«Viva Ronaldo!»

Se for deg følgende.

Det er høst på Old Trafford. En av de kveldene når luften er så frisk og klar at du kan se hver eneste stjerne når du ser opp på himmelen.

En kveld skapt for Champions League.

Ved lagbenken der manageren og spillerne snart skal ta plass står Alan Keegan, stemmen av Old Trafford. I dag er det et nytt navn på arket han holder i hånden. Et navn den kraftfulle stemmen ikke har annonsert siden 2009.

Akkompagnert av den klassiske Champions League-hymnen entrer lagene banen.

Han kommer sist. Med nummer sju på ryggen. Rett rygg, brede skuldre og et smil stinn av selvtillit.

På tribunen står de som også var der da han debuterte mot Bolton for 15 år og 15 kilo siden. Ekstasens tilstedeværelse er som regnbuefargede såpebobler.

Han er tilbake i rødt. Cristiano Ronaldo er hjemme.

For et øyeblikk vi hadde fått dersom Cristiano Ronaldo hadde kommet hjem til Old Trafford i United-drakt.

Tirsdag kveld entrer han gressmatten på Old Trafford for andre gang etter at han gikk til Real Madrid.

Ikke i rødt, ikke i helhvitt, men i hvite og svarte sebrastriper.

Det er også ganske sannsynlig at det blir den siste.

Forrige gang knuste han hjertet til mannen han skylder alt han har oppnådd.

Den kvelden var det ingen andre enn Sir Alex Ferguson selv som visste at dette var hans siste mulighet til å vinne Champions League.

Så knust ble skotten at han var nødt til å sende Mike Phelan på pressekonferansen i sitt sted etter kampen.

Likevel vil Cristiano Ronaldo bli tatt imot som den legenden han er på Old Trafford.

For så sterkt er forholdet til Manchester United.

Samtidig var mandagens pressekonferanse en påminnelse om hvilken reise 33-åringen har vært gjennom siden første kapittel av United-eventyret i 2003.

Ronaldo snakket med både pondus og glimt i øyet på én og samme tid. Det er ingen enkel øvelse, i alle fall ikke når du har en voldtektsanklage hengende over deg.

Han spøkte med sin tidligere pressesjef i United, Karen Shotbolt, det ene sekundet, og snakket om hvilket ansvar det innebærer å være et forbilde for millioner av barn og unge det neste.

På en måte er forvandlingen av Cristiano Ronaldo Old Traffords svar på Forrest Gump.

I så fall er Ferguson vår Robert Zemeckis.

Hvem andre kunne gjort mannfolk av den spinkle 18-åringen som ville trikse seg til verdenstoppen med spaghettikrøller og overstegsfinter?

Trenere vi har snakket med peker på to årsaker til at Cristiano Ronaldo ble den han ble.

Dedikasjonen hans og Sir Alex Ferguson.

For selv om det aldri var noen som helst tvil om at Ronaldo hadde et større ønske enn de fleste om å nå toppen, var det personer innad i klubben som var usikre på om portugiseren hadde noe annet enn «fancy» triks i repertoaret da han kom fra Sporting Lisboa.

Det hadde han. Ronaldo scoret alle målene du kan score i løpet av sine seks år på Old Trafford.

Langskudd, headinger, hælflikker, frispark fra langt hold, frispark fra kort hold, straffer, kontringer, alene med keeper, alene mot et helt forsvar, returer, og volleyer.

Det bodde en fantastisk fotballspiller i Cristiano Ronaldo.

Men det er ikke alle trenere som hadde klart å få det ut.

– Slett ikke alle managere hadde tillatt alt Ronaldo gjorde. Ta for eksempel frisparket han gjorde til sin spesialitet. Det var en ekstremt vanskelig øvelse som krevde timesvis med trening. Det skulle veldig lite til for at det gikk galt og frisparket kunne fyke 20 meter over eller utenfor mål. At Ferguson lot Ronaldo prøve seg gang etter gang på den måten er helt spesielt, det kan jeg love. Det er mange, mange managere som ikke hadde gitt ham den friheten, forteller Paul McGuinness.

Kombinasjonen av endeløs dedikasjon og en manager som visste nøyaktig hvordan han skulle dyrke naturtalentet skapte et monster av en fotballspiller.

En som hadde alt.

Fysikk, ferdigheter og en vinnerskalle som gjorde ham best når det gjaldt.

Som en egen naturkraft. Som da han kom flyvende inn i TV-bildet i Roma og stanget ballen så hardt i mål at det så ut som et skudd. Kanonene mot Porto og Portsmouth. Og kontringen mot Arsenal.

I tillegg skal René Meulensteen ha sin del av æren. Han var treneren som lærte Ronaldo å score «stygt» ved å vise en målkavalkade med blant andre Andy Cole, Dwight Yorke, Ole Gunnar Solskjær, Teddy Sheringham og Ruud van Nistelrooy.

– Etter min mening hadde han brent mange sjanser fordi han ville lage det perfekte målet. Jeg fikk ham til å tenke tilbake på de andre målscorerne og innse at det spiller ingen rolle om ballen går i krysset eller om det er en «tap-in» midt i mål. Alle mål teller like mye, har Meulensteen fortalt i et US-intervju.

Ronaldo var mer dedikert enn Gary Neville, forteller McGuinness, men det portugisiske Askeladd-eventyret er også et bevis på hvor mye det betyr at mennesket blir ivaretatt når et fotballtalent skal utvikles.

Derfor kan ikke historien om Cristiano Ronaldo fortelles uten Sir Alex Ferguson.

Nettopp derfor er jeg ikke sikker på om virkeligheten ville blitt som i drømmene skulle han kommet hjem til Manchester United.

For hvordan skulle han klart det?

For meg har tanken på Cristiano Ronaldo skal spille for Manchester United igjen alltid vært en skummel tanke.

Ikke fordi jeg tror han ikke ville lyktes, men fordi jeg ikke vil risikere å miste minnene.

Fordi jeg vil huske fenomenet som satt laget til Ferguson i et gir de ikke visste de hadde.

Fordi jeg vil huske ham for de litt klønete dribleforsøkene den første sesongen, scoringen og tårene i Moskva, og alle de gangene han bare bestemte seg for at det var på tide å avgjøre kampen.

Fordi Cristiano Ronaldo – og supporterne – har alt å tape på en gjenforening.

Litt som en bokser som på død og liv skal gå en siste kamp for å forsvare verdensmestertittelen i stedet for å gi seg på topp.

Jeg er ikke i tvil om at Ronaldo ville forsterket Manchester United, uansett om han hadde kommet i 2013, 2015 eller i 2018.

Men de herlige minnene ville blitt satt på spill.

Det spiller uansett ingen rolle når han kommer sist ut av tunnelen på Old Trafford tirsdag kveld.

Da skal Ronaldo hylles for den han var og den han er.

Viva Ronaldo!