25 år siden tragedien

Det er tidlig formiddag den 15. juli 1989 på motorveien i utkanten av Madrid. En bil har fått motorstopp og blokkerer den ene veibanen. I en av bilene som kommer like bak, merker ikke sjåføren faren som lurer foran ham. I det han blir oppmerksom på den parkerte bilen, prøver han en desperat unnamanøver.

Men det er for sent.

I et voldsomt sammenstøt blir sjåføren, som ikke bruker sikkerhetsbelte, kastet ut av bilen.

Han omkommer.

Laurie Cunningham ble bare 33 år.

Spillere som når toppen av engelsk, og internasjonal fotball, har måttet kjempe mange kamper, mange små slag, for å nå toppen.

Men ingen kjempet en tøffere kamp enn tidligere United-spiller Laurie Cunningham. I dag er det nøyaktig 25 år siden han så tragisk ble revet bort, men minnene om han, og ikke minst respekten for ham og kampen han ufrivillig var nødt til å føre, vil leve videre til evig tid.

– Banet vei for oss andre

For noen år siden hadde jeg en lengre prat med spilleren som ble Sir Alex Fergusons aller første Unted-kjøp, Viv Anderson. Intervjuet skulle primært handle om den første tiden i United under den legendariske skotten, og om hans egen milepæl som den første fargede spilleren som representerte A-landslaget til England.

Det handlet imidlertid like mye om Laurie Cunningham.

For Anderson var det nesten umulig å snakke om sin egen karriere uten å sette det hele inn i et større perspektiv.

Og for  gjøre nettopp det, måtte han trekke frem Cunningham.

– Fotballen reflekterer samfunnet forøvrig og det er helt fundamentalt å huske på at det var en helt annen tid på slutten av 70- og 80-tallet enn det vi ser i dag. Og ja, jeg så den og jeg hørte den, fortalte Anderson.

– Jeg måtte tåle min del, men som back slapp jeg relativt billig unna. For Laurie Cunningham og Cyrille Regis som ble to av de første fargede stjernene i engelsk fotball, var det en helt annen historie. Det de måtte tåle…

Jeg husker fremdeles hvordan Viv Anderson bevisst unnlot å fullføre den setningen. Det var ikke behov.

Han snakket om rasismen. Den vanvittige, vulgære og langt på vei ubegripelig samfunnsaksepterte rasismen som herjet det britiske samfunnet og britiske fotballbaner. En rekke klubber hadde supportere som ikke ønsket fargede spillere for sine klubber. Flere supportergrupperinger produserte sine egne rasistiske tidsskrifter, de kastet bananer mot fargede spillere og kom med ustanselige, nedverdigende ukvemsrop.

Medsupporterne grep sjelden inn, myndighetene toet sine hender, og det engelske fotballforbundet besvarte stort sett den åpenbare rasismen med forsiktige skuldertrekk. De var langt mer fokusert på å sette hardt mot hardt mot hooligans.

Uten å tenke på at de to ondene på mange vis var to sider av samme sak.

– Laurie banet vei for oss andre. Det er enormt mange spillere som er Laurie en stor takk skyldig i dag, fortalte Anderson til meg.

Forsov seg til første trening

For Laurie Cunningham begynte karrieren som læregutt i Arsenal. Logisk nok, siden han vokste opp i Archway, bare en kort joggetur unna Arsenals daværende hjemmebane, Highbury.

Da Arsenal fristilte ham fra kontrakten i 1974, ble han kort tid etter snappet opp av østkantklubben Leyton Orient. På et personlig plan måtte en ung Laurie Cunningham nå kjempe for få karrieren inn på rett spor. Men det var likevel en større og langt mer betydningsfull kamp som ventet ham i årene som fulgte.

Da 16 år gamle Laurie Cunningham kom til Leyton, fikk manager George Petchey beskjed om at han måtte ha et ekstra godt øye med hurtigtoget. Han var en spiller, og en person, som likte å gå sine egne veier.

– Han signerte for oss en mandag, men dukket ikke opp på treningen. Det gjorde han heller ikke tirsdagen, og jeg sendte en sjåfør til leiligheten hans for å hente ham. Da han kom dit fant han Laurie sovende. Jeg måtte ta en alvorsprat med ham. «Om du fortsetter å forsove deg til treningene, må jeg gi deg bøter. Jeg begynner med ett pund og dobler den hver gang du er for sen», fortalte Petchey til ITV i forbindelse med en dokumentar om Laurie Cunningham som ble produsert for et par år siden.

Men Petchey fikk skikk på den unge spilleren, og hurtige Laurie Cunningham herjet med motstandernes forsvar.

I 1977 debuterte han på det engelske U21-landslaget og var i en årrekke oppført som den første fargede spilleren til å representere England på noe nivå.

I mai 2013 kom imidlertid FA med en korrigering etter at det viste seg at Benjamin Odije hadde spilt for et av guttelandslagene til England noen år i forveien.

Men det var Cunningham som fikk oppmerksomheten. Og han fikk mye av den. Det var bare ett problem for Petchey og Leyton. En spiller med slike kvaliteter var dømt til å tiltrekke seg storklubbenes interesse, og i 1977 gikk Cunningham til West Brom for 100.000 pund.

Sammen med Cyrille Regis og Brendon Batson utgjorde Cunningham en historisk trio. Dette var bare andre gang at en engelsk toppklubb hadde benyttet tre fargede spillere samtidig. Men, i motsetning til West Ham som var den første, var «The Three Degrees», som West Brom-manager Ron Atkinson døpte dem etter den amerikanske soultrioen, bærebjelkene i laget som hadde sin beste periode i moderne tid på slutten av 70-tallet.

Fremdeles var rasismen et stort problem, men gradvis hadde Cunningham vunnet over skeptikerne.

Simpelthen fordi han var en strålende fotballspiller.

På årets nestsiste dag i 1978 tok Manchester United i mot «Baggies» hjemme på Old Trafford. Brian Greenhoff, Gordon McQueen og Sammy Mcllroy scoret tre. Det hjalp ikke. Gjestene scoret fem, og Laurie Cunningham, som scoret et av målene for West Brom, var ustoppelig.

Skulle spilt finalen i 1983

Det er verdt å merke seg det som skjedde sommeren 1979.

Da Trevor Francis signerte for Nottingham Forest med den historiske prislappen på en million pund, vakte det stor oppmerksomhet.

Samme sommer gikk Laurie Cunningham til Real Madrid for 950 000 pund. Et marginalt mindre beløp, men det fikk langt mindre oppmerksomhet.

I sin første sesong i den spanske hovedstadsklubben var han en av de viktigste spillerne da klubben vant «The Double».

Selv om han også senere spilte Europacupfinale mot Liverpool ble de neste sesongene begynnelsen på et langvarig skademareritt. Ute i kulden og ute av stand til å spille seg inn igjen på Reals stjernegalleri ble låneopphold løsningen.

I 1983 bestemte Ron Atkinson seg for å hente Cunningham på lån til United. Dermed ble han den første til å ha spilt for både Manchester United og Real Madrid.

Han hadde mistet en del av farten, men var likevel en drivende god spiller.

Foran FA-cupfinalen mot Brighton den våren var det meningen av Cunningham skulle spille, men han slet med en skade.

– Are you fit to play? Spurte Atkinson.

– I think i might let the lads down, var svaret fra Cunningham. Han drømte om Wembley, men satte laget foran seg selv.

United vant FA-cupen uten Cunningham og karrieren i United ble beskjedne tre kamper fra start, to som innbytter og en scoring mot Watford.

Det kunne blitt så mye mer og Atkinson ønsket å kjøpe ham, men kom på andre tanker da han så hvor store skadeproblemer han faktisk hadde.

Årene som fulgte ble en nomadetilværelse for Cunningham. Han byttet klubber og han byttet land. Alt i et heseblesende tempo. Sporting Gijon, Marseille, Leicester, Rayo Vallecano, Charleroi. Tilbake i England vant han omsider FA-cupen som en del av «The Grazy Gang» i Wimbledon, laget som sensasjonelt slo Liverpool 1-0 i 1988. Knokkelknuserne i Wimbledon var sannsynligvis den klubben som spilte den fotballen som lå fjernest fra Laurie Cunninghams lekende stil, men FA-cupmedaljen var likefullt hans.

Tilbake i Rayo Vallecano hjalp Cunningham klubben til opprykk til spansk eliteserie i 1989. Han var fast bestemt på å slå tilbake mot kritikerne som mente han var ferdig, og han kunne knapt vente til å få muligheten til å spille på Santiago Bernabeu igjen for å vise Real Madrid hva de hadde gått glipp av ved å selge ham.

Den muligheten fikk han aldri.

– Da jeg debuterte for England fikk jeg telegram fra dronningen og en rekke hilsener fra kjente og prominente personer. Det eneste jeg ønsket var imidlertid å spille fotball. Det er kanskje i ettertid jeg har skjønt hvor betydningsfull den kampen var. Men jeg var bare en ung gutt som ønsket å bli sett på som alle andre, en som spilte på landslaget fordi jeg fortjente plassen på laget, sa Viv Anderson til meg under vår samtale.

Da Paul Ince ble spurt hvordan det føltes å være den første fargede kaptein på den engelske landslaget, reagerte han på samme vis. Han ønsket å fokusere på fotballen.

Laurie Cunningham hadde evnen til å fokusere på fotballen, ved å la det glitrende spillet være hans svar på rasismen han ble møtt med.

I dag er mer enn en tredjedel av alle profesjonelle spillere i England «black» eller «mixed race». I en tid der det engelske forbundet slår knallhardt ned på rasisme i ordets videste forstand, er det viktig å huske og ikke minst hedre de som gikk foran og tok den første kampen uten den støtten spillerne har i dag.

Laurie Cunningham fikk aldri noen stor karriere i United, og skadene ødela mye av karrieren fra han var 26 til han fylte 33, årene der han virkelig skulle ha befestet sin posisjon som en av Englands beste spillere.

Likevel, i historisk sammenheng, kan Laurie Cunningham ikke sees på som noe annet enn en gigant.

En gigant som i dag trolig ville vært stolt over den betydningen han hadde for flere generasjoner med fargede spillere som kom etter ham.

Sagt om: Laurie Cunningham:

Les Ferdinand: Jeg pleide å se ham spille og så hvordan han utfoldet seg og tenkte «wow». Jeg kunne ønske jeg kunne spille som han.

Cyrille Regis: Han var en ekstravagant spiller som brøt barrierer og hjalp sporte spillere å spille å være stolte av seg selv.

Viv Anderson: Han fortjener å bli nevnt med de beste. Han var en av dem

John Barnes: Han var en spiller som var forutfor sin tid i måten han spilte på. Han var en inspirasjon for så mange

Vicente del Bosque: Hans kvaliteter stod ikke tilbake for Cristiano Ronaldos

Kilde: ITV-dokumentaren «First Among Equals, The Laurie Cunningham Story