«Oljetankeren er på rett kurs igjen»

Av: Lars Morten Olsen, US-redaktør

Da Erik ten Hag tok over roret i Manchester United var den enorme oljetankeren, for å bruke Sir Alex Fergusons metafor, langt ute av kurs.

Kanskje mer ut av kurs enn ved noen av de andre tidligere managerbyttene, og det tar tid å rette opp en oljetanker. Ralf Rangnick ble aldri en suksess på Old Trafford.

Gadd vite hva Ten Hag tenkte da han satt på Selhurst Park-tribunen 22. mai i fjor og så et elendig United tape 0-1 for Crystal Palace i ligaavslutningen. Fire fattige poeng ble det av tolv mulige på tampen av sesongen.

Og borte?

Null poeng på de fem siste kampene.

Da alle tall var summert lå United 34 poeng etter Liverpool, 35 etter Manchester City. Et osean av poeng opp til våre to største rivaler.

Men nesten mer skremmende enn tabell, poeng og gap til toppen var det faktum at Ten Hag spaserte inn i en splittet garderobe. Det var lekkasjer, det var klikker, mens samhold og fellesskap var så fjernt at du måtte slå opp i fremmedordboka for å finne det. Det var i det hele tatt generell misnøye i fotballaget til verdens største klubb.

Med andre ord: Manchester Uniteds påtroppende manager hadde en massiv jobb foran seg.

Ugresset, for å bruke Gary Nevilles uttrykk, måtte bort. Troverdige kilder har fortalt at hverken Cristiano Ronaldo, Paul Pogba, Jesse Lingard eller Eric Bailly var med på å styrke lagmoralen.

Snarere tvert imot. Med unntak av Bailly, som befinner seg 1 300 kilometer fra Manchester, i Marseille på utlån, spiller ingen av de nevnte lenger for United. Det er blitt sagt at spesielt Pogba og Lingard hadde dårlig innflytelse på Marcus Rashford.

Det er helt sikkert mer komplekst enn som så, men vi kan i hvert fall slå fast at det er en helt annen Rashford-utgave vi ser i år sammenlignet med i fjor.

Det var åpenbart at her måtte det en hard hånd til. Det å være en streng og autoritær sjef er i seg selv neppe vanskelig for den som har den rette personligheten, men her måtte Ten Hag i tillegg til å være leder, også fylle rollen som trener, brobygger, reparatør, snekker, psykolog, sosionom, ja stort sett alt for å sveise sammen spillergruppen igjen.

Ten Hag måtte bygge et til dels nytt lag, og ikke minst pumpe selvtilliten, som for enkelte var som et punktert dekk, tilbake i spillerne. Når man summerer alt dette og legger til det lave sportslige nivået United lå på for et år siden, så sa det seg selv at det var en tidkrevende jobb 52-åringen sto overfor.

Forstod vi det ikke før, var det i hvert fall klart som dagen etter sesongens to første kamper. 1–2-tap hjemme for Brighton kunne, hvis man la godviljen til, bortforklares som et arbeidsuhell. Da Brighton-flausen ble fulgt opp med 0–4 for Brentford var det imidlertid ikke tvil.

Eller forresten: Tvil var nettopp hva det var.

«Er det i det hele tatt mulig å se for seg Ten Hag som United-sjef ut sesongen», skrev Øyvind Alsaker på Twitter, og TV 2-kommentatoren var på ingen måte den eneste tvileren.

Ni dager etter Brentford-kampen vant imidlertid United over Liverpool, en seier som tidligere United-trener Rene Meulensteen har kalt helt avgjørende for den gode resultatrekken som fulgte. Etter hvert fant nyervervelsene seg til rette og fikk akklimatisert seg til sine nye omgivelser.

Den gangen mektige Sir Alex Ferguson var manager i United, var han flink til å delegere oppgaver. Det har flere trenere på Carrington fortalt. Managerlegenden stolte ett hundre prosent på sine folk som han selv hadde håndplukket.

Selv om Ferguson hadde overoppsynet og var SJEF med fire store bokstaver, hadde han også evnen til å overlate mye ansvar til sine folk under seg.

Det ga dem en følelse av tillit og gode arbeidsvilkår, samtidig med at Ferguson kunne konsentrere seg om sine primæroppgaver rundt førstelaget.

Ten Hag, sies det, er skåret over samme lest, og hans lojale støtteapparat skal ikke glemmes hver gang vi jubler over seier. Også når det gjelder å forstå viktigheten av å ha supporterne på laget, snakker Ferguson og Ten Hag samme språk (noe også Ole Gunnar Solskjær i høyeste grad gjorde).

Nederlenderens åpne brev til fansen etter finaletriumfen i ligacupen vitner om det. Ten Hag tok neppe avgjørelsen alene, men det var uansett fint å se spillerne mot Southampton bære sørgebind for å hedre Ian Stirling, supporteren som hadde gått bort dagen før.

Det var Manchester United på sitt beste og et bevis på at båndet mellom klubb og supportere er sterkere enn for få år siden.

Da Ferguson regjerte på Old Trafford kunne han være både skruppelløs og nådeløs. Ten Hag ser ut til å ha de samme grunnprinsipper. Alejandro Garnacho fikk tidlig kjenne på det. Han var den eneste i troppen som ikke fikk noen kamper på den lange sommerturen til Asia og Australia.

Årsaken, ifølge pålitelige kilder, var at Garnacho to ganger hadde kommet for sent på spillermøter. Det var etter Ten Hags oppfatning på tide å gi den knapt fylte 18-åringen en lærepenge.

Dermed reiste stortalentet halve kloden rundt uten å få så mye som et minutts fotball. Vrakingen av Ronaldo mot Chelsea fikk rikelig med spalteplass. United-bossen nølte ikke med å straffe spilleren med fem Ballon d’Or-titler. Ikke etter at Ronaldo nektet å komme inn på tampen av oppgjøret mot Tottenham, og i stedet gikk rett i garderoben for deretter å reise hjem.

Det mest spesielle var likevel da Ten Hag droppet Marcus Rashford mot Wolverhampton etter at toppscoreren hadde forsovet seg.

For Ten Hag var det irrelevant at det dreide seg om lagets formspiller og viktigste brikke. Det var gambling, et høyt spill, men Ten Hag kunne cashe inn etter kampen.

Rashford,  hvem ellers, scoret kampens eneste mål etter at Ten Hag hadde satt han inn i andre omgang.

 Ten Hag var også modig da han mot Real Betis hjemme valgte å kjøre med samme startellever som hadde begynt kampen mot Liverpool fire dager tidligere. Etter den pinlige 0-7-fadesen hadde ni av ti, kanskje 19 av 20 trenere, gjort i det minste én endring på laget.

Men ikke Ten Hag.

Det var som om han sa til de samme elleve: «Gå ut, vis publikum at dere er lei for hva som skjedde på Anfield og betal dem tilbake med bra spill og seier».

Det var dristig, for all del, og hadde det gått galt mot Betis ville hylekoret blitt stort. Kalkulert risiko, men United nedsablet som kjent de stakkars gjestene fra Sevilla. Ten Hag sto igjen som vinner samtidig med at spillerne fikk tilbake den selvtilliten de måtte ha mistet. 

I februar vant United endelig et trofé igjen etter en tørke på seks år.

Det er lenge for en klubb der vinnerkulturen har sittet i veggene i årevis. Vinnerkulturen må bygges på nytt, men for å starte reisverket må det være et trofé i bunn som grunnpilar.

Det er der nå med ligacupen.

Gledesscenene både på Wembley-gresset og tribunen fortalte hva pokalen betydde. Ten Hag er, sammen med José Mourinho, alene om å vinne et trofé i sin første sesong som manager. Det store målet på sikt er å lede United til ligagull, noe kun tre managere har klart.

Egentlig smått utrolig med tanke på at United har flere ligagull enn noen andre lag i England, men det er bare de tre vise menn Ernest Mangnall, Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson som har klart det.

Ytterligere 20 har forsøkt og feilet.

Vi har kommet langt på kort tid med Ten Hag som manager samtidig som alle bør innse at det er et godt stykke igjen. Som Ten Hag selv sier: «Vi er halvveis til halvveis».

Den gamle oljetankeren er i hvert fall på rett kurs igjen.

Dette er lederen fra siste utgave av United-Supporteren.