Ukvemsordene haglet. Det samme gjorde mynter, flasker, bluss og lightere
LEEDS: 18. oktober 2003 stanget Roy Keane inn vinnermålet for Manchester United mot Leeds på et fullsatt Elland Road. I snart to tiår har Leeds-fansen ventet på revansj på eget gress. Får de den søndag?
Nesten 20 år hadde gått siden forrige gang fansen fikk oppleve Rosekrigen ringside.
Men for ganske nøyaktig ett år siden barket Leeds og Manchester United omsider sammen i et ligaoppgjør, med fans på plass på Elland Road igjen.
United.no var på plass på en uforglemmelig dag i regnværet i Yorkshire da Ralf Rangnick fikk en av sine få store oppturer som Manchester United-manager.
Stemningen blir garantert like elektrisk denne søndagen…
Annonse
«I’ll be back»
Ukvemsordene haglet.
Det samme gjorde mynter, flasker og lightere.
Paradokset er at akkurat denne atmosfæren, som gjerne fremkaller det verste i fotballsupportere, også er en av de viktigste grunnene til at vi en gang i tiden ble forelsket i engelsk fotball.
Du skal være godt over gjennomsnitlig interessert i historie om du forstår deg på alle aspektene og detaljene i Rosekrigen. Men selv om den blodige kampen om engelske tronen, mellom de adelige familiene Lancaster og York, fant sted for over 500 år siden, dannet den grunnlaget for et hat mellom Manchester og Leeds som aldri har blitt borte.
I dag er det ingenting som illustrerer det anspente forholdet mellom byene bedre enn en fotballkamp mellom Manchester United og Leeds United.
De to lagenes supportere bryr seg heller lite om historiens maktsyke og blodtørste royalister med tvilsom moral. Ei heller om den intense rivaliseringen mellom byene under den industrielle revolusjonen.
For dem er det nok at Joe Jordan, Gordon McQueen, Gordon Strachan, Eric Cantona og Rios Ferdinands navn blir nevnt.
Annonse
Noen er gamle nok til å huske rivaliseringen mellom Matt Busby og Don Revie, mange husker ligainnspurten i 1992, og «alle» har fått med seg Leeds sin gjenoppstandelse etter en årelang vandring på jakt etter Premier League-status igjen.
På dette tidspunktet sliter imidlertid Leeds.
En rekke svake resultater har fremkallet frykt, en frykt for at Leeds igjen skal degraderes og forsvinne bort fra engelsk fotballs fornemste selskap for en stund.
Det har nemlig skjedd før, og Manchester Unuted kan bidra til at det kan skje igjen.
«I’ll be back» proklamerte Arnold Schwarzenegger i Terminator.
I begynnelsen av oktober i 2003 viste den aldrende muskelbunten at han holdt ord, og brått var han tilbake i rampelyset som nyvalgt guvernør i California.
Det skjedde bare halvannen uke før Leeds og Manchester United barket sammen foran et fullsatt Elland Road, den siste ligakampen mellom de to i Yorkshire med fulle tribuner på nesten to tiår.
Roy Keane stanget inn et perfekt innlegg fra Gary Neville, med blant andre en purung Cristiano Ronaldo som entusiastisk tilskuer.
Annonse
Da lagene møttes i februar i 2022 var Cristiano Ronaldo blitt 37 år. Han var den eneste spilleren som var igjen fra bataljen i 2003.
Nå er også han borte.
«Where is the Love» sang The Black Eyed Peas. Sangen var dedikert til tragedien med tvillingtårnene i New York og ikke rivaliseringen mellom Leeds United og Manchester United.
Men det er likevel noe symbolsk i at det var nettopp denne sangen som herjet på histlistene før slaget på Elland Road i 2003.
Det var ikke noe kjærlighet å spore mellom supporterne den gangen, og det er heller ikke noe kjærlighet å spore nå.
Tvilsom type i taxien
Av operasjonelle hensyn bekrefter politiet i Storbritannia sjelden hvor mange de har på jobb i forbindelse med Premier League-kamper.
Det snakkes imidlertid om at nærmere 900 betjenter er på jobb i forbindelse med dette oppgjøret.
Vi ser dem overalt. Først i bybildet, så ved stadion. Frykten for bråk er konstant.
Like ved togstasjonen havner to Leeds-supportere i munnhuggeri. Det ligner til forveksling en intens tenniskamp der skjellsordene serveres og returneres i et heseblesende tempo.
Så oppdager de begge at de har fått en felles fiende.
Annonse
En gjennomvåt og talentløs gatemusikant trakterer trekkspillet sitt som om han skulle nære et oppriktig hat til den slitte belgen han haler og drar i. Musikken, om en legger godviljen til, som strømmer ut, låter deretter.
Brått får de to øye på den perfekte fluktruten.
En taxi.
Min taxi.
Som to ubudne gjester formelig velter de inn i taxien. Våte, men foreløpig fornøyde.
Turen til Elland Road tar ikke mer enn drøye 15 minutter. Den ene av de to, som har fått akutt hodepine etter litt for mange runder med Jägermeister, sier ikke stort. Den andre bruker det drøye kvarteret vi tilbringer sammen til å fortelle om to ting:
Fengselsoppholdet han akkurat har avsluttet etter å ha smuglet kokain i et av kroppens «hulrom», og hatet han føler for Manchester United.
Den aldrende taxisjåføren ser engstelig i sladrespeilet. Han sier heller ikke stort, men gleder seg garantert til han kan ta fatt på den neste jobben.
Det er bare tre minutter til kampstart idet vi ankommer Elland Road. Jeg legger kjapt om fra rask gange, via lett jogg, til målrettet løping i retning borteseksjonen.
I det konstante surret fra folkemylderet og politioppbudet skjærer plutselig én stemme gjennom lang bak oss.
Min taletrengte «venn» fra taxien har sett hvilken retning jeg har tatt.
«Oiii, You Bastard! I’ll get you», roper han.
Annonse
«Behave», brummer en politimann fra hesteryggen. Han kunne like gjerne bedt om vinnertallene i neste ukes Lotto-trekning. Det er sjanseløst.
«Uvirkelige øyeblikk»
Det er nesten bibelske dimensjoner over det som snart skal utspille seg på Elland Road-gresset. Himmelens sluser har åpnet seg, men om borteseksjonen, der Manchester United-fansen synger av full hals, skulle vært en Noas ark og en trygg havn, er trengselen enorm.
Mange, meg selv inkludert, kommer ikke lenger enn til toppen av trappen.
De første 45 minuttene bivånes lett tåtrippende og med begrenset utsikt mellom hodene til en gruppe sikkerhetsvakter. Det er likevel nok til å se Harry Maguire endelig bryte cornerforbannelsen for United.
Så øker Bruno Fernandes til 2-0.
Manchester United-fansen er i sitt ess.
Det trøstesløse regnværet legger ingen demper på stemningen for de tilreisende supporterne som er i fyr og flamme.
Noen snakker halvhøyt om en repetisjon av ligaåpningen da Manchester United vant 5-1 på Old Trafford.
I løpet av et uvirkelig minutt tidlig i 2. omgang er 0-2 blitt til 2-2.
Hva pokker skjedde?
Nå er det hjemmefansen som våkner til liv.
Kampen vipper. Supporterne veksler mellom sanger for å støtte eget lag, og æreskjelle motstanderfansen.
Stemningen er, været til tross, nærmest elektrisk.
Rhythm is a dancer…
En slik batalje handler også om å være forberedt på det uventede. Av alle spillere er det brassen Fred som sender United tilbake i føringen. I jubelscenene som følger havner jeg to seterader lenger ned og får en muskelbrist i skulderen. Jeg setter det på kontoen for lidenskapens pris.
De kraftige regnbygene har gitt seg, men det regner fremdeles. Nå er imidlertid regndroppene erstattet med mynter, flasker, lightere, røykbomber.
Og en golfball.
En av gjenstandene treffer Anthony Elanga. Kampen stanses en liten stund. Sikkerhetsvakter sparker bort noen røykbomber som har havnet på gresset.
Elanga tar hevn.
Den svenske tenåringen punkterer kampen med sin iskalde 4-2-scoring.
«Rhythm is a Dancer, Anthony Elanga» runger taktfast i flere minutter. Manchester United-fansen er i festmodus.
Leeds-fansen har gitt opp. Paul Tierney blåser i fløyten. Det markerer slutten på det første rosederbyet i Premier League med fulle truibuner på Elland Road siden høsten 2003.
Mens Manchester United-fansen geleides tilbake til togstasjonen med politieskorte en statsleder verdig, spaserer den slukørete hjemmefans den tunge veien tilbake til sentrum.
Det er kanskje ikke en «Walk of Shame», men likefullt en vond og nedverdigende tur de legger ut på, med Manchester United-fansen som tilskuere fra bussvinduene.
Tilbake ved togstasjonen har trekkspilltrubaduren forduftet. Vi ser heller ikke noe til vår venn fra taxien.
Begge har en møkkadag.
Kanskje har de søkt gjensidig trøst hos hverandre.
Horder av Manchester United-fans går ombord på togene tilbake til Manchester. De synger fremdeles i kor. Leeds-fansen slikker sine sår. De fikk ikke revansj denne gangen heller, og har sluttet å synge.
Det er lett å tenke at dette «bare» var en ligakamp. Det er i så fall en grov undervurderings av sjelen i engelsk fotball. For det var så mye mer enn bare tre poeng som stod på spill.
Stemningen, atmosfæren, underholdningen, ukvemsordene, sangene og rivaliseringen.
Rosekrigen har gjenoppstått.
Den har fått sin renessanse.
Og igjen var det Manchester United som vant slaget.