«En kamp på Drømmenes Teater er en begivenhet enten United spiller mot Liverpool eller Crawley Town»

Dette er lederartikkelen fra den nyeste utgaven av medlemsbladet United-Supporteren. Bli medlem her!

Ut på tur

Av: Lars Morten Olsen

Endelig! Det er ikke en dag for tidlig, men nå er det snart ut på tur igjen. Noen heldige og smarte har allerede vært der. I Manchester og på Old Trafford, altså.

Respekt for de 19 (ja, det var faktisk ikke flere) som med munnbind på, steg inn i flykabinen og dro over Nordsjøen som testpiloter til ligapremieren. Fullt fortjent fikk de festforestilling og 5-1-seier som belønning. De 52 som reiste over for Newcastle-kampen fikk en «ut av denne verden-opplevelse» med Ronaldo-comeback, Ronaldo-mål og en nesten hørselskadelig tribuneatmosfære. Ikke alle er like heldige. I fotball og kirurgi er ingenting sikkert, som Ole Gunnar Solskjær sa til undertegnede en gang, og de 81 av Supporterklubbens medlemmer som reiste over for Aston Villa-kampen hadde i en perfekt verden fått en langt bedre kampopplevelse.

Supporterklubben har 500 kampbilletter til rådighet på Old Trafford som er tilgjengelige for medlemmer etter først til mølla-prinsippet. Som vanlig ble billettene til hjemmekampene mot Liverpool og Manchester City revet unna på et par timer, men for en United-supporter er en kamp på Drømmenes Teater en begivenhet enten United spiller mot Liverpool eller Crawley Town (som United gjorde i 2011).

Det gikk nesten ett og et halvt år fra den regnfulle, men akk så fine marskvelden da Scott McTominay satte det perfekte punktum mot «den bråkete naboen» foran et ekstatisk Old Trafford-publikum, til tribunene igjen var fulle da Leeds ble nedsablet 5-1. Like lang tid gikk det også før Supporterklubben fikk anledning til å selge billetter til Old Trafford. Billetter som er kjøpt for å gi våre fantastiske medlemmer mulighet til en spesiell opplevelse på Drømmenes Teater. Og selv om det denne sesongen startet med bare 19 supportere til den første kampen, vil det garantert bli mange som «melder seg på» utover i sesongen. Det kan være vel verd å sjekke united.no for informasjon om kampbilletter og turer.

Det er mange skandinaviske supportere som gleder seg nå. Ser frem til å passere telleapparatene, gå opp de slitte trappetrinnene, skue utover det vakre gressteppet, finne sitt sete på Storbritannias største klubbstadion og støtte sine helter. Spillerne har lengtet etter å høre sang og få hjelp fra sin egen «tolvte mann». For spillere som har spilt fotball i årevis foran titusener av mennesker, må det ha vært en bisarr opplevelse å plutselig spille for tomme, nærmest spøkelsesaktige tribuner og gjøre det i nesten et år. «Den atmosfæren og den energien var veldig, veldig stor forskjell, selv om det bare var snakk om ti tusen mennesker», sa Ole Gunnar Solskjær til United-Supporteren om hjemmekampen mot Fulham på tampen av forrige sesong. Manchester Uniteds manager er ikke i tvil om at et fullsatt Old Trafford vil hjelpe laget mye.

Det er kanskje mange som akkurat nå sitter og finstuderer terminlisten og sjekker flypriser for å se når drømmen om å komme til Manchester kan realiseres. Enten oppholdet siden forrige tur er på «bare» atten måneder, kanskje to år eller enda mer, fortoner den ufrivillige pausen seg på uforklarlig vis som enda lengre. Detsier alle. Pandemien har «gjort noe med oss.» Derfor blir fraser som «jeg gleder meg som et barn før julaften», faktisk mer enn bare en klisjé. Det har skjedd så mye og gått så lang tid at vi ser fram til ting vi tidligere tok for gitt. Ikke minst se igjen den fantastiske og undervurderte byen som har alt unntatt en strand, for å sitere Stone Roses’ Ian Brown.

Vi gleder oss til den første pint’en, så ærlige må vi være, på en god, gammeldags engelsk pub. Muligens blir den første på Bulls Head? Eller kanskje Briton’s Protection. Eller mon tro Marble Arch? Bra blir det uansett! Vi ser fram til igjen å sette gaffelen i en «Full English». Bare det å høre bred Mancunian-aksent der konsonanten «t» omtrent er fraværende. Sa du nedbør? Vi gleder oss jammen til å kjenne det overdrevent beryktede Manchester-regnet også. Vi er også spente, med negative fortegn, på hvor mye forandret byen er blitt. Hvor mange puber, kafeer, småbutikker og hoteller har coronaen tatt knekken på? Det velkjente Renaissance-hotellet, der Gary Pallister bodde i over et halvår etter at han kom til United i 1989, måtte gi opp. Det samme med Juan Matas hyggelige restaurant Tapeo & Wine. Den store, irske baren Waxy O’Connor har også stengt dørene for godt. Det er trist, bare trist. Hvor mange flere har måttet bukke under?

Hovedretten på et Manchester-besøk er imidlertid alltid United og Old Trafford. Dette stadion der vi har tuslet ut med knust hjerte, men også svevd ut portene på en sky av lykke. En arena vi har skjelt ut etter noter. Kommersialisert, ignorert og forsømt.

Vi har spyttet bannord over de altfor trange seteradene og felte tårer da dårene lot gamle Stretford End bli bulldosernes rov. Likevel lengter vi tilbake. Lengter til denne 111 år gamle banen der historien sitter i veggene. Der legende etter legende har spilt. Charlie Roberts, fagforeningskjempen som historikere beskriver som en Roy Keane av sin tid, var en av de første. Det samme med Sandy Turnbull, mannen som scoret historiens første mål på Old Trafford etter en halvtime i åpningskampen mot Liverpool. Skotten rakk å være med på det første ligamesterlaget på Old Trafford før han dro ut i 1. verdenskrig. Han falt på slagmarken i Frankrike 32 år gammel. Eller to år yngre enn Edinson Cavani er nå, bare for å sette ting i perspektiv. Legendene som har spilt på den arenaen er altfor mange til å ramse opp, men det var der Eric Cantona viste verden at fotball er kunst. Sir Alex Ferguson gjorde de umulige drømmer mulige der, og det samme klarte Sir Matt Busby.

Ingen fotballarena i hele England fikk mer juling under andre verdenskrig enn Old Trafford. Arenaen lå i ruiner etter å ha blitt hardt rammet av tyske bombefly, men med enorm arbeidsinnsats og Manchester-moral kunne portene åpnes igjen i 1949. Dette stadion og United har betydd så mye for supportere at utallige har fått et siste ønske oppfylt og fått asken sin spredd utover gresset eller på Stretford End. Klubben måtte til slutt si nei fordi forespørslene var for mange. George Best skrev i en av sine biografier at hvis en marsboer landet på Old Trafford, ville denne instinktivt forstå at det var et helt spesielt sted. Og det er det. I all sin arkitektoniske stygghet har Old Trafford sjel og en indre kraft som ikke lar seg definere eller forklare med ord.

Det er dit vi endelig snart skal tilbake til nå. Kjenne på sitringen før avspark. Høre den velkjente stemmen til speaker Alan Keegan ønske oss og United velkommen til «The Theatre of Dreams». Ta del i det som Solskjær brukte som «salgsargument» da han fikk Cavani til å skrive under for ett år til: Nemlig Old Trafford-stemningen. Synge «Ole’s at the wheel», nå med Sancho i stedet for Sanchez i den ellers uforandrede teksten fra da Solskjær tok over. Og ikke minst: Se Cristiano Ronaldo. Kanskje er det tidenes beste fotballspiller? Noen, blant andre Gary Neville, mener det. Synge «Running down the wing, hear United sing, Viva Ronaldo» en gang til. Minst!

Kort og godt handler det om en live-opplevelse med United, Old Trafford og Manchester. Være en del av felleskapet igjen. Treffe andre United-supportere, både skandinaver og lokale. Mennesker som forstår hva det handler om. Det har gått både vinter og vår siden sist. Ja, sommer og høst også, faktisk. Men snart, snart er vi der igjen. I Manchester. God tur!