– Jeg var livredd

Med billett til europaligafinalen i Gdansk, må det fort gjøres plass til et nytt europeisk sølvtøy i pokalskapet på Old Trafford. I så fall vil Ole Gunnar Solskjærs første United-trofé dele plass med cupvinnercuppokalen fra 1991.

15. mai er det nemlig 30-årsjubileum for 2-1-seieren over Barcelona i Rotterdam.

Selv om det var Mark Hughes som scoret målene og Bryan Robson som var kampens store ener, var det Lee Sharpe som var det store stjerneskuddet.

Den første av de største

Er det en ting Manchester United aldri har manglet under Sir Alex Ferguson er det unge talenter som har slått gjennom, blitt stjerner og siden satt sitt preg på klubb- så vel som landslag.

Ryan Giggs hadde kroppsbeherskelsen og en utsøkt teknikk som kunne rive motstanderne i fillebiter til han var 40.

David Beckham hadde en høyrefot som knuste mange motstanderes forsvarsmur og et ansiktet som knuste enda flere ungpikehjerter. Det hadde kanskje ikke Paul Scholes som heller aldri sa stort, men til gjengjeld lot fotballen tale så tydelig for seg, at mange mener han er den beste midtbanespilleren England har sett i Premier League.

Men Lee Sharpe var før dem alle. Han var den første virkelig store ungdomsstjernen i Alex Fergusons United.

Hattrickhelt mot “uslåelige” Arsenal, europacuphelt i Rotterdam for 25 år siden og “Årets unge spiller” i 1991.

Ryan Giggs herjet ut 2013/14-sesongen for United, Brand Beckham står sterkere enn noen gang, mens Lee Sharpe står ved siden av meg, titter ut på de snødekte fjelltoppene i Lærdal.

Han ser frem til å hvile ut etter å ha blitt rundspilt i en oldboyskamp av entusiastiske bussjåfører, elektrikere og bilmekanikere. Det er spørsmål som tvinger seg frem.

– Hva tenker du nå, Lee Sharpe?
– Jeg tenker, begynner han.
– Jeg tenker at jeg er veldig glad for at det ikke er jeg som er postbud i dette distriktet. Har du sett avstandene mellom mange av husene her?

Så ler han.

Debuten som 17-åring

24. september 1988 sitter en hel verden og måper av beundring over det de ser på  fjernsynsapparatene sine. I det som bare ble omtalt som tidenes idrettsøyeblikk, ser milliarder av tv-tittere verden over den canadiske muskelbunten, dog proppfull i steroider, Benjamin Johnson, knuse Carl Lewis, sette ny verdensrekord på 9.79 og følgelig ta gull på 100-meteren under Seoul-OL.

Ikke like mange bryr seg om det som skjer ca. 8800 kilometer unna den samme dagen.

En sjelden fulltreffer fra Peter Davenport, samt en noe mer forutsigbar nettkjenning fra Mark Hughes sørger for at Manchester United vinner 2-0 hjemme mot West Ham.

Men det er ikke selve seieren fansen snakker om denne dagen. Det er Uniteds lagoppstilling, eller rettere sagt én av spillerne i førsteelleveren.
Ikke Jim Leighton, Bryan Robson eller Mike Duxbury, for den slags skyld. Men venstrebacken. En purung guttunge fra Halesowen ved navn Lee Stuart Sharpe.

Kun 17 år gammel.

– Det begynner å bli noen år siden nå, flirer Sharpe og slenger seg ned i sofaen. Han planter en fot på gulvet og den andre på en myk skammel som står like ved. Han lener seg tilbake og legger sixpence-hatten forsiktig ned i sofaen ved siden av seg. Så gjentar han halvhøyt for seg selv:
– Noen år ja.

– Fotball var ikke alt

Lee Sharpe fyller 50 år i slutten av mai. Men fremdeles har han den gutteaktige sjarmen og det vinnende smilet. Latteren sitter løst.
Det har den alltid gjort hos livsnyteren Lee Sharpe.
Han ble den første ungdomsstjernen som akslet Manchester United-trøya for Alex Ferguson. På mange måter ble han også den siste.
Ikke den siste tenåringen som slo gjennom og ble en fremtidig stjerne, men den siste som gjorde det med et evigvarende glis om munnen.

Kanskje fotballen ikke har rom for slike som han lenger?

– Fotballen var min første kjærlighet. Jeg krøp til køys iført drakten min og sov med fotballskoene på. Jeg drømte om det perfekte langskuddet der jeg banket ballen i krysset. Men for meg var det helt avgjørende at jeg måtte trives for at jeg skulle beholde kjærligheten til fotballen. Derfor var det viktig for meg å ha vennene mine rundt meg og leve et ganske normalt liv. Hvert eneste minutt kunne ikke dreie seg om fotball. Jeg trengte å koble av og jeg måtte ha det gøy, sier Sharpe.
– Definér gøy…
– Det kunne være mye, men som regel etter at vi hadde spilt hjemmekamper kom vennene mine opp fra Birmingham. Vi kunne gå ut en tur og ta noen øl, gå på kino eller hva som helt egentlig som ikke involverte fotball. Søndagen tok de toget tilbake til Birmingham og jeg ble liggende på sofaen og se på tv.
– Og det var gøy…?
– Det var i alle fall avslappende, humrer Sharpe.

Kraftig overdrevet  

Lee Sharpe skulle bli best.

Den beste ungdomsspilleren i en ny fremadstormende United-generasjon.
Han skulle bli den beste kantspilleren for United så vel som for England.
Han skulle bli den beste siden spilleren de fleste mener var den aller beste.

George Best.

I dag er det i stedet mange som mener det er best å glemme det som faktisk skjedde på slutten av Lee Sharpes United-karriere.

– Jeg var ung og balansen ble av og til feil, sier han selvransakende.
– Noen form for anger?
– Nei, som ung gjør man feil og det gjorde jeg også, men for meg var det viktig å ha et liv utenom fotballen. Jeg trengte det for å kunne være fokusert under trening og kamp. Det var viktig å kunne koble av med noe du trives med. I dag brenner jeg like mye for golf som jeg noensinne gjorde for fotballen da jeg var aktiv.
– Virkelig?

Lee Sharpe tar en kort kunstpause og korrigerer seg selv en smule.
– Nesten. Jeg elsker å spille golf, men jeg kan gjøre det helt uten press for jeg kommer aldri til å bli proff. Jeg gjør det kun fordi jeg elsker det.

Lee Sharpe er sin egen herre, og kanskje var det nettopp det som ble hans bane.

Ferguson slet etter hvert med å finne den rette rollen for Sharpe. Noen ganger fikk han rollen som venstreback, noen ganger som høyreving. Men ofte fikk han også rollen som syndebukk når noe gikk galt.
Han var spilleren som mange har gitt æren for å ha først lansert uttrykket “Fergusons hårføner” og som sannsynligvis fikk flere av dem enn noen annen United-spiller på 90-tallet.

Mange av hårfønerne har blitt forbigått i stillhet, men den mest kjente av dem alle ble naturligvis ikke det.
Den kom kvelden da de feststemte unge spillerne Ryan Giggs og Lee Sharpe ble fullstendig overrumplet og overrasket hjemme av en illsint Ferguson.

United-manageren kom etter sigende brøytende inn døren med det samme fraværet av forsiktighet som hos en ilter elefant i en porselensbutikk. Han avlyste festen deres sporenstreks ved å kaste alle gjestene på dør og gi de to ungdommene en overhøvling de aldri kom til å glemme. Det er i alle fall slik historien har blitt gjenfortalt.

Sharpe har en annen versjon.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett den historien blitt gjengitt, og den blir alltid mer spektakulær for hver gang, sier Sharpe.
– Fortell oss hva som egentlig skjedde?
– Det stemmer ikke at det var noen vill fest. Det var faktisk en helt rolig kveld og vi skulle akkurat til å gå ut en tur. Da Ferguson kom inn døren traff han på en av kameratene mine som bar på de to eneste ølflaskene som var å oppdrive i huset.
– Ble han ikke sint?
– Jo, den siden av historien stemmer, gliser Sharpe.
– Han ga oss en verbal lekse og vi måtte stå skolerette på kontoret hans før neste trening. Det var ikke spesielt hyggelig, men etter en tid ble du faktisk vant til hårfønerne hans. I alle fall ble jeg det, humrer Sharpe.

Hentet midt på natten

Noe av det første Alex Ferguson bestemte seg for å endre da han kom til United var ungdomspolitikken.

Skotten begynte umiddelbart jakten på unge talenter til å erstatte den aldrende garde han hadde arvet etter Ron Atkinson.

På en tid der speidernettverket i fotballklubber flest fremdeles var svært begrenset, var gamle bekjentskaper gode å ha for Ferguson.
Den tidligere Manchester-baserte journalisten Len Noad var nettopp et slikt bekjentskap. Han hadde pensjonert seg og flyttet til solfylte Devon på sørkysten av England, nærmere bestemt til badebyen Torquay.
Her hadde Noad fått tips om at Torquay hadde en svært lovende unggutt, og etter å ha sett ham i aksjon gikk tipset videre til Ferguson.

Skotten dro umiddelbart til Torquay sammen med assistentmanager Archie Knox og daværende sjefsspeider Tony Collins. En sen fredag kveld så de 16 år gamle Lee Sharpe i aksjon mot Colchester. Ved kampslutt hadde Ferguson bestemt seg.

Han skulle ha Lee Sharpe.

–  Jeg ante ikke at Ferguson var på tribunen og hadde heller ingen idé om at United hadde meg i kikkerten. Jeg husker at husvertinnens venn banket på døren min klokken 01.30 om natten da jeg lå i sengen. “Manageren og klubbsekretæren i Manchester United har sett etter deg og vil møte deg nå”.

I mellomtiden hadde Ferguson, Knox og Collins kjørt rundt i Torquay i klubbsekretærens Jaguar med Torquay-manager Cyril Knowles som passasjer. Ferguson var livredd for at Knowles ville tipse sin gamle klubb Tottenham om Sharpe og gjorde det klart for Knox at han ikke kom til å forlate bilen før kontrakten med Sharpe var underskrevet.

– Det pussige var at jeg hadde spilt en dårlig kamp og jeg ble litt forfjamset da Ferguson sa United ville ha meg. Lørdagen, dagen etter, dro jeg opp til Manchester og møtte Ferguson. 

“Du har den rette fysikken, du har den rette holdningen, du har talentet”. Med de ordene fikk Ferguson meg til å se på meg selv på en helt annen måte. Men jeg kan ikke legge skjul på at det var skremmende å komme til Old Trafford. Jeg hadde ikke en gang spilt en hel sesong for Torquay og plutselig ville en av de største klubbene i landet ha meg. Sprøtt, sier Sharpe.

Siden starten, høstdagen i 1988, ble det gradvis flere sjanser på førstelaget. Plutselig var ikke lenger Sharpe bare et lovende talent. Han var en del av førstelaget, en “Fergie Fledgling”, en ung fremadstormende superstjerne.

Formet av nederlaget

Da Ferguson vant sitt første trofé med United, FA-cupen i 1990, måtte Sharpe vike plass for Danny Wallace på venstrekanten.

Men revansjen kom sesongen etter.

I løpet av høsten spilte han seg inn i førsteelleveren og bidro sterkt til at United kom til finalen i ligacupen, blant annet ved å score et uforglemmelig hattrick mot de suverene ligalederne Arsenal da United vant 6-2 på Highbury.

Men det var den magiske kvelden i Rotterdam for 25 år siden, som mange mener var begynnelsen på Fergusons United-eventyr, som virkelig gjorde at verden fikk øynene opp for Lee Sharpe.

– Jeg husker alltid at jeg var helt trollbundet av Europacupen som guttunge. Det var en annen atmosfære på de kampene, med bengalske lys, horn og røyk på tribunene. Jeg husker da vi kom til stadion i Rotterdam og gikk ut på banen et par timer før kampen. United-fansen var allerede på plass. De dekket minst tre fjerdedeler av stadion.

– Det må ha vært en enorm inspirasjon?
– Det burde vært det, men jeg var livredd. Jeg tror aldri jeg har vært så redd i hele mitt liv. Heldigvis hadde Bryan Robson en fantastisk kamp. Jeg husker hvordan han styrte på midten og minnet oss hele tiden på at vi måtte være tålmodige. Så scoret Hughes to og det ble en fantastisk kveld. Selv om den andre scoringen hans var fantastisk, synes jeg fremdeles han kunne sentret til meg som kom løpende helt udekket i midten, flirer Sharpe.

En som ikke var like heldig var lagkamerat Russell Beardsmore.

Han måtte se finalen i Rotterdam fra benken.

I 1990/91 hadde Alex Ferguson nemlig begynt å se konturene av den midtbanen han ønsket seg. Robson, Ince og Webb hadde fått selskap av Beardsmores ungdomskamerat Lee Sharpe.

Mens den dribleglade livsnyteren var den store snakkisen blant United-fansen på vårparten i 1991, var Beardsmore mer eller mindre ute i kulden. Likevel var han en del av United-troppen den uforglemmelige kvelden i Rotterdam da Barcelona ble beseiret i cupvinnercupfinalen.

– Men det var same «Old Story». Jeg var blant de 17 i troppen, men jeg kom aldri innpå. Ingen medalje denne gangen heller, forklarer Beardsmore som også ble sittende på benken under FA-cupfinalene året i forveien.

Stemmen er ikke oppgitt, han søker ikke etter medynk. Men han bekrefter, igjen, hvor nære han var.

Da United omsider var klare til å utfordre i kampen om ligagullet i den påfølgende sesongen, hadde Beardsmores United-karriere gått fra vondt til verre. Han fulgte nesten hele sesongen fra tribuneplass.

Han fikk starte én fattig kamp, den minst minnerike av dem alle, foran 5400 tilskuere mot ukjente Athinaikos i cupvinnercupen. 

I 1991/92 kjempet Manchester United om ligagullet med Leeds. Et tilsynelatende sikkert gull smuldret bort som sand mellom skjelvende fingre på en tørr sandstrand. Men midt i nederlagets bitre time, høstet Uniteds spillere en verdifull erfaring som fremdeles setter sitt preg på klubben.

– Jeg er ikke sikker på om Manchester United hadde vært like store i dag om tittelen ble vunnet den sesongen. Vi lovet hverandre i garderoben at det aldri mer, aldri, aldri mer, skulle skje. Det var en ny mentalitet som ble født den dagen, og selv om United taper en tittel eller to, slår klubben alltid tilbake. Jeg tror det kan spores tilbake til det som skjedde våren 1992, sier Lee Sharpe.

Båret på gullstol

Høsten 1992 skulle United ta opp kampen om seriegullet, men det skjedde i første omgang uten Lee Sharpe som var blitt alvorlig syk og rammet av hjernehinnebetennelse.

Da han endelig kjempet seg tilbake på laget i november nektet han å gi slipp på plassen. Med Sharpe tilbake på laget begynte også United en formidabel poengfangst.

Resten av sesongen mistet han bare en eneste kamp, borte mot Crystal Palace da United i realiteten sikret seriegullet.

Noen dager senere satt han hjemme med foreldrene og så Oldham slå Aston Villa i Birmingham. Nick Henrys fulltreffer ga fornyet håp for nedrykkstruede Oldham, men enda viktigere, scoringen serverte United klubbens første ligagull på 26 år på et sølvfat.

– Jeg husker da Oldham scoret, og ikke minst da dommeren blåste av. Først jublet jeg hemningsløst, men så ble jubelen avløst av en rar tanke. Hva nå?, ler han.
– Og hva skjedde så?
– Jeg ringte rundt til kompisene, men fikk ikke noe svar. “Dra ned til Old Trafford”, sa pappa. “Det skjer helt sikkert noe der nede”. Tja, hvorfor ikke tenkte jeg og kjørte ned dit. Da jeg kom dit var det 40-50 mennesker der. Noen hoiet og noen sang. Da de fikk øye på meg insisterte de på å bære meg på gullstol. Etter noen minutter så jeg meg rundt og det var sikkert 2500 fans som plutselig  hadde kommet. Sikkerhetsvaktene måtte komme for å redde meg og ta med inn på stadion og eskortere meg ut en annen utgang, ler Sharpe
– Var du den eneste spilleren der?
– Ja, mutters alene. Men senere ringte Steve Bruce og inviterte til fest hjemme hos seg. Der var alle samlet og det ble sent den kvelden, minnes Sharpe.

Og for en gangs skyld ventet det ikke noen hårføner fra Ferguson dagen etter.

Fotnote: Denne saken er basert på to tidligere intervjuer til United-Supporteren med Lee Sharpe og Russell Beardsmore