«Solskjær fortjener bedre!»

Nei, dette var ikke hva man kan kalle et godt stykke arbeid av Ed Woodward & Co

Det er godt mulig at Edinson Cavani blir Manchester Uniteds toppscorer denne sesongen. Det kan også meget vel skje at Alex Telles etter endt sesong vinner både Sir Matt Busby-trofeet og Vikingskipet som bevis på at han er Årets Spiller.

Ingenting kan imidlertid fjerne det faktum at transfervinduet sommeren 2020 var mislykket.

Noen er enda krassere i ordbruken.

«Dårlig business», skriver Uniteds tidligere trener Rene Meulensteen i sin spalte i dette bladet, og Meulensteen er ikke alene. United-legenden Gary Neville regelrett slaktet klubbledelsen i en Twitter-melding to dager før vinduet stengte.

Neville mente at det klubben hadde gjort, eller snarere ikke gjort, var til å le av.

«Det er skremmende at United i dette markedet, kanskje det enkleste i Premier Leagues historie til å få gjennomført overganger, ikke klarer å hente spillere. Andre klubber klarer det, så hvorfor ikke United», skrev han, og slo fast etter at vinduet var lukket med lås og slå:

Not good enough!

Og Neville har et poeng. De fleste andre lag var stort sett ferdighandlet lenge før 5. oktober. Hvorfor skjer det gang etter gang at Manchester United stresser og jager rundt på deadline-dagen i hodeløs jakt etter spillerforsterkninger?

Det blir noe panikkartet, og det er en dag hvor det udiskutabelt er selgers marked fordi selger vet at kjøper er desperat etter å få til en signering før slaget slår tolv.

Derfor sitter også pengene løsere enn vanlig. 

Spesielt i år virket det unødvendig etter tre måneders lockdown og et langstrakt transfervindu på ti uker. Det burde være mer enn nok av tid til å få ting gjort, men på ny ble United han fyren som løper og skriker etter bussen for å få den til å stoppe.

Det er flere måneder siden Ole Gunnar Solskjær pekte ut Jadon Sancho som sitt hovedmål for sommeren. Borussia Dortmund var like tydelige i sin respons. De ønsket 120 millioner euro og satte 10. august som siste frist.

Tiden gikk og Borussias egen deadline ble passert. Uniteds manager skal ha fortsatt å oppmuntre Ed Woodward, klubbens administrative toppsjef, til ikke å gi opp. Rapporter forteller at Uniteds «sjefsforhandler» Matt Judge i slutten av september tilbød 80 millioner pund pluss ytterligere beløp i form av ulike klausuler.

Den tyske storklubben viste Judge og United en kald skulder.

For lite og for sent, var svaret.

Man kan gjerne mene at 120 millioner euro er en altfor stiv pris, men da er opp til kjøper å være en dyktig forhandler og klare å prute prisen ned eller få på plass  en lang nedbetalingsplan. Alternativt kan man selge noen spillere for å pynte på regnskapet.

Hvis manageren, i dette tilfellet Ole Gunnar Solskjær, virkelig ønsker en spiller, er det den administrative ledelsens fordømte plikt å gjøre absolutt alt for at manageren får spilleren han ønsker innenfor rimelighetens grenser, rent økonomisk.

Du kan sikkert også mene at det er i andre posisjoner hvor skoen trykker mer, men så lenge Sancho sto øverst på Solskjærs ønskeliste er det synd og skam at han ikke fikk bedre støtte av Woodward, Judge og ikke minst eierne Glazer.

Apropos Glazer så har astronomiske 838 millioner pund de ti siste årene blitt sugd ut av klubben til renter, lånekostnader og utbytte for å finansiere Glazers eierskapsmodell.

Til sammenligning handlet United i sommer for 61,6 millioner pund netto. Bare fem millioner mer enn en klubb som Sheffield United og 13 millioner bak Aston Villa.

Drister vi oss til å sammenligne med for eksempel Manchester City, Leeds og Chelsea henger vi etter med henholdsvis ca. 15, 25 og 85 millioner pund, så vi burde ha noe å gå på …

En som imidlertid ikke kostet en penny i overgangssum, var Edinson Cavani.

Til gjengjeld måtte United ut med et klekkelig (så langt ukjent) honorar til agenten, mens Cavani rykket med et gedigent byks inn på fjerdeplass på lønnslisten i United, kun bak David de Gea, Paul Pogba og Anthony Martial.

Småpene 200.000 pund skal ukentlig tikke inn på Cavanis konto så lenge han er United-spiller.

Men helt ærlig: Hva var greia med å signere Cavani egentlig?

Det er så langt fra innkjøpspolitikken til United etter at Solskjær ble manager som det går an å komme. Unge, suksesshungrige spillere som vil utvikles i United.

Prosjektet fikk til og med et navn: Cultural Reboot.

Det er ikke mye cultural reboot over en mann som fyller 34 år i februar. Det minner mer om da vi signerte Radamel Falcao og Bastian Schweinsteiger, selv om de faktisk var bare respektive 28 og 31 år da de kom til United.

Zlatan Ibrahimovic derimot var 34. Svensken scoret 28 mål i sin første sesong og det er lov å håpe at det blir en slags Zlatan-effekt med Cavani. Den store forskjellen er at Ibrahimovic så å si aldri var skadet (i hvert fall fram til han kom til United), mens Cavani har slitt en god del med skader de senere år.

I 2019/20 spilte han bare 14 ligakamper og ifølge transfermarkt har han vært «sykemeldt» ikke mindre enn 226 dager de to siste sesongene.

Vel, vel, vi krysser fingrene for at han har lagt skadene bak seg for en stund, men uansett var det en merkelig signering da minutter gjenstod av transfervinduet.

Fordi hvis det var sånn at United virkelig ønsket Cavani så hadde han vel blitt hentet i juli da han ble frigitt av Paris St. Germain? På den måten kunne han blitt med på Uniteds oppkjøring til sesongen og blitt kjent med spillerne og spillestil før alvoret begynte.

En venstreback sto også høyt på Solskjærs ønskeliste. Det gikk til slutt i orden med Alex Telles fra Porto, men jammen drøyde det helt til bare en times tid var igjen av det en gang så langstrakte vinduet før den snart 28-årige brasilianeren skrev under.

Lenge var Sergio Reguilon koblet til United, men 23-åringen fra Real Madrid endte opp hos José Mourinho og Tottenham i stedet.

Rett skal være rett. United kjøpte også et par meget spennende unggutter i de to offensive spillerne Amad Diallo Traore fra Atalanta og Facundo Pellistri fra Penarol, men det er to uslepne diamanter på 18 år som først og fremst er kjøpt for fremtiden. De kjøpene frikjenner på ingen måte Woodward, Judge og kompani, snarere tvert imot. Også de kom på deadline-dagen, da det altså er selgers marked.

Klubben klarte heller ikke å bli kvitt kostbart «daukjøtt» som Marcos Rojo og Phil Jones. To spillere som angivelig tjener 80.000 pund per uke og som virker veldig langt unna Solskjærs førsteellever.

Det samme er Andreas Pereira. Utlånet for hele denne sesongen til Lazio setter hans forlengede United-kontrakt på fire år for bare 15 måneder siden i et enda merkeligere lys.

Og mens vi snakker om merkelig. Hvorfor fikk ikke Sergio Romero innvilget sitt ønske om å forlate klubben da blant andre Everton meldte interesse? Nå har i stedet United en lite fornøyd tredjekeeper som koster klubben 70.000 pund per uke i lønn.

Hvor er logikken?

United har i alle år hatt tradisjon for å utvikle egne spillere, kombinert med at man alltid sikter på å kjøpe den beste av de beste og ikke være redd for å investere gode penger i slike spillere.

Tommy Taylor, Denis Law, Bryan Robson, Andy Cole, Ruud van Nistelrooy, Rio Ferdinand. Eksemplene er mange. Er den tiden er forbi? Det kan beklageligvis virke sånn.

Foruten Sancho så skal Solskjær ha ønsket en midtstopper, venstreback, sentral midtbanespiller og spiss. Han fikk en venstreback og en 33 år gammel spiss.

Og en spiller til som vi gleder oss til å se mye av.

Vinduets store beholdning, sett med United-øyne, var selvsagt Donny van de Beek. En handel som gikk nesten merkelig fort og greit sammenlignet med tidligere transfersagaer med United involvert, men det var sikkert ikke uten god bistand fra Ajax’ direktør Edwin van der Sar.

Bunnlinjen er uansett at dette var et meget skuffende transfervindu.

Inntrykket er at United enda en gang ikke klarte å få tak i spillerne som sto øverst på ønskelisten til manageren, muligens med unntak av Van de Beek.

Old Trafford-hierarkiet avslørte seg igjen som ikke spesielt gode til å kjøpe og selge fotballspillere, noe som atter en gang reiser spørsmålet om ikke tiden er overmoden for en sportsdirektør i Manchester United.

Ole Gunnar Solskjær har med nokså begrensede ressurser klart å ta United langt fra der klubben var da han tok over. Det eneste som manglet før United var klar til å utfordre Liverpool og Manchester City var de siste investeringene, men eierne og toppledelsen sviktet – igjen.

Solskjær hadde fortjent så mye, mye bedre. Dømt ut fra dette vinduet, virker det dessverre som om det ikke finnes noen plan.

En ulidelig trist kjenningsmelodi vi har hørt så mange ganger etter 2013.