De tre vise menn

Denne saken stod på trykk i desember-utgaven av medlemsbladet United-Supporteren.

Det var lederen til bladets redaktør Lars Morten Olsen.

Tre vise menn

 Tre mann. Tre vise menn. Ja, det er faktisk bare tre mann som har klart det på 124 år.    

Vi snakker managere og vi snakker om ligagull til Manchester United. Det er nesten utrolig at det er bare Ernest Mangnall, Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson som har maktet å lede mektige Manchester United til ligagull.

Samtidig forteller det også en del om utfordringen, og hvilken krevende oppgave det er å være sportslig toppsjef på Old Trafford (og Bank Street og Monsall Road før det).

Ernest Mangnall førte United til ligatriumf både i 1908 og 1911 før han året etter gjorde en Judas av seg og begikk kardinalsynden ved å flytte inn til den bråkete blå naboen.

Historien forteller at hans siste kamp som United-manager var mot nettopp City hjemme på Old Trafford i andre serierunde 1912/13. Det var allerede kjent at han skulle slutte i United til fordel for City, og da gjestene vant 1-0 skal Mangnall, ifølge legenden, ha jublet vilt. Han om det.

Det skulle gå mer enn en generasjon, nærmere bestemt 40 år, før ligapokalen var tilbake i troferommet på Old Trafford.

I mellomtiden hadde ni mann prøvd å vinne ligaen med United.

 Genistreken United gjorde var selvsagt å ansette Matt Busby som manager. Louis Rocca, som kjente Busby godt fra før, var sentral i ansettelsen. Liverpool, som Busby hadde spilt for, ville også ha Busby, men som assistentmanager. Busby ville være sjef og ville dessuten ha fullt ansvar når det gjaldt kjøp og salg.

Han fikk det som han ville.

Han videreutviklet akademiavdelingen MUJAC og utvidet speidernettet. Veldig kort fortalt så skrev han en suksesshistorie uten sidestykke før Alex Ferguson svingte inn døren på Old Trafford.

Til tross store utfordringer som ingen hjemmebane på sine fire første sesonger og den tragiske München-ulykken, førte Busby United til fem ligagull.

Fem forskjellige managere prøvde seg etter Busby sin avgang, men nei… Ingen ligaull.

Det mangler ikke på folk som har prøvd å lede United til ligagull. Listen er lang, og teller over 22 navn totalt.

Før Sir Matt sin tid var både Scott Duncan og John Chapman United-sjefer i mange år uten å lykkes.

I disse dager selvsagt José Mourinho, og før det Louis van Gaal og David Moyes.

Ron Atkinson, Tommy Docherty, Frank O’Farrell og Wilf McGuinness prøvde og feilet.

Ja, faktisk var de ikke en gang i NÆRHETEN av ligagull.

Bare det å føre United til en andreplass synes å være en vanskelig jobb.

Femten ganger har United endt på plassen bak ligamesteren, og i fjorten av disse anledningene var det Busby eller Ferguson som var manager.

Pubquiz: Hvem er den eneste foruten Busby og Ferguson som har ført United til «runners up»?

Dave Sexton!

Ofte utskjelte Dave Sexton, faktisk.

Året var 1980 og United fikk to poeng mindre enn Liverpool (ja, dem ja!), og det hjalp ikke en gang at United vant seks av de syv siste kampene.

Men utover det? Ingen. Kun Busby og Ferguson.

Men så var det noe med det at «vi samler ikke på andreplasser», som Alex Ferguson sa. Det var i Aberdeen da Ferguson på sin første dag på jobb bladde gjennom klubbens kampprogram og sa deretter til redaktøren for dette: «Finn én feil». Redaktøren leste nøye gjennom alle sidene, men måtte deretter medgi at han fant ingen feil.

Ferguson, nå lettere irritert i stemmen, sa at andreplasser var nevnt under klubbens meritter. Redaktøren fikk streng beskjed om at andreplassene skulle være fjernet til neste kampprogram med beskjeden: «Vi samler ikke på andreplasser».

Kanskje er det bare i Norge hvor det er medalje for klubbene som ender som nummer to og tre på tabellen? I England er ikke andreplassen mer verd enn prispenger og billett til neste sesongs Champions League, og spør du Sir Alex Ferguson så vil han ikke telle dem i det hele tatt.

Det å lede Manchester United til ligagull er med andre ord ingen enkel manøver.

Vi er Manchester United og vi skal på ingen måte slå oss til ro med andre og tredjeplasser. Likevel er det verd å reflektere over at på de siste 105 årene er det kun to mann som har klart kunststykket å føre den stolte, store klubben til topps i det engelske ligasystemet.

United, eller Newton Heath, som klubben het den gang, kom inn i ligasystemet i 1892/93. Altså er det bare tre mann på 124 år som har klart bragden. Mangnall, fra Bolton, samt de to skottene Busby og Ferguson.

Irske O’Farrell var den første manager utenfor Storbritannia, og Van Gaal var den første utenfor De britiske øyer som satt i sjefsstolen på Old Trafford.

Tiden da engelsk fotball ble styrt av bare britiske managere er definitivt forbi. Skottland, som har produsert noen av verdens beste managere som Busby, Ferguson, Shankly og Stein, er nå representert med kun nevnte Moyes i Premier League.

Hele tolv nasjonaliteter er representert (per 25. november) på managerlisten i Premier League. Vår egen Mourinho er en av åtte managere som ikke er fra De britiske øyer.

Enkelte tror at Mourinho stikker av med halen mellom beina til sommeren fordi han ikke takler konkurransen fra den pengesterke naboen.

Bare under Mourinho har Manchester City handlet NETTO for 300 millioner pund, ifølge transfermarkt. Vi både håper og tror at de som tipper det tar feil.

Joda, Paris har sitt Louvre, Eiffeltårn, sin Triumfbue og en klubb som heter Paris St. Germain, men vår antakelse er at det er nettopp City med Pep Guardiola som Mourinho ser på som en utfordring han elsker.

Han er skåret over samme lest som Sir Alex.

Da Blackburn ble en trussel med pengene fra Jack Walker var det for Ferguson bare en utfordring.

Det samme da Arsene Wenger fikk fram sitt «untouchables» Arsenal.

Senere Chelsea med sin russiske oligark og senest Manchester City med sin nesten latterlig rike sjeik.

Ferguson tok alle som en som en utfordring og sto imot. Det skulle forundre oss meget om ikke også Mourinho ser dette som sin ultimate utfordring. Å klare det som kun Magnall, Busby og Ferguson har klart før ham: Å lede Manchester United til ligagull.

Respektløse og frekke motstanderfans stjeler den ene United-sangen etter den andre. Sanger som kreative United-supportere har snekret sammen.

Motstanderfansen bare endrer på ordene og synger av full hals sanger som egentlig er våre.

Det er imidlertid én sang de ikke kan stjele, og det er «20 times».

Vi United-supportere synger den med stolthet, og vi synger den fordi vi har gjort oss fortjent til det. Det har ingen andre. Ikke Liverpool, ikke Arsenal, ikke Chelsea og i hvert fall ikke Manchester City med sine fire ligagull.

 Sangen ljomet rundt Old Traffords vegger da Sir Alex takket av med sitt trettende ligagull. Det var vakker musikk i årene, og sangen synges fortsatt. Hver gang kjenner vi stolthet fordi sangen er en påminnelse om at vi – United – har klart noe ingen annen klubb i England har maktet. 

Men for å ta litt selvransakelse… Hvor lenge til ønsker vi EGENTLIG å synge «20 times». United-fansen sang kreativt nok «Not 19 forever», låten som Manchester-bandet The Courteeners for øvrig ga ut i 2007, etter det nittende ligagullet.

 For å være ærlig skal det kjennes godt, nei ikke bare godt, men ekstatisk deilig, når Manchester United selv sørger for at vi ikke lenger kan synge «20 times».