«Vi har en klubb å være stolt av»

Det var da Netflix-serien «Sunderland ‘till I die», både del 1 og 2, ble sveivet i gang for tredje gang, at ordet fotballabstinens for første gang ble nevnt i heimen.

Det hjalp kanskje en smule, men heller ikke mer, da TV 2 begynte å vise kamper fra Færøyene, der vi holdt en knapp på Fuglafjørdur, ene og alene på grunn av et fantastisk navn.

Siden fulgte Bundesligaen, mest for å følge med på United-aktuelle Jadon Sancho.

Likevel; Det ble liksom ikke det samme før kampene i England startet igjen, selv om kamper uten supportere på tribunen er en helt annen greie. Et helt annet spill, et helt annet konsept, et helt annet produkt.

Som vi skrev i forrige leder, og som det også står å lese bak det ene målet på Old Trafford:

«Football is nothing without fans».

Og apropos det, United-kampene blir selvfølgelig, når man kan velge, sett uten stadionlyd på TV. Ropene og ekkoene fra spillere og trenere er en fin påminnelse om hva de – og ikke minst vi supportere – savner.

Det føltes som en trøstesløs ørkenvandring vi slet oss gjennom.

98 sammenhengende dager uten United-kamp, 101 hvis vi tenker ligakamp.

Har det noen gang, foruten ved første og andre verdenskrig, vært lengre fotballpause i England? Neppe. Til sammenligning gikk det 57 dager på rad uten at United spilte en fotballkamp i 1962/63, da rene fimbulvinteren, kalt «The Big Freeze», rammet Storbritannia.

Dersom pandemien aldri hadde inntruffet, hvis alt bare hadde vært en vond drøm og fotballsesongen hadde blitt avsluttet etter planlagt dato, og 2020/2021 startet etter hva som først var bestemt, ville vi ha opplevd 75 strake dager uten obligatorisk kamp.

I den perioden ville det vært tid for ferie for spillerne, opptrening på Carrington og en lang preseason-tur til Australia, Kina og Singapore.

Kanskje mye tall her, men det setter ting litt i perspektiv.

Hvilken uvirkelig tid vi har opplevd og fortsatt lever gjennom.

Som United-supporter har det da vært hjertevarmende å se at klubben vi elsker har gjort nær sagt alt riktig under pandemien. United var frarøvet muligheten til å score mål på banen, men leverte den ene klassescoringen etter den andre utenfor gresset.

United har ikke gjort alt riktig opp gjennom årene, langt derifra. Vi kunne lett fylt lederens åtte spalter med hva United har gjort galt i årenes løp, men det får vente til en annen dag.

Æres den som æres bør, og nå fortjener Manchester United heder. Var det ikke deilig da United, umiddelbart etter at Boris Johnson stengte alle dører, sa klart fra at ingen av klubbens ansatte skulle permitteres.

Ikke alle klubber var like storsinnet.

Tottenham, Newcastle, Bournemouth, Norwich, Sheffield United og Liverpool varslet alle permitteringer. Sistnevnte snudde riktignok dagen etter med halen mellom beina, men tok til fornuft først etter ett døgns massiv fordømmelse fra alle hold.

Uniteds gode gjerninger i vår og sommer har vært mange.

Som å sende store mengder gaver til alle ansatte, inkludert renholdspersonell, i det nasjonale helsevesenet. 16 biler, med frivillige sjåfører, fra Manchester United Foundation ble gjort tilgjengelig for NHS (National Health Service) med budtjeneste i Manchester og omegn.

Klubben donerte medisinsk utstyr, og oppmuntret alle ansatte til å melde seg frivillig for NHS eller lokalsamfunnet.

Store mengder mat og drikke ble levert til matsentraler. Old Trafford, med alle sine fasiliteter, ble gjort tilgjengelig for NHS.

Det skal her skytes inn at Hotel Football, eid av Ryan Giggs, Gary Neville & Co. gjorde det samme.

United delte ut 60000 måltider til ansatte i det britiske helsevesenet. Dette ved hjelp av 80 klubbansatte som raskt meldte seg frivillig til å stå for selve distribusjonen.

United var også tidlig ute med å gi 100.000 pund til ulike matsentraler, og ga senere 30.000 måltider til disse sentralene. United har via Manchester United Foundation donert over én million pund til lokalsamfunnet under pandemien.

Flere av spillerne deltok i ulike konkurranser og utfordringer der målet var å samle inn penger til mennesker som var berørt av krisen. Det er også kjent at United-kaptein Harry Maguire var en av de mest sentrale i #PlayersTogether-initiativet, spillernes egen innsamlingsaksjon for helsevesenet.

Ole Gunnar Solskjær og kvinnelagsmanager Casey Stoney høstet lovord for sitt åpne brev tilsupporterne, der de to oppmuntret fansen til å respektere regjeringens coronaråd.

Manchester Uniteds neonhyllest til det britiske helsevesenet var like enkel som den var genial. Det var på kvelden 15. april, midt under den tyngste perioden, som en kreativ sjel i klubben fant på at syv av neon-bokstavene i MANCHESTER på Old Trafford kunne slukkes slik at bare NHS sto igjen:

NHS UNITED.

En vakker, symbolsk handling som for hele verden viste hvor Manchester United sto i kampen. United estimerte tidligere i vår at klubben tapte rundt 25 millioner pund på coronakrisen, og mer vil det bli.

Det hindret imidlertid ikke United i å stille opp både økonomisk, symbolsk, men først og fremst menneskelig. United er ofte blitt beskyldt for, og kanskje med rette, å tenke kommersielt uansett hva det gjelder.

I dette tilfellet dreide det seg imidlertid om noe så enkelt, og kanskje gammeldags, som godhet. Fordi det er godhet og ikke omdømmebygging det handler om når førstelagstrener Michael Carrick bruker fritiden til personlig å være med på å pakke matpakker, kjøre dem ut og levere mat og vannflasker til elever iManchester.

Så var det Marcus Rashford…

Denne gutten på 22 år fra Wythenshaw som fikk Storbritannias mektige statsminister til å snu. Rashfords åpne brev til regjeringen hadde utgangspunkt i sin egen, enkle oppvekst i Manchester.

Han la ikke skjul på at han visste hvordan det var å gå sulten. Han og søsknene var avhengige av velferdsordninger og hjelp fra andre snille mennesker for å få mat på bordet.

«Dette dreier seg ikke om politikk, men om medmenneskelighet», skrev United-stjernen. Gratis skolemat var nødvendig for Rashford og flere av hans venner hvis det skulle bli noe måltid mellom frokost og kveldsmat.

Han anmodet regjeringen på det sterkeste til å forlenge ordningen med gratis skolemat også gjennom sommerferien.

Statsministeren svarte til Rashfords store skuffelse at staten ikke kunne finansiere det. 22-åringen hadde imidlertid tydeligvis rørt ved en nerve. For etter å ha sovet på det, og samtidig sett hvilken enorm støtte Rashford hadde fått, snudde Boris Johnson og ga etter for Rashfords forslag og ønske.

«Wow, jeg kan knapt tro det. Se bare hva vi kan få til hvis vi jobber sammen», tvitret Uniteds nummer 10.

Han svarte regjeringen at hans åpne brev aldri hadde dreid seg om han eller dem, og heller ikke om politikk. Det var rett og slett et rop om hjelp på vegne av sårbare foreldre over hele landet.

Rashford klarte å få inn 20 millioner pund til veldedighetsorganisasjonen FareShare, penger øremerket til tre millioner måltider. Rashford fikk da også fortjent heder.

Som den yngste i historien ble han utnevnt til æresdoktor ved Manchester University. Tidligere har Sir Alex Ferguson og Sir Bobby Charlton blitt utnevnt til æresdoktor ved det samme universitet.

Marcus Rashford er helt sikkert et genuint, godt menneske, formet av sin oppvekst i Wythenshaw der han lærte at naboene så etter hverandre. Men han er også et produkt av Manchester United, og denne historien forteller i tillegg mye om hva United står for og handler om.

Paul McGuinness og Nicky Butt har begge fortalt United-Supporteren at ved siden av å utvikle barn og ungdom i akademiet til å bli dyktige fotballspillere, blir disse unge guttene (og nå også jentene) oppdratt til å bli gode samfunnsborgere.

De lærer ikke bare å spille fotball, men også forskjellen på rett og galt, vanlig sosial adferd, respekt for andre, og å være snille og hjelpsomme mot sine medmennesker.

Rashford har garantert plukket opp et og annet på denne «skolen».

Historier som den om Rashford, og alle Uniteds gode gjerninger i en krevende tid viser hva Manchester United virkelig står for. De viser Uniteds sanne verdier.

United har rett og slett stått fram med verdighet. Det gjør, når alt kommer til alt, et bankende United-hjerte mer stolt enn all verdens medaljer og pokaler.

Takk, Manchester United!