Her var det gøy også før Solskjær kom inn

I helgen blir det United-fotball på Leigh Sports Village igjen – i tillegg til at vi kanskje får se en unggutt eller to i aksjon på Old Trafford mot Reading.

Det er god grunn til å tro at begge deler kan bli gøy.

Undertegnede var til stede på fire hjemmekamper i høst, inkludert to av de fire hjemmekampene der United ikke klarte å sette ballen i mål.

Å besøke Old Trafford slutter aldri å være noe spesielt, men det å se José Mourinhos United anno høsten 2018, var ikke alltid en like underholdende affære som det kunne vært.

Derfor var også lettelsen så stor da vi så hvordan Solskjærs United fremstod.

Frustrasjonen over det vi hadde blitt servert over tid, var jo fordi vi skjønte at disse spillerne kunne spille på en annerledes måte.

På mine turer over i høst, var det helt andre Manchester United-lag som stod for underholdningen.

United scoret til sammen 17 mål på 12 hjemmekamper under Mourinho denne sesongen. 

Til sammenligning så jeg tre fotballkamper live på Leigh Sports Village denne høsten, og fikk servert hele 18 United-mål på de tre kampene.

I gjennomsnitt altså seks United-mål per kamp. I alle disse kampene kunne United lett ha endt opp med flere mål også.

Fremtiden viste seg frem

To av kampene jeg så der, var det Nicky Butts U19-lag som stod for. UEFA Youth League-kampene mot Juventus og Young Boys var finfin oppvarming til A-lagets Champions League-kamper mot samme motstand.

Ja, egentlig var det mer enn bare oppvarming hvis det er underholdningsverdi vi snakker om. For det var litt som om Queen hadde vært oppvarmingsbandet til en fyr som spiller Ole Ivars-sanger på blokkfløyte – falskt.

U19-laget var nemlig helt fantastisk å se på ved begge anledningene jeg var der. 

Mot Young Boys ble det hele seks mål, men minst like imponerende var 4-1-seieren i oktober mot Juventus, som kom i stand mye på grunn av det høye og aggressive presset United-gutta kunne by på.

Angel Gomes, Ethan Laird, Aliou Traoré og James Garner imponerte stort, og gledelig var det også at Uniteds 4-1-mål ble scoret av innbytter Dylan Levitt – etter forarbeid av to (!) andre innbyttere i Arnau Puigmal og D’Mani Mellor.

Aller best var uansett Mason Greenwood, den tobeinte spilleren som har en balanse og eleganse som minner litt om Robin van Persie på sitt beste.

Greenwood skal være høyaktuell for spilletid for A-laget mot Reading denne helga (Gomes, Chong og Garner er nok de andre det potensielt kan gjelde, om enn ikke alle på en gang), og han er virkelig spennende.

Også den andre gangen jeg så U19-laget live denne høsten, var Greenwood utslagsgivende.

Han startet kampen noe stille, og United havnet under mot Young Boys, men da våknet Greenwood. Først satte han ballen enkelt i mål etter at en forsvarsfeil ga United en sjanse, før han noen minutter senere presterte å få et sololøp fra midtbanen til å se så enkelt ut at en nesten begynte å lure på hvorfor ikke alle fotballspillere scorer slike mål hele tiden.

Greenwood har et stort ferdighetsrepertoar, og kombinerer det med fotballintelligens. Det er vanskelig å ikke glede seg til en eventuell A-lagsdebut, siden han fremstår som et større talent enn Marcus Rashford på samme alder – og så får vi prøve å huske på at Rashfords start i United er såpass unik at vi ikke akkurat kan forvente oss at Greenwood skal begynne å banke inn mål for førstelaget umiddelbart, for gutten er tross alt bare så vidt blitt 17 år.

En enorm forskjell

På dagen fem år før Juventus-kampen, var jeg til stede på min første UEFA Youth League-kamp, da United tapte 0-1 hjemme mot Real Sociedad.

Forskjellen på opplevelsene fra den gang var som natt og dag.

Det var gode spillerede også på det laget – Joel Pereira, Andreas Pereira og James Wilson spilte alle – men stort sett bestod laget av spillere en tenkte kunne få greie karrierer, men som ikke fremstod som spillere vi ville kunne glede oss mye over i de kommende åra.

Det var typiske Championship-slitere vi var i ferd med å utvikle.

Nå er det definitivt ikke slik at jeg er overbevist over alle spillerne på dagens U19-lag har det som skal til heller, bare fordi at noen av dem er potensielle stjernespillere.

Å tro at vi på Class of ’92-aktig vis kan bygge en ny stamme i laget, er nok ikke spesielt realistisk. Men nå kan en i det minste reise på kamp og føle at en ser litt av fremtiden i aksjon. Det er ingenting galt med å utvikle spillere for andre lag, men det er deilig å ha troen på at talentet rekker enda litt lenger.

Sjansen for å integrere noen av spillerne på laget, er i tillegg kanskje større akkurat nå som A-laget og unggutta i større grad spiller samme type fotball, med hurtig, offensiv angrepsfotball og et mer ambisiøst gjenvinningsspill.

Uavhengig av hvordan det går med disse spillerne, så er det uansett en helt annen type kampopplevelse. Å se på ungdommene var noe av det som ga håp når en reiste på turer over til England uten å føle seg trygg på at en ville se mål i løpet av de kampene en reiste på (jeg har fortsatt aldri opplevd å reise på en tur uten å få se A-laget score – men det ville skjedd om ikke Fellaini hadde slått til på overtid mot Young Boys).

Mer moro i Leigh

Det er uansett ikke bare ungdommene som har vært gøy å se på i Leigh.

Leigh Sports Village har blitt hjemmebanen til kvinnelaget, og du verden for et underholdende lag det har vært denne sesongen – selvsagt hjulpet av at de er et lag som fremstår som altfor gode for divisjonen de er i.

Jeg reiste dit til Millwall-kampen i november, og så kampen som en av 1467 tilskuere – et tall som kanskje ville vært høyere om været hadde vært hyggeligere innledningsvis på dagen.

De har uansett hatt gode tilskuertall denne sesongen, og det er ingen grunn til at ikke det skal fortsette. Kvinnene leverer på banen, og rammen rundt kampene er god:

• Det er tilskuere på tribunene som lager bra med lyd. Det er en Sammy Platts-gjeng blant annet som på Millwall-kampen fremstod som den supportergrupperingen en kan stille seg ved om ens hovedfokus på kamp er å bidra til stemningen for å støtte laget. Disse har også allerede sanger om flere av egne spillere – Ella Toone får for eksempel «Tooney! Tooney!» (à la «Rooney! Rooney!») ropt til seg.
• Det er nok tilskuere til at det langt fra blir stusselig.
• Det er en triveligere stemning enn på mange seniorkamper for herrene, og en veldig stor andel av tilskuerne er fedre som har med seg jentene sine på kamp.
• United-kvinnene brukte en del tid etter Millwall-kampen på å skrive autografer og ta bilder sammen med unge tilskuere.
• Det skader ikke med åtte mål.
• En får utdelt et gratis kampprogram med ganske bra innhold om målet er å bli bedre kjent med laget.

Fordommene kan en nok også bare legge fra seg hjemme når en reiser dit.

Fotballen som spilles er slettes ikke dårlig. Det er hurtig angrepsfotball og gode tekniske ferdigheter – kanskje aller mest fra stortalentet Lauren James, som virkelig er gøy å se på. Intensiteten er høy, og taklingene er harde (Amy Turner stod for den tøffeste taklingen da jeg var der).

Før Solskjær kom inn, var det liten tvil i mine øyne om at underholdningsverdien var større i kvinnelagskampene. Kontrastene fra Mourinhos United bare styrket egentlig produktet som Casey Stoney & co kunne tilby.

Søndag spiller kvinnene hjemme mot London Bees i det som er den første kampen etter julepausen, og neste onsdag er det kvartfinalekamp i ligacupen mot toppdivisjonslaget West Ham. Begge kampene dekkes her på united.no.

Slik kommer en seg til Leigh

Det går selvsagt an å ta taxi til Leigh. Det er ikke spesielt dyrt om en er flere som reiser, slik at en kan dele på utgiftene. Kjøreturen tar rundt 40 minutter fra Crowne Plaza-hotellet, f.eks.

Hvis en vil ha turen litt billigere, og kanskje se litt mer av Leigh i samme slengen, så kan vi anbefale dere å ta bussen. Det enkleste er nok å ta Vantage V1-bussen fra Manchester Art Gallery-stoppet (rett ved St. Peter’s Square, litt inn i Princess Street). Det tar opp mot 50 minutter med bussen til Leigh, men bussturen er OK komfortabel, og fra Leigh Bus Station tar det bare ti minutters rask gange til stadion.

Uansett hvordan en reiser dit, så blir vi uansett overrasket om dere angrer på turen til Leigh – stedet hvor underholdningsverdien i Manchester United-sammenheng var høy også før Ole Gunnar Solskjær dukket opp.

PS. Ricky Sbragias United-reserver spiller også sine hjemmekamper på Leigh Sports Village, men artikkelforfatter har sett lite av dem denne sesongen – men også der virker underholdningsverdien å ha økt. Neil Ryans U18-lag spiller FA Youth-kamper der også – mandag 21. januar er det gratis inngang for å se Uniteds U18-kamp mot Brighton i turneringen der vi allerede har slått ut Chelsea, som vant turneringen de siste fem (!) årene før dette.