«Ledelsen famler i blinde»

Hvis du er ABU bør du nyte denne stund på jord fordi med managerbytte nå er Manchester United verre ute å kjøre enn noen gang siden starten på 1970-tallet.

Da som nå driver klubben en desperat jakt etter en person som kan føre klubben til enden av regnbuen. Da som nå blir det prøvet og feilet i urovekkende tempo, og da som nå virker det som om Old Trafford-hierarkiet famler totalt i blinde tilsynelatende uten en plan og uten en rød tråd.

På fotballhavet driver United rundt som en båt uten ror og med revnet seil. Problemet er ikke manageren.

Roten til problemet sitter paradoksalt nok høyere opp.

Det er 50 år siden, men likevel er det flere likhetstrekk mellom nå og årene etter Sir Matt Busby. Den gangen hadde de først tro på Wilf McGuinness, en naiv, romantisk idé om at en Busby Babe skulle ta arven videre.

På samme måte var David Moyes på en måte en Ferguson-light, enda en skotte med imponerende resultater i mindre klubber enn United.  Moyes var «the chosen one». Old Trafford-ledelsen var så skråsikre på suksess med Moyes at de like så godt ga han seksårskontrakt, bare for å følge opp den med avskjed på grått papir etter ti måneder.

Åtte år etter at Busby ga seg i 1969 (han ledet også United siste halvdel av 70/71-sesongen, men det var hele tiden ment som en midlertidig løsning), ble Dave Sexton den fjerde United-manageren etter managerlegenden. Først McGuinness, deretter Frank O’Farrell og Tommy Docherty før Sexton.

Åtte år etter at Ferguson red inn i solnedgangen med ligamedaljen rundt halsen, satt Ole Gunnar Solskjær i sommer som den fjerde United-manageren etter managerlegenden.

Først Moyes, deretter Louis van Gaal og José Mourinho før Solskjær.

Ja, dagens Old Trafford-ledelse hadde i sommer så klokketro på prosjekt Solskjær at han fikk en ny kontrakt som skulle gjelde tre år fram.

Bare 13 (tretten!) kamper etter at disse papirer var undertegnet, vurderer altså styret å gi manageren sparken. I så fall en fallitterklæring av dimensjoner og en innrømmelse av egne feil – igjen!

For meg handler det ikke så mye om at det er snakk om Ole Gunnar Solskjær, en for alltid spillerlegende i Manchester United som hadde fortjent bedre enn dette.

Det dreier seg mer om et styre som i alle andre forretningsbransjer for lengst hadde måttet gå av på grunn av skakkjørt ledelse. Som vingler og ikke får bestemt seg.

Men eierne sitter der fortsatt og kommer sikkert til å tviholde på sin melkeku til det ikke er en dråpe igjen.

Ed Woodward er også fortsatt der (selv om det er sjelden han finner det bryet verd å gå på kamp), til tross for at han lovet å gå av. Ja, onde tunger sier han skal bli værende i sjefsrollen helt til april, i så fall ett år etter at han sa han skulle gå av da hans våte drøm om en europeisk superliga kollapset som en strandet hval.

Ferguson refererte noen ganger til United som en buss. En buss som kjørte fra deg hvis du ikke var våken. Dette var en buss som hadde kjørt av veien da Solskjær tok over rattet like før jul i 2018.

Han har tatt United langt, det har vært progresjon og da tenker jeg ikke bare på tabellplasseringene 6., 3. og 2. Han fikk tilbake gløden, optimismen og smilet på Carrington, hos trenerkollegene, spillerne via den administrative ledelsen og helt ned til rengjøringspersonellet. Han har truffet ganske bra på spillerkjøp. Under Solskjærs regjeringsperiode har United – endelig – fått på plass en fotballdirektør; John Murtough, så vel som en teknisk direktør i Darren Fletcher.

Solskjærs betydning for at akademiet er i bedre stand enn på mange, mange år skal heller ikke undervurderes. Og i god Ferguson-ånd har Solskjær insistert på en mye mer samlet enhet, en naturlig bro mellom aldersbestemt til seniorlag.

Glem heller ikke de ekstremt vanskelige arbeidsforhold Solskjær har jobbet under med en rekke restriksjoner under pandemien for både trenere og spillere, pluss ikke minst tomme tribuner.

Og; han var en straffespark-konkurranse unna å lede United til topps i Europa League.

Prosjektet til Solskjær fikk kallenavnet «Cultural Reboot», et samlebegrep for jakten på identitet, klubbens moralske verdier, båndet mellom akademi og førstelag, og planen med å ta United tilbake til toppen.

– Jeg har kommet for langt, vi har kommet for langt til å gi opp nå, svarte Solskjær etter 0-5-tapet for Liverpool på spørsmål om han tvilte på om han fortsatt var rett mann til å ta United til det neste steget.

Hva styret tenker er en annen sak. Hvis United bytter manager igjen, den femte (seks hvis vi tar med midlertidig manager Ryan Giggs) på drøyt åtte år, må det være grunn til å spørre: Hva nå?

Tilbake til rute start. Skal vi begynne fra scratch igjen? Den nye sjefen vil antakeligvis hente inn sin egen stab, det blir nye trenere med ny spillestil, nytt system, en del nye rekrutteringer og sikkert noen spillere ut.

Det er verd å minne om at så sent som 4. oktober annonserte klubben at Mike Phelan, Solskjærs assistent og høyre hånd, hadde skrevet ny kontrakt til juni 2024. Med andre ord samme periode som Solskjær selv. Om ikke annet er det en sterk indikasjon på at prosjektet til Solskjær hadde tillit da.

Siden det har United spilt bare tre (3) kamper! Det stemmer at den tredje av disse var et særdeles ydmykende 0-5-tap på eget gress for erkerival Liverpool. Sånt svir, det gjør vondt langt inn i supporter-sjelen.

Men er svaret på det å sparke manageren 13 kamper etter at han ble servert en ny treårskontrakt? I så fall må det være lov å påstå at United-ledelsen ikke vet hva de gjør fra en dag til den neste.

Tror Glazer, Woodward og den gjengen virkelig at det å få United tilbake på toppen er en kvikkfiks? Det er det nemlig ikke. Dessverre.

Solskjær har etter kampen mot Liverpool ledet United i totalt 164 offisielle kamper. Mourinho satt ved roret i 144, Van Gaal i 103 og stakkars Moyes i bare 51 kamper inn i sin seksårskontrakt.

Styret burde, etter min mening, i hvert fall ha is i magen til sommeren og ta en evaluering da.

Det blir også merkelig, hvis det stemmer at ledelsen vil vente og se hva som skjer mot Tottenham. Bruke den kampen som en slags lakmustest. Er alt plutselig såre vel igjen hvis United vinner? Eller går Solskjær bare på nåde fram til neste tap?

Med managerbytte nå er det i hvert fall én myte som er avlivet en gang for alle, og det er at Manchester United ikke sparker managere. Satt på spissen sparker klubben manager omtrent oftere enn folk bytter tannbørste.

Det er to unntak fra regelen, men det er til gjengjeld to av de absolutt beste managere fotballverden har sett. Hvis vi ser bort fra Busby og Ferguson har de fått sparken alle sammen.

Spør Van Gaal, som vant FA-cupfinalen i sin siste kamp, akkurat som Docherty gjorde 39 år tidligere.

Og hva med Sexton? Han må ha trodd han satt trygt da han avsluttet 1980/81-sesongen med syv strake ligaseirer, men fikk like fullt sparken.

Spør O’Farrell, som kikket opp på den klare, blå desember-himmelen og sa «dette er en pen dag for en henrettelse» før han gikk inn og fikk dommen.

Spør McGuinness, Manchester-gutten som elsket United og som hadde gått gradene i klubben som spiller og deretter trener. For han førte avskjedigelsen til så sterk posttraumatisk stresslidelse at han mistet alt håret.

Spør hvem du vil!

United sparker managere etter eget forgodtbefinnende og er nå en klubb hvis ledelse nok en gang famler i blinde.

Og som United-supporter er det en lidelse å se på.

Fotnote: ABU er forkortelsen for terminologien «anyone but United», United-fansens navn på de som er mer opptatt av at det går galt med United enn bra med sitt eget lag.