Dette var lederen til US-redaktør Lars Morten Olsen som stod på trykk i forrige utgave av United-Supporteren. Timingen satt ganske bra siden United har fremstått mer angrepsvillige i de siste kampene.
Dette er eksempel på kommentarer og saker du kan få som medlem i Supporterklubben, og vi gir de her som en smakebit.
Men igjen: Merk at kommentaren under ble skrevet og stod på trykk i februar, før kampene mot blant annet Tottenham og Liverpool.
Trykk her for å bli medlem (fra 199,- i året).
Attack! Attack! Attack, attack, attack!
Leder i US6, av: Lars Morten Olsen
Noen få kamprop og sanger går aldri av mote. Som oppfordringen til å spille «The United way».
Det var under Tommy Docherty-tiden vi først hørte kampropet «Attack! Attack! Attack, attack attack!».
Det både gleder og bekymrer å høre at kampropet lever i beste velgående snaut 40 år senere. Dessuten; og dette er viktig: «Attack» er et av de ytterst få – så vidt vi vet – kamprop (og sanger) som ikke er kopiert eller stjålet av rivaliserende fans. Det er noe Manchester Unitedsk over fem ganger attack. Noe sjarmerende naivt, samtidig som det symboliserer modighet og sier litt om vår identitet. Og når supporterne roper «Attack» kan det være en bekreftelse på at det er nettopp det laget gjør – som i Ryan Giggs’ første kamp som manager da Norwich ble slått 4-0 i april i fjor. Kampropet kan imidlertid like gjerne være et krav og en påminnelse. En liten vekker om at det er sånn Manchester United spiller. Sånn United har spilt gjennom generasjoner fra Sir Matt Busby og opp gjennom årene. Det er gledelig at vi hører det samme kampropet som for fire tiår siden. Fordi det forteller hvor sterkt forankret angrepsfotball er.
Samtidig er det bekymringsverdig at supporterne selv i dag må bruke «Attack» som et krav snarere enn påminnelse.
For skal vi ærlige, er det ikke mange gangene under Louis van Gaal hvor vi har gitt oss over for hei dundrende fyrverkeri-fotball av United. Wow-følelsen er uteblitt. Det er bare å innse at fotballen United spilte under David Moyes og nå leverer under Van Gaal er fjernt fra det direkte, hurtige angrepsspillet med to vinger United viste fram under Sir Alex Ferguson.
“Vi har jublet over resultatene snarere enn fotballen. ”
Lars Morten Olsen
Paul Scholes skulle ha godt grunnlag for argumenter etter 718 kamper under skotten. Scholes skriver i sin spalte for The Independent: «Jeg sliter med å glede meg over det jeg nå ser av Louis van Gaals lag.» Midtbane-legenden minner om at Van Gaal har en arv å ivareta, og han forstår supporternes frustrasjon. «Uniteds historie ble bygget opp på angrepsfotball. United-fans bryr seg ikke om laget har ballen i bare 40 prosent av tiden, så lenge de får se sitt lag angripe.».
Gary Neville skriver i sin The Telegraph-spalte: «Jeg hadde foretrukket høyere tempo og høyt press mot svakere motstand, men har konkludert med at det er ikke Van Gaals stil.» Mens Van Gaal vil ha kontrollert «possession», var tempo og risiko ifølge Neville nøkkelord for Sir Alex.
For oss som ble bortskjemt med Fergusons angrepsfotball føles det merkelig. Til og med litt vondt. På Loftus Road ropte borteseksjonen taktfast på 4-4-2. Da pressen konfronterte Van Gaal med dette før Cambridge borte svarte United-bossen at de gangene han har prøvd den formasjonen har laget vært så ubalansert at han ikke har klart å sitte rolig på benken.
“Å bruke Rooney på midten er som å invitere Jamie Oliver inn på kjøkkenet ditt, for så å be Oliver å ta oppvasken.”
Lars Morten Olsen
Formasjonsdiskusjoner og kritikk mot spill til tross; United har få tap. Før tapet for Swansea var det ett nederlag på 19 kamper, men vi har jublet over resultatene snarere enn fotballen. Van Gaal har snakket mye om sin filosofi, men det er en filosofi som ikke alltid er lett å forstå. Han startet med tre mann bak, endret til fire, gikk tilbake til tre og nå nylig igjen fire forsvarere. Med fire bak er det midtbanen en «diamant», men det er en diamant som sjelden funkler. Vingene er i praksis borte, og spillet går gjespende mye på tvers. Et resultat av det – i tillegg til lite underholdende fotball – er ofte få skudd på mål.
Den offisielle Opta-statistikken forteller at United skjøt både mer og bedre i Sir Alex’ siste sesong enn det laget gjør nå. I 2012/2013 hadde United i snitt 11,4 skuddforsøk mot mål per kamp, hvorav 5,6 traff på mål. I år er tallene henholdsvis 9,5 og 4,6. I tapet for Swansea var det tre skudd på mål, kun to mot Burnley, og faktisk ingen i hjemmetapet for Southampton. Alternativet til å sende ballen i krabbe-retningen har vært å pøse lange baller opp mot Fellaini, uten at der noe negativt i å ha en plan B noe United sjelden hadde i fjor. Skjønt, Louis van Gaal burde ikke bitt på agnet som West Ham-boss Sam Allardyce la ut da han kritiserte United for langpasningene. Vi er Manchester United! Sånn kritikk skal bare prelle av.
Enkelte av Van Gaals laguttak har også hevet noen øyenbryn. Som at Rafael da Silva så å si aldri får spille. Brasilianeren som startet 38 kamper i Sir Alex’ siste sesong har (per 26. februar) ikke startet en Premier League-kamp siden oktober.
“Fotballen til nå har ikke vært mye sexy. Det har vært mer 50 shades of grey…”
Lars Morten Olsen
En annen ting som forbløffer – og for noen irriterer – er Wayne Rooneys rolle på midtbanen, ja til og med høyrekant. Noen mener det er å sløse bort et av Uniteds sterkeste angrepsvåpen. The Telegraph-journalisten Henry Winter skrev at å bruke Rooney på midten er som å invitere Jamie Oliver inn på kjøkkenet ditt, for så å be Oliver å ta oppvasken. Ángel di Maria og Juan Mata er to andre som tidvis ikke spiller i sine respektive favorittposisjoner. Ander Herrera er at annet mysterium. I elleve strake ligakamper var han i beste fall innbytter. Uniteds fjerde dyreste spiller gjennom tidene startet kun åtte av de 30 første kampene. Mange mener at baskeren har levert varene. Fem mål, fire målgivende og ytterligere 17 skapte sjanser på sine 18 første kamper forteller litt. Herreras statistikk sier også at han hadde 27 taklinger, åtte klareringer og tre blokkeringer på sine 786 første minutter i United. Nokså effektiv med andre ord. Det sies at Herrera egentlig aldri var et Van Gaal-kjøp. Nederlenderen ble presentert en liste med spillere som var blinket ut av Ferguson eller Moyes. Blant navnene var Herrera, som Van Gaal nikket samtykkende til.
En spiller som imidlertid ble «identifisert» av Van Gaal er Radamel Falcao. Det er dessverre ikke å nekte for at det begynner å haste med å finne storformen for Falcao. Akkurat nå rettferdiggjør han ikke en (planlagt) 44 millioner pund-overgang til sommeren, ei heller ukelønnen på 285.000 pund. Mot Burnley på Old Trafford tok vi i ren Moyes-stil hjem alle våre spillere i eget straffefelt ved corner for gjestene. Det er i hvert fall ikke synonymt med «The United Way»! Og apropos corner: Hvordan i all verden ble Phil Jones corner-taker (som mot QPR)? Var det en slags loddtrekning han vant?
Van Gaal har fortsatt bred støtte fra Uniteds supportere, inkludert undertegnede. Fanzinet «United We Stand» illustrerer det på en glimrende måte i seneste utgave med tittelen «Right direction, wrong gear». Forsiden viser Louis van Gaal som dytter en rød Ferrari opp med bakke der skilt viser at han er riktig vei mot Wembley og Europa. Van Gaal forstår Manchester United mye bedre enn Moyes, og virker så hard og nådeløs som en United-manager må være. Kanskje Gary Neville har rett i at vi aldri mer får se champagne-fotballen United spilte under Ferguson? Van Gaal har sin egen filosofi, men Manchester United handler ikke bare om trofeer og vinnerkultur.
Det handler vel så mye om å underholde. Og fotballen til nå har ikke vært mye sexy. Det har vært mer 50 shades of grey…
Vær United du også. Bli medlem i Supporterklubben for 199,- eller 249,- i året.
