Denne saken stod på trykk i første utgave av medlemsmagasinet United-Supporteren i 2016/17-sesongen. Supporterklubben har snakket med Giggs også mange ganger senere, men teksten står uendret.
Mr Manchester United
Sir Matt Busby var Old Trafford-manager i nesten 25 år. Sir Alex Ferguson satt ved roret i snaut 27 år. Ryan Giggs var 29 år i klubben i sitt hjerte. Kom som 14-åring, forlot oss som en legende.
Av: Lars Morten Olsen, US-redaktør
Annonse
Det var i en tid lenge før overvåkningskamera, eksterne sikkerhetsselskaper og høye gjerder. Det var før Manchester United ble fysisk avskjermet fra omverden, og de eneste såkalte vaktene på treningsfeltet var pensjonistene Harold og Frank.
Det var der, på Uniteds gamle treningsfelt The Cliff, at jeg møtte Ryan Giggs for første gang.
EN UNG GUTT SOM BLE TIL DEN STØRSTE: Giggs i aksjon for Salford schoolboys.
En ung, og svært lovende spiller.
En som vakten Harold ga ett pund for hvert mål Giggs scoret.
Harold hadde moro av dette. Det var nemlig Harold, med etternavn Wood, som oppdaget Giggs da han var 12, 13 år gammel. Harold følte et slags ansvar for gutten han hadde anbefalt så sterkt for Ferguson. Derfor stakk han til Giggs ett pund for hvert mål.
– Jeg gjorde det både som en oppmuntring og som belønning, fortalte Harold Wood meg siden.
Harold så ingen grunn til å gi seg med denne fine og litt spesielle gesten da Giggs rykket opp på førstelaget, og etter hvert tjente mer i uken enn gamle Harold hadde i årslønn.
En avtale var en avtale.
Annonse
Da undertegnede traff Giggs for første gang, hadde han scoret et veldig fint mål. Han kom gående over parkeringsplassen mot den gamle bygningen som huset garderobe, gymsal, kantine og manager-kontor da Harold kom imot ham.
– Hei, Ryan! Målet ditt i går var verd fem pund, men du får fortsatt bare ett, sa Harold og gravde dypt i sin slitte fiskepung.
Giggs smilte og takket høflig.
Jordnær gutt
Siden har jeg hatt gleden, og æren, av å treffe Ryan Giggs en rekke ganger. Som oftest i jobbsammenheng og intervju for United-Supporteren, men også privat. Senest var under triste omstendigheter i begravelsen for Ryans bestefar, Dennis.
Morfaren som i alle år fungerte som farsfigur for Ryan etter at den biologiske faren stakk sin kos. Ryan og bestefar Dennis hadde et helt spesielt forhold, noe jeg forstod da jeg intervjuet bestefaren for et par år siden.
Dennis var rammet av kreft og gikk gjennom harde cellegiftbehandlinger.
– Han er frisk! Legene har sagt han har overvunnet kreften, ropte Ryan gledesstrålende da jeg for et års tiden siden spurte hvordan det gikk med bestefaren.
Annonse
Det hadde han også, men dessverre hadde behandlingene gjort at immunforsvaret var nede.
Bestefaren døde noen måneder før sin 80-årsdag, og etter et kort, men likevel godt vennskap var det naturlig for meg å dra i begravelsen.
– Tusen takk for at du kom. Det setter jeg umåtelig stor pris på, sa Giggs i selskapet etterpå i Fairwater conservative club, i utkanten av Cardiff. Et enkelt lokale i et arbeiderklassestrøk der Ryan Giggs bodde sine fem første leveår.
En sterk kontrast til det luksusliv Giggs og dagens Premier League-stjerner lever.
Men luksusen til tross, Giggs har alltid holdt føttene på jorden, og er så jordnær man kan være etter å ha blitt hyllet og dyrket som fotballstjerne i over to tiår.
– Nå er det min runde, sa Giggs i begravelsen og bladde opp en 20-pundseddel og stilte seg i kø for å kjøpe drikke. Han elsker fotballquiz og har en herlig tørr, britisk humor.
Jeg har aldri fornærmet Ryan Giggs, men innrømmer at det var nær på en gang.
Det var i Deansgate, Manchester der jeg var opptatt med en tekstmelding da jeg hørte en bilist som trykket ustanselig på hornet. Irriterende nok midt i en viktig sms og derfor streifet tanken om å «vise fingern».
Heldigvis rakk jeg å løfte blikket tidsnok til å se Giggsy, som smilte og vinket febrilsk fra bilen han satt i mens han ventet på grønt lys.
Tidligere US-skribent Aslak Bodahl fikk også merke Giggs’ sjenerøsitet da han prøvde å komme inn på et utested i sentrale Manchester. Vakten sa at det var stengt for Manchester United-spillere med venner.
– Men jeg kjenner Ryan Giggs, prøvde Bodahl.
Annonse
Vakten lo godt og sa «den der har vi hørt før.» Akkurat da dukket Giggs opp i døren, fikk se US-skribenten og ropte «Hei, Aslak! Kom inn».
Ryan Giggs var Supporterklubbens President fra 1998 til han sluttet i Manchester United tidligere i sommer. Vi vil nok aldri få en President som sitter i 18 år.
Han skrev fast spalte i United-Supporteren i mange år, inntil klubben la ned forbud om avis og magasin-spalter for alle spillerne.
I 2008 kom Ryan Giggs som æresgjest til Oslo for å markere ti år som President i MUSCS. Han fikk samme kveld utmerkelsen Æreslivstidsmedlem av Supporterklubben.
– Det er en fantastisk ære. Dere skandinaviske supporterne har betydd mye for både meg selv og Manchester United, sa Giggs, som bød på seg selv i stor stil og gjorde kvelden til et minne for livet for de 450 middagsgjestene.
Størst av alle
Vi supporterne har alle våre favorittspillere.
Noen, som undertegnede, ble United-supporter på grunn av George Best. Andre på grunn av Bryan Robson, Eric Cantona, David Beckham eller Ole Gunnar Solskjær. For noen er Wayne Rooney den største.
Skjønt, når alt kommer til alt og støvet har lagt seg, vil Ryan Giggs kanskje være den største av dem alle?
I alle fall er det sikkert at noen av hans rekorder står til Dovre faller og elven Irwell tørker inn. Hvilken spiller kan noensinne matche 13 ligagull!? Eller 21 liga- og cuptitler i England? Legg til to Champions League og to Klubb-VM. Totalt 35 titler med smått og stort. Og alle for samme klubb! Ingen spiller vil noensinne slå hans rekord i antall opptredener for Manchester United.
963 obligatoriske kamper. Han regelrett «gruset» den gamle rekorden med 205 kamper flere enn Bobby Charlton.
Når han nå valgte å bryte båndet etter nesten 29 år(!) i samme klubb, kjenner vi ham godt nok til å vite at han gjorde det med tungt hjerte. I en perfekt verden kommer han en dag tilbake og blir manager, jobben han ble forespeilet å få da Louis van Gaal ble manager.
Annonse
Sterke minner
Vi har alle våre favorittbilder på netthinnen av Ryan Giggs.
Kanskje er det takketalen i sølvgrå dress under Supporterklubbens middag på SAS-hotellet i Oslo i 2008? Eller smilet fra et åpent bilvindu i en svært enkel bil på det gamle treningsfeltet The Cliff?
Noen legger hodet på puten om kvelden og lukker øynene med et smil om munnen og tenker på det målet i FA-cupsemifinalen 1999. Det som er vist nesten 3,3 millioner ganger på youtube!
Andre gjør det samme med minnet om en sterkt konsentrert og fokusert Ryan Giggs gå den lange, ensomme veien fra midtsirkelen og fram til straffemerket i regnet på Luzhniki stadion i Moskva i 2008. Med Terrys fall og Edwin van der Sars redning mot Anelka er det litt lett å glemme at «den gutten Giggsy» scoret straffekonkurransens siste mål.
Men hvem kan glemme da han med sin akselerasjon og fart fullstendig parkerte Juventus-forsvaret med sitt mål i Champions League i 2002/03-sesongen.
Eller hans siste av 963 kamper, da han kom inn mot Hull og med tårer i øynene mottok applausen etter kampen.
Vi husker Giggs der han sto ulastelig antrukket i den berømte Manchester United-blazeren i de fire kampene han var midlertidig manager. «Handsome», er det ikke det de sier i England?
Hva med det ferske, fine minnet da Giggs i rollen som assistentmanager sto langs sidelinjen på Wembley og pisket United fram til seier i FA-cupfinalen i mai.
Det er millioner av fotballspillere som drømmer om, eller har drømt om, å spille for Manchester United. Ryan Giggs gjorde alt. Han var spiller, for en kort periode manager, han var assistentmanager, og ble til slutt legende.
Hvis det noen gang har vært en person som fortjener tittelen «Mr Manchester United», så er det Ryan Giggs.
