble dessverre ikke flere mål, men litt morsomt ble det jo i andreomgangen likevel. Det måtte jo nesten det med så mange offensive spillere United hadde på banen i denne kampen, for det kunne nesten se ut som om Sir Alex Ferguson prøvde å få flest mulig offensive spillere ut på gressmatta i løpet av oppgjøret.

Det var lite forsvarserfaring i sikte: Ben Amos stod i mål, og foran seg hadde han et stopperpar bestående av debutant Ezekiel Fryers og midtbanespiller Michael Carrick. Antonio Valencia spilte høyreback (flere år før det ble hans faktiske posisjon), mens det var litt mer naturlig med Fabio da Silva på venstrebacken. Det ble uansett litt trøbbel da Fryers fikk problemer med rundt ti minutter igjen – og da sendte Ferguson like godt Dimitar Berbatov bak som stopper, uten at det hindret United i å holde nullen.

Denne saken er en noe omskrevet versjon av en artikkel vi publiserte før tilsvarende oppgjør i fjorårssesongen.